Carl Ivar snakker ikke på vegne av min bestefar. Det har han aldri gjort.

Den siste måneden var en trist periode for min bestefar. Han fikk beskjed om at han hadde uhelbredelig kreft, for så å oppleve å bli gradvis svakere. Tirsdag den 9.november sovnet han endelig inn. Vi har sett mye av norsk helsevesen, på godt og vondt. Vi har møtt arrogant helsepersonal, blitt behandlet som hysteriske pårørende, fått særdeles mangelfull informasjon, samtidig som min bestefar verken fikk den hjelpen han hadde fortjent eller krav på. Samtidig har vi opplevd det absolutt beste norsk helsevesen kan tilby. Vi har møtt utallige ansatte som har gjort alt de kan for at bestefar, og vi rundt han, skulle ha det så bra som mulig i den siste tiden vi hadde sammen. Vi har møtt ambulansepersonell, hjelpepleiere, sykepleiere og leger som ikke bare har gjort jobben sin på en utmerket måte, men som virkelig har gjort så mye mer enn det man kan forvente. En stund forsøkte vi på at bestefar skulle kunne få tilbringe den siste tiden hjemme hos sin kone. Da opplevde vi flott hjelp, både personal- og materialmessig. Da dette ikke gikk fikk vi hatt noen triste, men fine dager, på Ullevål Universitetssykehus. Med utmerkede fasiliteter og et fantastisk personale ble den sisten tiden på Feltseng 2 på kreftavdelingen en verdig og rørende periode for alle oss rundt bestefar.

Nå er naturligvis ikke min korte periode som pårørende verken en unik eller grundig undersøkelse av ståa til norsk helsevesen, men jeg tar likevel sjansen på å komme med en påstand: Mye er bra og mye er ikke tilfredsstillende med norsk helsevesen.

Noen timer før min bestefar sovnet inn var Carl I. Hagen igjen ute i mediene for å være en politisk bråkebøtte. I tirsdagens Dagsavisen slår han fast at nyfødte babyer ikke er mer verdt enn eldre pleietrengende. Hagen gjør igjen det han, om ikke er best til, så i hvert fall det han liker mest: Han setter grupper opp mot hverandre. En god gammel FrP-oppskrift for å få økt oppmerksomhet, og dertil nye velgere. Hagen gjør imidlertid et annet gammelt grep. Da regjeringens satsing på barnefamilier har forholdsvis stor støtte i befolkningen, våger ikke Hagen å gå til det skrittet at han vil omfordele penger fra barnefamilier over til eldre. Han vil selvfølgelig, som alltid, ta penger fra bistandsbudsjettet. I en tid der verdens fattigste land sliter voldsomt som følge av finanskrisen vil Hagen kutte 10 av bistandsbudsjettets 27 milliarder. For som han selv sier: ”Derimot ser jeg ingen grunn til at vi skal bruke 27 milliarder kroner på bistand til korrupte land.”

Fremskrittspartiet liker gjerne å fremstille Carl I. Hagen som hele Norges eldregeneral. Han ene politikeren som virkelig bryr seg om de eldre. Han ene politikeren med noe troverdighet. Den samlede stemmen for alle Norges eldre. Vel, Carl Ivar har aldri snakket for min bestefar. Den æren har han aldri fått.

I et av våre mindre optimale møter med norsk helsevesen, ville min bestefar gjerne påpeke hvor heldige vi som er i Norge er som stadig får rene og nyvaskede sengeklær på sykehus. Som han selv påpekte er ikke dette tilfellet i alle land. Solidaritetsfølelsen sitter dypt forankret i mange hos den eldre garde. De har opplevd fattigdom. De har opplevd virkelig fremmedfiendtlighet. De har opplevd hva det vil si at de borgerlige står i deres vei for retten til et anstendig liv.

Noe av det siste min bestefar ville diskutere med meg om var urettferdigheten i paradokset mellom hvor fabelaktig jobb hjelpe- og sykepleiere gjør og den lønnen de får for det. Likelønn mellom menn og kvinner, en kampsak for min bestefar, er en del av løsningen for et bedre helsevesen i Norge. Den kampen har FrP og Hagen alltid kjempet iherdig i mot.

Hagens populistiske metoder bet aldri på min bestefar. Til det sto solidariteten for de dårligere stilte for sterkt. Hadde min bestefar vært i tilstand til å kommentere tirsdagens utspill, ville han svart at Hagen ikke snakker for han. Det har han aldri gjort. Carl I Hagen er utgått på dato. Min bestefars solidaritet lever videre.

Takk for alt bestefar.

Ønskeliste jul 2010:

Musikk:
Aloe Blacc – Good Things
Big Boi – Sir Lucious Left Foot… The Son of Chico Dusty
Black Milk – Album of the Year
Bo Kaspers Orkester – New Orleans
Cormega – Born and Raised
Felt (Slug & Murs) – Felt 3: A Tribute to Rosie Perez
Heltah Skeltah – D.I.R.T.
John Legend & The Roots – Wake Up! (Deluxe Edition)
Ken Ring – Hip Hop
Lars Vaular – Helt om natten, helt om dagen
Marco Polo & Torae – Double Barrel
Meth / Ghost / Rae – Wu-Massacre
Nas & Damian Marley – Distant Relatives
Petter – En räddare i nöden
The Roots – How I Got Over
Sean Price – Jesus Price Superstar
Sharon Jones & The Dap-Kings – I Learned the Hard Way
Skyzoo – The Salvation
Tanya Morgan – Brooklynati
Talib Kweli & Hi-Tek – Revolutions Per Minute
Musikk bør kjøpes på Tiger, Big Dipper, Platekompaniet på Oslo City, ughh.com, play.com eller thegiantpeach.com

DVD:
Boot Camp Click – Video Surveillance
Breaking Bad – Sesong 1
Capitalism – A Love Story
En ganske snill mann
Profeten
The Simpsons – Season 20
When You’re Strange: A Film About The Doors
Wu: The Story of the Wu-Tang Clan

Bøker:
Cormac McCarthy – Blodmeridianen
Keith Richards – Livet
Martin Kellerman – En serietegners dagbok
Roger Gastman – Free Agents: A History of Washington D.C. Graffiti
Absolutt åpen for forslag. De bøkene jeg ønsker meg her kan kjøpes på Tronsmo.

Abonnementer:
Dagsavisen (Husk studentrabatt), Le Monde Diplomatique, XXL og New York Review of Books

Spill:
FIFA 11 og Red Dead Redemption (X-Box)
Trivial Pursuit

Til leiligheten:
Seng, eller tilskudd til seng.
Tilskudd til TV – 26-32 tommer
Madrass med laken og sengeteppe (IKEA har en madrass som passer perfekt til under 500-lappen.)
Kjøkkenting, spesielt en fin brødboks og gode kniver og kjeler
Gavekort på IKEA eller andre interiørbutikker
Fatboy eller andre saccosekker
Gode høytalere til stereoanlegg
Hodetelefoner til TV og stereoanlegg


Klær. Alle eksemplene er til salgs på ughh.com og thegiantpeach.com. Disse sidene har som regel gode rabattkoder på forsiden som det verdt å være obs på. Bruker helst XL på genser og t-skjorter og 36 i livet og 34 i lengden på bukser. Her er noen eksempler på plagg jeg ønsker meg:

Lifetime:

Obey:



Out of Print:

Upper Playground:

Acrylick:

Elm:


Imaginary Foundation:

Listen Clothing:


Rocksmith:

Rhymesayers Entertainment:


Rocksmith x Wu-Tang



Duck Down Records:


Murs:

La byen være i utvikling!
Tidligere i år utdypet Erling Lae sitt ideologiske forsvar for Oslos utvikling under hans periode som byrådsleder. Han skal altså forsvare 8 år med høyrepolitisk makt, som langt på vei kan oppsumeres med to navn; Clear Channel og Flexus. Ingen enkel oppgave altså. Lae prøver likevel, og med titelen ”La byen være by!” slår han tilbake mot de som ønsker en by med rekreasjonsområder, begrenset reklame og tryghet i boligmarkedet.
Dessverre er ikke Laes argumentasjon særlig overbevisende, faktisk er den oppsiktsvekkende enkel. Spesielt er hans motstand mot reklamebegrensning i byrommet særdeles hul:

”På det siste bystyremøtet i Oslo vedtok flertallet enda en gang å begrense reklamen i Oslos byrom så mye som mulig. Helst burde den ikke ha vært der. Men hvor finner vi store byer uten reklame? Hvorfor har Riksantikvaren fredet Freia-reklamen på Karl Johans gate? Fordi reklamen er en del av det historiske bybildet.”

Ok, det kan være mange gode grunner til å ha et stort omfang av reklame i det offentlige rom. Hvorvidt økonomiske interesser skal gå foran estetikk er bare en av flere fornuftige diskusjoner man kan ha rundt reklamens plass. Men, reklame som en historisk dimensjon i bybildet er naturligvis totalt uinteressant. Aksepterer vi denne logikken får det fort konsekvenser for bypolitikken som jeg er ganske sikker på at Lae og hans likesinnede vil finne svært uheldig. La meg forsøke å bruke Laes argument på en annen måte.

’På det siste bystyremøtet i Oslo vedtok flertallet enda en gang å begrense grafitti i Oslos byrom så mye som mulig. Helst burde den ikke ha vært det. Men hvor finner vi store byer uten grafitti? Hvorfor får vi stadig nye eksempler på fredet grafitti rundt omrking i verdens byer? Fordi grafitti har etablert seg som en del av bybildet siden 70-tallet.’

Altså, selv undertegnede, som er en varm forsvarer av grafitti, ser at dette er et helt uholdbart argument. Det er en helt uakseptabel tanke at andre skal måtte forholde seg til noe de kanskje anser som hærverk bare fordi det har en urban historie som strekker seg over 40 år. At Høyre ville akseptert grafitti som et lovlig kunstnerisk verktøy med denne begrunnelsen er da også helt absurd. Så hvordan kan man da bruke samme argumentasjon for å rettferdiggjøre utstrakt bruk av reklame i Oslo?

Det er selvfølgelig store forskjeller mellom reklame og grafitti. Det økonomiske aspektet alene gjør at det ene er enkelt å legitimere, mens det andre fort vil ende opp som kriminalisert. Likevel viser eksempelet med grafitti, at Laes bruk av historie som legitimering for reklame er særdels suspekt. En aksept av dimensjoner i bylivet utelukkende på grunnlag av historie vil altså måtte romme både undertøyskjedenes retusjerte jenter og taggernes piecer. Det tror jeg ingen er tjent med, verken oss som liker Pay2 eller de som liker Pernille Holmboe.

100 Suns (Massive Attack) Vs Snoop Dogg -- "Calling Mumia"

Fri Mumia!

Massive Attack med en Snoop Dogg som ikke har levert en like relevant opptreden siden sånn cirka 90-tallet.

Årets låt så langt:

Vado - Large on the Streets:



Så enkelt kan man faktisk lage en fantastisk hiphoplåt. Fin melodiøs beat, litt scratching og sampling av Big L gir et flott bakteppe, mens Harlems nye stjerneskudd setter prikken over i'en. Det Vado gjør her er ikke akkurat noe revolusjonerende greier, fundamentet i rappingen hans er enkelt, men kompleksiteten i linjene gjør at han skiller seg ut. Hvert eneste vers er fylt opp med interessante metaforer. Det er nettopp dette som skiller rappere som Vado fra den resterende massen av uinteressante internetrappere. Din vanlige Kingsize.no-rapper kan gjerne ha en mer spennende tekstbakgrunn, men det er så og si aldri noen som utfordrer lytterne i forhold til tekstlig kompleksitet. Det eneste du vanligvis får høre er de pinlige "I kill/Your body i fill/I like dollar bill"-merkelig engelsk-barneskolerimene.

Lille rapper: Tekstfundamentet ditt må gjerne være enkelt, men husk å kompliser rappingen. Finn synonymer, lag metaforer og test lytteren din. Har du litt flow, stil og stemme skal det ikke mer til for å skille deg ut. Så enkelt, så vanskelig...

Pete Rock og C.L. Smooth skal snart ha konsert i Oslo. Det visste du ikke det! Vel, samme det, det er såpass få som leser denne bloggen at jeg kan kalle noe som helst for et scoop uansett. Men, en kul konsert blir det nok. Nå går ikke jeg på så mange konserter for tiden, men dette skal jeg få med meg. Blant annet på grunn av denne sangen:



T.R.O.Y. er etter min mening en av tidenes fem beste hiphoplåter. Mye takket være den geniale samplingen av Tom Scott sin klassiker, Today, også en av tidenes beste låter.

Stopp pressen! Oppdatering for Audun-festivalen.

Da er programmet for Audun-festivalen i boks. Velkommen skal du være!

Programmet er som følger:
29.mai - Privat arrangement med verdens beste Ina. Gratulasjoner per mobil, Facebook, mail eller brev er ønskelig, og dessuten påkrevd.

04.juni - Festivalen begynner! Det blir flyttefest denne dagen. Møt opp på Bjølsen i fire-fem-seks-tiden. De som kommer får pølser, brus og muffins. Øl får dere ordne selv, det er Audun og ikke dere som har bursdag. Feiringen varer til cirka 12.
05.juni - Den store bursdagsfeiringen. Foregår i Schwensensgate.
06.juni - Privat arrangement.
07.juni - Skeid - RBK2 på Bislett Stadion. Etterfulgt av Goodshit Radio på Skuret.
08.juni - Privat arrangement.
09.juni - Fotball på voldsløkka klokken 18.00, mulig grilling på dagen.
10.juni - Privat arrangement.
11.juni - Avslutning på festivalen. Vorspiel på St.Hanshaugen, før det blir konsert med Clipse og Devin the Dude i Nydalen.

Velkommen skal dere være, husk gave!

Audun-festival!

Wooooooooho! Nå er det igjen snart tid for en heidundrende festival til ære for vår alles kjære Audun, den 26 i sitt slag faktisk. I år er festivalen noe amputert på grunn av eksamener og flytting, men det er ingen hindring for at dette skal bli tidenes Audun-galla!

Programmet er som følger:
29.mai - Privat arrangement. Gratulasjoner per mobil, Facebook, mail eller brev er ønskelig, og dessuten påkrevd.

04.juni - Festivalen begynner! Det blir flyttefest denne dagen. Møt opp på Bjølsen i fire-fem-seks-tiden. De som kommer får pølser, brus og kanskje boller. Øl får dere ordne selv, det er Audun og ikke dere som har bursdag.
05.juni - Den store bursdagsfeiringen. Foregår forhåpentligvis på St.Hanshaugen.
06.juni - Privat arrangement.
07.juni - Grilling i park.
08.juni - Privat arrangement.
09.juni - T.B.A.
10.juni - Privat arrangement.
11.juni - Avslutning på festivalen. Vorspiel forhåpentligvis på St.Hanshaugen, før det blir konsert med Clipse og Devin the Dude i Nydalen.

Velkommen skal dere være, husk gave!

Ønskeliste!
Nå er det bare to måneder igjen til jeg har bursdag, og det er selvfølgelig også i år en stor begivenhet. Festival-program kommer senere, men først ønskeliste! Da er det vel bare å lese, nyte og kjøpe!

Penger! Penger til depositum, penger til ferie, penger til sofa.

Abonnement på Dagsavisen! Husk at jeg har studentrabatt og at jeg har med Le Monde Diplomatique i abonnementet. Ønsker meg også abonnement på NyTid, Morgenbladet, XXL Magazine og New York Rewiev of Books.

Musikk!
Musikk er alltid på listen, og både CD og LP er ønskede formater.

Ønskelista her er som alltid lang og omfattende. Gorillaz med Plastic Beach, Meth, Ghost og Rae med Wu-Massacre og Murs og 9th Wonder med ForNever er alle sterkt ønsket. Det er også:
Alt av Felt. Alt av M.O.P. Alt av Slum Village. Clipse – Til the Casket Drops. Tommy Tee – Studio Time. Ken Ring – Hip Hop. Souls of Mischief – Montezuma's Revenge. Freeway – Philadelphia Freeway, Vol. 2. Tanya Morgan – Brooklynati. KRS-One og Buckshot – Survival Skills. Heltah Skeltah – D.I.R.T. Petter – God Damn It! og En Räddare i Nöden. The Chieftains & Ry Cooder – San Patricio. Statik Selektah – 100 Proof (The Hangover). Inspectah Deck – Manifesto. Cunninlynguists – Strange Journey Vol. 2. Fashawn – Boy Meets World. Noen av disse albumene skal kunne kjøpes på Tiger eller Big Dipper, begge ved Rockefeller, hvis ikke er det Platekompaniet på Oslo City og det store hellige datanettet som gjelder.

Bøker:
Bøker er fint, jeg ønsker meg for eksempel:
Jonathan Littell sin De Velvillige, Brian Coleman sin Check the Technique – Liner Notes for Hip-Hop Junkies, Malcolm Jacobson sin Dom kallar oss klottrare og Ocht forlags Oslo Graffiti 1984 – 2009.
Når det gjelder bøker er jeg veldig mottakelig for tips fra andre. Åpen for det meste, deriblandt tegneserier, faglitteratur om USA, politikk og populærkultur, hiphop-bøker og skjønnlitteratur. De bøkene jeg ønsker meg kan kjøpes på Tronsmo, fint om de kan byttes.

Filmer og serier:
Futurama – The Collected Epics som er en boks med de fire Futurama-filmene står høyt på ønskelisten. Det gjør også:
The Hurt Locker, True Blood – Sesong 1, Flight of the Conchords – Sesong 1 og musikkfilmene Pappa Kom Hem, en dokumentar om Cornelis Vreeswjik, Roskilde, en dokumentar av Ulrik Wivel og Wu-Tang Clan sin Wu: The Story of the Wu-Tang Clan.

Klær og sånt:
Jeg er fortsatt ikke så glad i myke pakker, men ser at jeg trenger litt nye klær, så klær er kjempefint. Jeg ønsker meg klær som passer til min stil, det vil si enkelt, litt baggy og beskjedent.
Bukser trenger jeg kanskje mest. Her bruker jeg 36 i livet, og sånn cirka 34/35 i lengde. Vanlige Levis er alltid bra, men også det meste på thegiantpeach.com er kjempeflott. Bruker her 36 i størrelse.
Ellers er jo som alltid på utkikk etter t-skjorter, gensere (med og uten hette) og piquer. Her er det masse fint som kan bestilles fra ughh.com. Jeg bruker størrelse XL, og kun XL.

Overraskelser.

Konsert- og festivalbilletter. For eksempel Slottsfjell, Oslo Live eller Hip-Hop Kemp. Gavekort fra Billetservice er også fint.

Sofa og sånne møbelting. Gavekort fra IKEA er sikkert fint.

Komfyr.

Store, høye bokhyller.

Hodepine og frykten for å falle.
- Et essay om meg selv på en tirsdags ”morgen”.

I går var jeg ute en tur for å feire Kim og for å drikke øl. De som kjenner meg vet at jeg, sånn generelt sett, var god til å drikke øl. De som kjenner meg vet også at det talentet har falt fra meg. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var jeg ikke noe flink til å drikke øl. Det er litt som med kondisen, den ble også plutselig borte. En gang i tiden, faktisk er det ikke mer enn fem, seks år siden, kunne jeg løpe en mil på under 40 minutter og var en brukbar og (ikke minst) jævlig ivrig fotballspiller. Så, en morgen var alt dette borte. Jeg kunne ikke gå opp trappene til min daværende leilighet på Grønland uten en pust i bakken. Bunnpunktet kom da jeg en dag forsøkte å løpe etter en buss med oppkast og tårer som eneste resultat. Oppkast ble det i går også.

Nå er det slik at jeg kan forstå dette med forsvunnet kondis. Det er logisk, jeg byttet ut form med en usunn livsstil. Men, hvorfor kan jeg ikke drikke slik jeg en gang kunne drikke. Alder? I utgangspunktet skulle vel erfaring tilsi at man blir bedre? Jeg synes det er en merkverdig tanke at jeg skal ha blitt betydelig dårligere på noe så enkelt som å drikke alkohol fordi jeg har blitt et par år eldre.

Uansett. Min kjære Ina er i København, og jeg klarer ikke å komme meg opp av senga. Jeg er generelt veldig dårlig på å få i meg mat når jeg er alene. Ikke det at jeg ikke kan lage mat. På Bjølsen praktiseres et moderne samboerskap der mannen lager mat. Problemet er at jeg glemmer å spise når jeg er alene. Det må nesten kunne sies å være et talent, hvordan jeg til tider kan unngå å få i meg føde. En gang da jeg gikk på Kirkeby barneskole, måtte jeg på leirtur. Jeg hatet alltid slike utfarter, blant annet fordi jeg var en relativt kresen unge. Frem til jeg var, tja, 18 år hadde jeg en voldsom skepsis mot mat som enten ikke var laget av mine foreldre eller av profesjonelle kokker. Slik sett fremsto tanken om leirskole seg som meget ubehagelig da jeg var 12 år gammel, siden det verken er foreldre eller profesjonelle kokker på et slikt sted. Naturlig nok. Løsningen ble da å ikke spise, på en uke… Slik tankegang fortsatte jeg med ganske lenge, og denne irrasjonelle oppførselen gjorde at jeg i 2007, da jeg var 23 år gammel og 184 centimeter høy, veide 56 kilo. Siden den gang har jeg, vel, vokst opp, og bedriver som regel en relativt sunn oppførsel, men ikke i dag. I dag er jeg tilbake på gamle synders vei. I dag klarer jeg ikke å komme meg opp av senga, jeg klarer ikke å få i meg noe mat og jeg klarer i hvert fall ikke å starte på en av de utallige bøkene jeg både må og vil lese. Alt jeg klarer er å høre på melankolsk rap, mens jeg kjenner hodet banker og magen vrir seg. I denne tilstanden, som for alle andre må betone seg som en ubetydelighet, men som for meg er et smertehelvete, klarer jeg ikke å la være å tenke på at jeg kan miste alt, det blir som drømmen da man bare faller, faller og faller. Det er hevet over tvil at jeg fortsatt kan fyllesyke som få andre. Akkurat det å være fyllesyk kan jeg, men hvis det er slik at det å være fyllesyk nå har blitt mitt mest fremtredene talent så er det i seg selv grunn nok til å lade revolveren.

Oslo - for et jævla revhøl!

Det medfører ikke riktighet at Norges hovedstad er et høl. Oslo er 150 høl, og har vært det i hele mitt liv. Det spørres lite og graves mye i denne dypt uelskelige byen.
Oslo er en forbannet løgnhals. Ingenting stemmer i byens historie. Femti år efter at Oslo feiret sitt 900-årsjubileum, markerte byen sin tusenårsdag. Men verst er det likevel at byen feiret sitt 300-årsjubileum i 1924. Byen ble simpelthen 700 år eldre på 76 år. Det er en kjensgjerning at uheldig livsstil påskynder aldringsprosessen. Om man da ikke står overfor nok et uheldig utslag av nivåsenkningen ved byens skoler. Minst like sannsynlig er det at man har begynt å beregne oslofolks liv efter de samme prinsipper som man beregner hundeliv.
Hver bidige dag frykter jeg å bli kontaktet av en utlending som ber meg fremvise Norges hovedstad. Allerede under oversettelsen av byens mange grufulle stedsnavn, kan det tenkes at gjesten vil fatte mistanke om at ikke alt er som det skal. Jeg tenker på navn som Lortelva, Galgeberg, Dasslokket, Styggedalen, Rauløkka, Røverkollen, Voldsløkka, Slemdal, Spikersuppa og Mærradalen. – Niels Geelmuyden, i Morgenbladet 2005.

Oslo er ingen fin by. Noen har sagt at det er den verste småbyen i Norge. Noen har kalt den en borgelig by. Den er merket av århundre med dårlig arkitektur, dårlig byplanlegging og dårlig markedsliberalistisk politikk. Den er innflytternes by, så å si ingen i Oslo er fra Oslo. Som Geelmuyden skriver: ”Ingenting kommer fra Oslo. Wergeland ble født i Kristiansand, Wessel på Vestby, Undset i Kalundborg og Ibsen i Skien. Selv ikke byens skytshelgen, Sankt Hallvard, kommer fra Oslo. Hallvard var en bondetamp fra Lier som kom i skade for å beskytte en angrepet kvinne. På dette grunnlag ble han drept med pilskudd og kastet i Drammensfjorden med en møllesten om halsen. Hvilket forklarer møllestenen, den nakne damen og de tre pilene på byens våpenskjold”. Men, Oslo er også proteksjonismens by. Få internasjonale ”storbyer” tar imot sine nye så dårlig som Oslo; måtte de komme fra Skjetten, Nittedal, Irak eller Meløy. Oslo er konstant boligkrise, mangel på kultur, historie og stolthet. Edvard Grieg mente at Oslo ”består av krypdyr, uten idé om hva kunst er”, men han var da også bergenser. Det blir verre å bortforklare da selveste Edvard Munch beskrev Oslo som en smertens by og et motbydelig hull. Går vi til Bjørnson, får vi vite at Oslo er ”Tigerstaden”, fordi det er der fienden bor. Kanskje ikke så rart, både Bjørnson og Wergeland hadde jo blitt åpent beskyldt for landsforræderi av byen vår.

Men, likevel: Jeg liker Oslo. Her kan jeg være i sentrum og samtidig være usynlig. Her kan jeg føle en viss tilhørighet. Alle som har bodd i Oslo over en lengre periode blir glad i den lille, stygge, uforståelige byen vår. Vi har bare litt problemer med å innse det. Unntatt Mulla Krekar, han har forstått det: ”Måtte Gud forby at noen skulle sprenge seg midt på den travleste handlegaten i Oslo. Hvem kunne vel ikke blitt drept der? Det kunne være Brynjar Meling, Geir fra Nettavisen eller min datter.”

P.S. Pluss at nå flytter tassen hjem! En slik berikelse burde alle borgere av Oslo glede seg over.

Norsk kollektivtransport.

Vi har egentlig et ganske godt utbredt tilbud på kollektivtransport her i Norge. I hvert fall i Oslo og Akershus. Vi har buss, tog, trikk og t-bane. Ja, Oslo er vel nesten den eneste byen som har både trikk og t-bane. Det er mye fint å si om kollektivtransporten, og de subsidier staten gir til Ruter og andre. Det er også mye negativt å si, for eksempel om mangelen på nattlig tilbud og den elendige satsingen på jernbane, men det er ikke poenget her. Poenget er at vi har i utgangspunktet et ganske godt tilbud på kollektivtransport i Oslo-regionen. Problemet er bare at dette langt på vei lar seg ødelegge av en totalt inkompetent ledelse.

Kollektivtransportproduksjon AS, det er faktisk noe som heter dette(!), skal nå bruke 95 millioner kroner på at T-banen skal bytte navn til "Metro"! 95 millioner kroner? Hva faen er galt med T-banen? Jævla idioter...

Les Anders Heger hvis du, som meg, vil blir mer forbanna:
Kollektivtransportprodusentbullshit

2009s beste album!
Vi er litt trege her i audun84.blogspot.com, og eller ikke så gode på oppdateringer etter hva vi har hørt. Men, her er i hvertfall den eneste troverdige listen over 2009s beste urbane album. 2009 var ikke det beste året, men det er likefult nok av undervurderte skiver her.

10. Beanie Sigel – The Broad Street Bully.
Bedre enn sist, ikke på langt nær så bra som The B.Coming. Dette albumet gir meg faktisk mest lyst til å høre mer på Young Chris. Den gutten har utviklet seg!



9. Doom – Born Like This
Doom er ganske oppskrytt, temmelig barnslig og tidvis litt masete, men alt dette er helt i orden når han lager låter som ”Yessir” og ”Ballskin”. Doom har alltid hatt et øre for gode låter, og med hjelp fra fintfolk som Raekwon, Ghostface, Madlib, Jake One og Dilla ble dette en av de musikalske oppturene i 2009.



8. Lars Vaular – D’e Glede
Unge Vaular har gjort noe sjeldent. Han har gitt ut et gjennomfulgt bra norsk rap-album. Han har en fortellerevne (og glede!), er teknisk dyktig og flink til å velge beats. Og han kan altså lage album! Sånn sett tilhører han en liten, eksklusiv gjeng her til lands. Altså, albumet er bra, i hvert fall stort sett, fra første til siste spor, og det er det etter min mening bare Lars som har fått til i Norge i år. Det holder til en fin 8. plass på min lille liste, og så høyt opp har ikke noen skandinaver vært siden Ken Ring i 2007.



7. Wu-Tang Clan – Chamber Music
Med hjelp av flotte gjester som Masta Ace, AZ, Sean Price, Havoc og M.O.P. viser RZA og Wu-Tang Clan at det fortsatt kan lages feiende flotte gatealbum fra New York. Dette er kanskje ikke et fullgodt Wu-album og det er nesten mer radioteateriske skits enn låter, men spor som ”Kill Too Hard”, ”Harbor Masters” og ”Ill Figures” er godteri for alle oss som liker New York-rap spesielt, eller bare god hip-hop generelt.



6. Brother Ali – Us
Ikke det sterkeste fra Brother Ali, men kvalitet er det alltid fra Rhymesayers-rapperen. Nå er jo Brother Ali en av mine absolutt favoritter, så det burde ikke komme som noen overraskelse for mine to faste lesere at Us er med her. Jeg er veldig glad i introer, for øvrig i sterk kontrast til min kjære, og Us har Chuck D på introduksjonssporet, noe som selvfølgelig fungerer helt utmerket. Funker gjør også den triste låten ”Tight Rope”, spytteoppvisningen ” Best@It” og ikke minst den nydelige avslutningen med ”Us”. Det er i det hele tatt nok et kvalitetsprodukt Ali og Ant har laget sammen, men det er dessverre noe mangel på overraskelser og innovasjon. Neste gang burde han kanskje vurdere å jobbe med flere enn Ant fra Atmosphere?



5. Cunninlynguists – Strange Journey Vol. 1
Det er mange album jeg ikke har fått hørt på i år. Cunninlynguists sitt Strange Journey Vol. 2 er et eksempel på dette. Regelen her i gården er imidlertid at det er artisten og ikke lytterens feil hvis man ikke har fått hørt et album… Uansett, gruppen med det teite/dårlige/flaue navnet skuffer sjelden, vel med unntak av det noe repeterende albumet Dirty Acres har de faktisk alltid levert. Og på Strange Journey Vol. 1 viser Kno igjen hvilken undervurdert og nyskapende produsent han her, og både Deacon da Villain og Natti beviser at storformen er tilbake. ”Nothing But Strangeness”, med Looptroop og Hilltop Hoods er en nedtur, men etter som albumet får godt sin gang, med låter som ”Never Come Down (The Brownie Song)”, ”Georgia”-remixen med Killer Mike og Khujo Goodie og ikke minst den fantastiske ”Don’t Leave (When Winter Comes)”, som mer enn noe er laget for en gjesterolle av Slug, blir denne skuffelsen en bagatell i den store sammenhengen. Dessuten har Strange Journey Vol. 1 en intro med Killer Mike, det burde alle album ha… Kort fortalt; Cunninlynguist har levert nok et album du burde ha i hyllen din. ”Physics don’t apply, midgets in the sky, skipping round my head, singing ’Negro you so high’.”



4. Slaughterhouse – Slaughterhouse
Årets mest etterlengtede album, i hvert fall for mitt vedkommende. Albumet levde kanskje ikke helt opp til forventingene, men faen heller, forventningene var usannsynlig høye. Dessuten; en gjennomgang av skiva viser at dette alt i alt er meget solid arbeid. Starten med ”Sound Off” og ”Lyricial Murderers”, der henholdsvis Joell Ortiz og Crooked I briljerer, er meget sterk. Den Alchemist-produserte ”Microphone” er en fest for oss puritanere fra start til slutt, med grinebiteren Joe Budden i front; ”Too many Blueprints, not enough arcithects”. Da kan vi heve oss over skuffelser som ”Not Tonight”, ”The One” og noen unødvendige skits. For alt i alt viser Slaughterhouse oss at Royce, Ortiz, Crooked og Budden ikke bare er fantastiske hver for seg, men at dette også er en kombinasjon som fungerer svært godt sammen. Så får det heller være at mixtape-låter som ”Move On”, ”Wack MCs” og ”Woodstock Hood Hop” aldri skulle vært utelatt fra det endelige albumet.



3. Mos Def – The Estatic
Mos Def er tilbake i storform, hell og lykke! Her leker han seg over beats fra Chad Hugo, Oh No, Mr. Flash, Jay Dee og selvfølgelig Madlib. The Estatic er gjennomført, lekent og fylt med stadige høydepunkter. Spesielt ”Auditorium” med Slick Rick, ”Life In Marvelous Times” og ”Super Magic” viser hvilken unik artist Mighty Mos Def er. Well done Boogie Man, well done.



2. BlakRoc – BlakRoc
Dette albumet gledet jeg meg til i mange måneder, etter at teaseren med Jim Jones og Mos Def ble sluppet, og heldigvis leverte det så til de grader. Mye av æren bak dette tilfaller den svært dyktige duoen i Black Keys. Med sin blanding av soul, blues og rock gir de dette prosjektet det perfekte bakteppet, og når man i tillegg har den gjestelista som man har så skulle det mye til for at det skulle gå galt. Åpningssporet med Ludacris og O.D.B. er ikke det helt store, men så kommer høydepunktene på rekke og rad. ”On the Vista” med Mos Def, ”Dollaz & Sense” med RZA og personlig favoritt Pharoahe Monch og ”Hope You’re Happy” med Q-Tip, Billy Danze og Nicole Wray er alle fantastiske, men det virkelige høydepunktet er det imidlertid, til min enormt store overraskelse, Jim Jones som står for. Både ”Ain’t Nothing Like You (Hoochie Coo)”, med Mos Def i sitt ess, og ”What You Do to Me”, med Billy Danze og Nicole Wray, er kandidater til årets låt. Jim Jones, som jeg har sagt mye stygt om tidligere, briljerer rett og slett her. Dette er den beste blandingen av rock og rap siden Tom Morello begynte å spille med Boots Riley, eller kanskje faktisk siden Tom Morello jobbet med Zack de la Rocha.



1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx II
14(!) år etter første del, er Raekwon endelig tilbake, og for en oppfølger det har blitt! Gode ting tar tydeligvis tid… Jeg var ikke helt solgt etter første gjennomlytting av albumet, men etter noen måneder er jeg helt solgt. Dette albumet har vokst, vokst og fortsetter å vokse på meg, og nå i februar er det ingen tvil om at dette er årets beste album. En ting er produksjonene, ypperlig levert av flotte folk som RZA, J. Dilla, Scram Jones og Pete Rock, som gir et lydbilde som er akkurat så mørkt og dystert som vi liker å forbinde med New York og Raekwon. En annen ting er rappingen, for her er det nærmest utelukkende ypperlig levert albumet igjennom. Raekwon leverer alltid, men også gjestene, Inspectah Deck og Ghostface er de mest brukte her, gjør sitt til at OB4CLII er en lytteropplevelse av de sjeldne. Dette albumet er ikke et spor for langt, og akkurat det trodde jeg aldri at jeg skulle si om ett 24spors langt album. ”New Wu” med Method Man og Ghostface er dessuten er sterk kandidat til årets låt.