Audun bedømmer årets festivaler – Del 4. Quart – 02.07-06.07

Så har vi da kommet til Quart. Festivalen for sosser, bransjehorer, Dagbladet og annet pakk. Det er klart vi ikke liker noe sånt, men et helvetes bra program har de… Fuck hva andre måtte si til deg: Fra mandag til fredag fylles Kristiansand opp av gode artister.

På mandag er Black Debbath, Skambankt, Ralph Myers & The Jack Herren Band og Turboneger alle vært få med seg. En god norsk profil altså. Kvelden avsluttes med Chris Cornell. Han er kanskje ikke all verden som soloartist, men er du i tvil om dette er noe å dra på så er det bare å dra frem skivene med Soundgarden og Audioslave.











Tirsdagen er også brukbar med Bare Egil Band og Beastie Boys. Noen vil kanskje si at det er litt rart å nevne disse to artistene sammen, men faen heller… jeg storkoste meg i hvert fall sist gang jeg var på Bare Egil-konsert. Litt kritikk må derimot ledelsen ved Quart ta etter det miserable oppsettsvalget. Beastie Boys skvist inn mellom The Ark og Scissor Sisters? Kødder du med meg? Dette betyr faen meg at jeg sikkert, meget ufrivillig, må høre en låt av The Ark og sto i et publikum der det faktisk finnes folk som liker Scissor Sisters. Æsj, æsj og æsj.





Men kjære Quart, dere er tilgitt. For kl 01.45 ankommer et av tidenes kuleste band scenen. Jeg snakker om Dropkick Murphys. Jeg har ventet i mange år på å se mine helter fra Boston. Nå som de endelig fikk et lite, og svært fortjent, gjennombrud med filmen The Departed, går drømmen min endelig i oppfyllelse. Blir dette halvparten så bra som jeg håper på er Dropkick sommerens beste booking.







På onsdag er The Who det store høydepunktet, og som jeg skrev i forbindelse med Roskilde-festivalen: Halvparten av The Who er bedre enn ingen The Who.



Minor Majority og Motorpshyco er fett, men jeg er vel kanskje mer entusiastisk over å se Svenska Akademien for første gang og Timbuktu for endte gang.









Torsdag er det også masse som er fett.

Hurra Torpedo er unfuckable…









Black Rebel Motorcycle Club og El Axel er begge verdt tiden din…





Men det store, unnskyld, gigantiske høydepunktet er selvfølgelig Killer Mike. Fy og fy for en rå booking. Jeg skal ikke si at Killer Mike er enn bedre rapper enn Big Boi eller Andre; det blir for mye ramaskrik av sånt. Men er han bedre? Tja, rå er han i hvert fall. Hvorfor skulle jeg egentlig sammenligne han med noen fra Outkast? Faen, jeg skriver mye piss innimellom…





Så kommer 50 Cent på scenen. Ja, dette er en skandalebooking. Ja, jeg er også bitter fordi Ghostface avlyste. Men… Who the fuck cares? The Good, The Bad & The Queen er i byen! I motsetning til Natt&Dag er jeg i utgangspunktet meget positive til den klingende lyden av ”Damon Albarns supergruppe”. Og når man ser hvilke artister han virkelig har fått med seg er det bare å kaste seg ned i underkastelse for det beste verden har å by på av musikere.



Så kommer fredagen da. Den store hiphopdagen! Dagsavisen slaktet nylig Quart sitt program. Jeg har lenge lurt på hvordan en så god avis kan ha en så skandaløs dårlig musikkredaksjon. Men journalister som snakker om ”New York-rapperne”(!) i The Clipse og som tror at Big Bang og ikke The Roots er kveldens høydepunkt er det vel liten vits i å kaste bort tid på…

Fredagen på Quart banker Hoves torsdag på så mange måter og med et slikt omfang at det nesten er litt trist…

Chris Lee, Karpe Diem, Promoe, Frank N Dank, Black Milk, Talib Kweli, Jean Grae og The Roots! Det kan neppe bli bedre…

















Men, det er noe som mangler her. Den største attraksjonen? Vel, det er naturligvis denne mannen...
Han kan etes med både sjokolade og jordbær.

Audun bedømmer årets festivaler – Del 3. Hovefestivalen – 26.06-30.06

I del tre av vår uhøytidelige festivalguide har vi kommet til Toffens hjertebarn og Arendals nye stolthet – Hovefestivalen. Den nye festivalen på Tromøya har høstet mye lovord fra musikkjennere fra hele vårt vidstrakte land. Vi i Audun I Fokus Ikke AS mener imidlertid at festivalen er kraftig oppskrytt og at den har et direkte kjedelig program.


Vel, la oss starte med det positive; festivalens første dag. Tirsdagen på Hove er nemlig skammelig bra, og da tenker jeg spesielt på Amfiscenen. Darkside of the Force, Clipse og Amy Winehouse er alle mulige konserthøydepunkter, og hvis Toffen makter å få inn et spennende navn til her vil tirsdagen alene være verdt et festivalpass. Når da Incubus og Queens of the Stone Age opptrer på hovedscenen er alt duket for tidenes mest legendariske Sørlandstirsdag.











Men, for alle med god musikksmak må onsdagen på Hovefestivalen fortone seg som et fenomen av bakkfulhet verre enn det dansken som angrep dommeren i København følte dagen derpå. Det var liksom så mye moro og stas dagen i forveien, men nå er det bare bråk fra alle kanter. Tinnitus ville klart vært å fortrekke fremfor alle disse latterlige menneskene og deres patetiske musikalske forsøk. Dette er dagen for Håkon Moslet og hans likesinnede; alle dere ålreite og fornuftige mennesker bør finne dere noe bedre å gjøre…


Så på torsdag skjer det endelig litt igjen. Alt som er verdt å få med seg skjer på hovedscenen, og det hele starter med Jessheims Venom. Venom er flink han, men naturligvis langt fra å være noe festivalhøydepunkt. Det samme kan sies om engelske Akala. Flink fyr, men ikke i nærheten av noe britisk topp-10.





Så fortsetter det med Papoose og Chamilionaire.

Papoose er en meget dyktig rapper, ingen tvil om det, og Hove skal ha kred for denne bookingen. Det store spørsmålet er naturligvis om Papoose er noe flink live. Jeg har, som tidligere nevnt, mine betenkeligheter rundt dette spørsmålet.



Chamillionaire er for meg et totalt uforståelig valg. I likhet med Quarts 50 Cent kan jeg ikke fatte og begripe at dette skal være en headliner - Hva i alle dager har han å vise til? En dritkjip hit, noen brukbare mixtapes og et par dårlige album? Det skal sies at Cham virker som en tvers igjennom sympatisk type, men sørger dette for en god konsertopplevelse? Nei, selvfølgelig gjør det ikke det.



Ludacris er en meget fet booking, og et langt bedre valg enn lille Wayne. Men, jeg har nå en konsertdvd med Luda, og det var skuffende saker…



Dipset feat. Juelz Santana og Jim Jones.
Folk er idioter. Løper rundt og snakker om at dette er det store konserthøydepunktet i år… ”Ååhh, det blir så fett med Juelz Santana og Jim Jones.”. Dipset, dipshit, velvel… Historien om hvite drittunger fascinasjon for Dipset inneholder like mye intelligens som en middels bra pornofilm. Juelz Santana, den ene halvdelen av dette som da skal være århundrenes konsertopplevelse, har blitt voldsomt populær av å si ting som ”Gorillas, gorillas, more gorillas. Fo’shillaz.”, ”Okay, okay, okay; y’all can’t fuck with me. No way!” og “It’s Santana, hey, hey, hey, hey. Okay?” Det sistnevnte sier han forøvrig hele tiden, uten at jeg egentlig makter å forstå hvorfor. Mannen høres ut som en Young Jeezy-skive med voldsomme riper under adlibsene. Men, Santana er kul. Han er rå. Han har baaaaare den swaggeren. Mer om dette senere.



Jim Jones, den andre halvdelen av denne opplevelsen som ifølge noen vil bli det beste som har skjedde Norge siden oljen, er, i oppriktighetens navn, populær fordi han går i trange jeans. For drøye to år siden var Jimmy utskjelt og latterliggjort som en klovn og en av vår tids dårligste rappende hasjbærere. Men, så skjedde det noe… Jimmy lagde en plagsom hit, ble plutselig veldig populær og solgte masse skiver på et indielabel. Fint for ham, og det er jo heller ikke noe oppsiktsvekkende at en dårlig rapper selger mange skiver på grunn av en dårlig hit. (Tenk Mims, Jibbs, Chamillionaire, vel, faen heller… tenk 90 % av rapperne som selger mange skiver.) Det som dessverre også har hendt med Jimmy er at han har blitt kritikernes yndling. Som, en ellers svært så habile skribenten, skrev: Det er bra fordi man forstår at Jim Jones virkelig lever det livet han rapper om. (Eller noe sånt…)

Thug Life liksom. Jimmy er liksom så kul. - Det er bare så fett at han går med trange bukser. Jeg bare digger at han er en rik fyr, men fortsatt stjeler fra den lokale sjappa. De er bare så kule altså. Jeg elsker at Jimmy voldtar lik og ofrer spedbarn. – Kritikere og andre musikkjennere sier faktisk sånne ting. Ikke nok med at dere er idioter, men dere er også, helt tydelig, homofile hele gjengen. Gratulerer!



Så vil sikkert noen si at det blir fet musikk av og ikke være så jævlig politisk korrekt. At ignoranse er kult, osv. Vel, det er akkurat Dipset som er politisk korrekt å høre på for tiden. Men å lære diverse skribenter og journalister, ingen nevnt og ingen glemt, betydningen av politisk korrekthet får være en oppgave for noen andre enn meg.

Hove-programmet etter torsdag sier du? Ræva.

Audun bedømmer årets festivaler – Del 2. Splash Festival – 06.07-08.07

På en liten halvøy i tyske Leipzig samles hvert år 40 000 tysker gutter, 5000 tyske jenter og 5000 smått forvirrede utlendinger for å ta del i verdens beste hiphopfestival. (Tja, det kan vel diskuteres om jeg har dekning for den påstanden, menmen…) Det hele er ganske surrealistisk der 100 tyske rappere, et par håndfulle europeere og noen av USAs største stjerner opptrer om hverandre. Jeg har sinnssykt lyst til å dra, men det blir nok dessverre ikke noe av i år heller… Neste år derimot!

Jeg kan ikke så mye om tyske rap, men jeg har lagt merke til to navn. Ill Inspecta, som vi jo kjenner fra samarbeid med Tungtvann, og Kool Savas, som vel er mest kjent i Norden for å krangle med Promoe.





De frankofile kan kose seg med IAM og Miss Ill, mens hipsterne sikkert vil sette pris på morsomme DJ Major Taylor og grufulle Bonde do Role.





Major Taylors Needle Exchange Programe: http://www.zshare.net/download/209550619ad85b/

Hvis du er som meg, og det bør du jo naturligvis strebe etter å være, liker du hiphopen din best på et språk som kan forstås. Sånn sett er britisk rap en av få ting det er umulig å hate på. Akkurat som Jarlsberg ost, Peter Werni og rent sengetøy.

Man Like Me er riktignok helt uforståelig ræva, men dette blir nøytralisert av bookingen av like uforståelig kule Roll Deep.





Og kan det samme sies om Radioclit (æsj) og The Mitchell Brothers (yeeeah!)? Ja, det kan det faktisk.





Og sist, men ikke minst, av de britiske gutta finner vi Dizzees “father turned foe” Wiley.



USA er, i tillegg til tidligere nevnte Major Taylor, representert med 10 acts. Her rangert etter personlig ønske om å se live:

10. Snoop Dogg. Jeg er ingen stor fan av Snoopy, men å se han live hadde så absolutt vært morsomt.


9. Ikke et vondt ord om Redman, men med tanke på at jeg har sett han før er det andre ting som lokker mer.


8. RJD2 driver med mye rart på hans siste skive, men vi i Audun I Fokus Ikke AS elsker han for det.


7. Dilated Peoples. De har dessverre dettet litt av lasset altså, men selv om de har vært litt slappe de siste åra er det fortsatt en særdeles kul gjeng. Har de egentlig vært i Norge noen gang?


6. Papoose. En fantastisk rapper, men litt usikker på hans livekvaliteter er jeg.


5. Stones Throw presents: Penut Butter Wolf, J-Rocc, Percee P, Aloe Blacc & Guilty Simpson. Vis meg en mann som ikke liker Stones Throw og jeg vil fortelle deg litt om hvordan man kan drepe en idiot på seks millioner uliker måter.


4. Talib Kweli & Jean Grae. Se mine notater om Roskilde…




3. eMC: Master Ace, Wordsworth, Punchline & Strick. Du skal ikke se bort ifra at eMC fort kunne toppet denne listen hvis det bare hadde vært Words og Ace som var med…


2. Cunninlynguist. Gutta som drikker tresprit og kaster dart på globusen over fremtidige spillejobber. Harstad? Voss? Hallo? Hva med og heller komme tilbake til Oslo? Jeg felte faktisk en liten tåre da jeg gikk glipp av fjorårets konsert på Blå. Ga ut fjorårets desidert beste skive.


1. The Roots. Da jeg faktisk aldri har sett Roots live, ja, jeg er fullstendig klar over at dette er synd og skam verre enn noe annet, kan jeg ikke tenke meg et større høydepunkt.

Listeennn: Et åpent brev til DJ Khaled.


Vi er alle glad i jenter med store pupper, gigantiske smykker og råflotte biler. Spesielt liker vi det når ignorante negere snakker raskt om disse tingene. Dette har DJ Khaled gitt oss veldig mye av. Ingen er for tiden så flink til å samle sammen rappere med mye i kjeften og lite i hjernen som den arabiske DJen. Shit, han fikk til og med Akon til å høres bra ut! Jeg mener, seriøst, har du hørt ”We Takin Over”?



Fytti helvete for en moderforpult kul sang.

Dette betyr imidlertid ikke at fyren er noe annet enn et feigt rasshøl. Hans opprinnelse kunne ha vært til stor verdi for millioner av mennesker, men på grunn av en manglende ryggrad og moral skyr Khaled sin bakgrunn som pesten. Han er en palestiner. I likhet med alle hans landsmenn er han en flyktning. Ulikt de aller fleste landsmenn en suksessfull flyktning. Der andre palestinere lever i hungersnød og desperasjon i sitt eget og mange andre land nyter Khaled sin rikmannstilværelse i Florida. Men, der artister som Mos Def, The Roots, Talib Kweli, Public Enemy[i] og Sadat X har gitt høyst nødvendige lyriske tilskudd til palestinernes kamp er det stille fra arabiske Khaled. Helt stille. Ikke et ord. Ikke et tegn. Ikke et symbol. På kamp. Bare pupper, biler og smykker.

Kanskje er han redd for sionismens sterke grep i den amerikanske underholdningsindustrien. Kanskje føler han seg for god for sine nasjonale likemenn. Kanskje er han en av dem som jobber hardt for sin egen velferd, men snur ryggen til andres kamp og fortvilelse. Kanskje er alt dette grunnen til at presseskriv fra Khaled snakker om en arabisk arv og ikke en palestinsk. Arabisk? Pøh. Som om jeg til stadighet skulle snakket om min nordiske bakgrunn. Det hele er synd og skam fordi palestinerne desperat trenger flere forbilder. De trenger beviser på at de kan lykkes. At det finnes flere veier til lykke og velstand enn islamistiske mafialiknende organisasjoner.

”Jeg skulle ønske at du kunne konsentrere deg om andre ting enn Palestina” (sitert etter egen hukommelse) sa moren til den palestinske akademikeren og forfatteren Edward Said da hun lå på dødsleiet. ”Jeg er redd for hva sionistene vil gjøre med deg.” Said fulgte aldri morens råd, men fortsatte istedenfor kampen mot Israels blodige okkupasjon og krigføring. Khaled derimot ber Koch Records om at identiteten hans skal gjemmes bak en arabisk fellenevnelse, mens han selv repper den ubetydelige amerikanske bydelen Dade County. For et mot, for en ære, for en… blæh.

Der Sammy Lee Lewis gjemte seg i hvitmans-festers hjørner for å gjøre en innsats, der Audun gjemmer seg i kroker i usmakelige sammenkomster for å observere og der SV gjemmer seg i regjeringen for å kunne bidra til mer enn idealisme, gjemmer Khaled seg i den sionistiskstyrte platebransjen for å kunne boltre seg i Terror Squads overdådige velstand. Samtidig drukner Gaza i blod og den palestinske stat smuldrer opp.

Betegnelsen ’palestinsk flyktning’ er en hedersbetegnelsen få av oss kan få tildelt. Det gir kanskje svært sjelden den store velferden, vel ærlig talt så gir det ikke engang de mest grunnlegende menneskelige behov. Men, en gang i fremtiden, da rettferdigheten har seiret for nok et folk og nok en konflikt, vil verden med stor ærefrykt og respekt se tilbake på de palestinske flyktningenes minne. Alle som en. Med et lite unntak av en feig DJ i Florida.

“When a soldier ends his life with his own gun
Beef is tryin' to figure out what to tell his son
Beef is oil prices and geopolitics
Beef is Iraq, the West Bank, and Gaza Strip
Some beef is big and some beef is small
But what y'all call beef is not beef at all
Beef is real life happenin' everyday
And it's realer than them songs that you get at Kay Slay”
Mos Def

[i] Det skal vel sies at Public Enemy, dessverre, er mer kjent for sin anti-semitisme enn sin anti-sionisme.