Har merket meg noen særdeles merkverdige, men hyppig brukte, argumenter for å sende ut Maria Amelie, Abbas og Fozia Butt og mange andre papirløse innvandrere. I den anledning har jeg et par spørsmål:
1. Det må være likhet for loven, sies det. Akkurat når ble likhet for loven et prinsipp som skal beskytte loven mot enkeltmennesker? Har det ikke alltid vært slik at selve grunntanken bak prinsippet om likhet for loven har vært å beskytte det enkelte individ mot statsmaktlige overgrep? Når og hvor ble dette prinsippet totalt endret om?
2. Det har seg slik at mange argumenterer for å sende ut Amelie, søsknene Butt og mange med dem på grunn av påståtte lovbrudd deres foreldre har gjort. (Jeg skriver påståtte lovbrudd, da det i de fleste tilfeller handler om småfeil som aldri hadde vært juridisk straffbare for etniske nordmenn.) Er det slik at vi i Norge nå har aksept for at man kan bli straffet for lovbrudd som foreldre har gjort? Altså aksepterer vi tvungen gjeldsoverdragelse til etterlatte hvis foresatte har gjeld? Tillater vi at sønner og døtre til foreldre som har begått lovbrudd ikke kan komme inn på Politihøgskolen? Eller er det slik at vi vil ha en type rettsoppfatning for etniske nordmenn og en annen type rettsoppfatning for nordmenn med utenlandsk bakgrunn?

Fint hvis noen kan gi meg klarhet i dette så jeg slipper å mistenke at det som egentlig ligger bak disse argumentene er rasisme. På forhånd takk.

Om kritikk uten innhold:

Begynner å bli betydelig lei av argumenter slik som: Folk støtter bare Maria Amelie fordi hun er hvit og vellyket. De fremste organisasjonene i denne støttebevegelsen er av slaget Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Amnesty og SOS Rasisme. Organisasjoner som i lang tid har kjempet for bedre levevilkår for alle papirløse. For de aller fleste av oss er dette en markering som handler om tre ting:

1. Utlendingsnemnda gjør en alvorlig feil når de utviser Amelie fra landet, selv om Utlendingslovens §38 gir massevis av rom til innvilgelse.
2. Vår rødgrønne regjering, stemt frem av rødgrønne velgere, fører en mørkebrun, inhuman og rasistisk politikk som følge av en totalt mislykket strategi for å tiltrekke seg velgere. Dette skaper et klima og en juridisk presedens der asylpolitiske interesser går foran FNs Barnekonvensjon. Dette punktet gjelder Amelie, men også Abbas og Fozia Butt og hundrevis av andre som har vokst opp som barn i Norge.
3. Et stort oppbud av politimenn ble sendt for å pågripe en kvinnelig forfatter og regimekritiker på vei ut fra et foredrag om papirløse innvandreres situasjon ved Nansenskolen og ved starten av Nansenåret. Jeg stiller meg sterkt skeptisk til refleksjonsevnene til de som ikke klarer å se det problematiske i en slik arrestasjon.

Vi er nå Danmark.

Et land defineres i stor grad av hvordan man behandler de svakeste. Slik sett er Norge nå blant de aller verste europeiske land. Vi er ikke Hellas, men vi er ikke så langt unna heller. Vi er Danmark. I Danmark har Dansk Folkeparti vunnet på alle mulige måter. Ikke bare gjennom å være regjeringens viktige støttespiller, og dermed å ha fått igjennom det meste av sin innvandrings-, asyl- og minoritetspolitikk, men også gjennom å ha flyttet hele det politiske klimaet. Historien er velkjent for de fleste. – Et mørkeblått populistisk parti får stadig større oppslutning ved å rakke ned på innvandrere, manipulere fakta og tegne falske skremmselsbilder. De vinner velgere både fra sosialdemokrater og fra de konservative. Alle de andre partiene får panikk og kjemper etter hvert en innbitt kamp for å ha den mest nådeløse, inhumane og stupide innvandringspolitikken. Derfor kan Socialistisk Folkepartis leder Villy Søvndal be innvandrere om ”å fucke av”. Derfor tillater partiformand Helle Thorning-Schmidt seg å rose politiet for godt utført arbeide etter å ha gjort noe så absurd som å gå til en væpnet raiding mot kirkeasylanter. Dette er i all hovedsak Dansk Folkepartis fortjeneste; venstrepartienes desperasjon må tilegnes mindre betydning. Hele det politiske klimaet flytter seg fra venstre til høyre, og det ene partiet etter det andre utvikler seg til å bli en dårlig etterligning av det nasjonale tilskuddet til den mørkebrune familien.

Dette fungerer selvfølgelig overhodet ikke for de etterlignende partiene. For det første; hvem vil ha kopien når man kan få originalen? Hvem vil stemme på et etterdiltene økososialistisk parti som prøver å fremstå som menneskerettighetenes verste fiende? For det andre; så vil da det opprinelige rasistiske partiet kunne si, og det gjør de alltid, at dette er tiltak og lovendringer som de allerede har foreslått i mange år; og for en gangs skyld snakker de faktisk her med stor troverdighet og sannferdighet. For det tredje; og dette er det virkelige komiske, vi som stemmer på venstre- og sentrumspartier vil ikke ha det sånn. Ikke i det hele tatt. Vi vil ikke ha regjeringer som bryter med internasjonale konvensjoner. Vi vil ikke ha nasjonale lovverk som til sidesetter menneskerettighetene. Vi vil ikke ha regjeringer som fører politikk som er det helt motsatte av hva organisasjoner som Amnesty International og Redd Barna foreslår. Vi vil rett og slett ikke ha en statsmakt som sparker de som allerede ligger nede. Det bryter mot alt vi tror på av universale velferdsordninger og solidaritet. Et land blir ikke bare beskrevet av hvordan man behandler de svakeste, slik jeg skrev i innledningen, de blir langt på vei definert av det. Tenk på for eksempel Cuba; de har et glimrende helsevesen. Tenk på for eksempel Kina; de har løftet millioner ut av fattigdom. Det vi imidlertid sterkest forbinder med disse to landene er at de er diktaturer som fengsler opposisjonelle.

Det viktigste den sittende regjeringen i Norge har gjort er uten tvil barnehagedekkningen. Et enormt velferdsløft, men er det dette vi i dag forbinder med den rødgrønne regjeringen? Nei, det vi i dag først og fremst forbinder med vår solidariske venstreregjering er at de har skapt et klima og et lovverk som gjør at det er fult ut mulig å ydmyke og krenke en ressurssterk og ung norsk kvinne fordi hennes mor gjorde en feil i forbindelse med familiens asylsøknad for 9 år siden. Arbeiderpartiet, med stilltiende aksept fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har gjort det mulig for politiet å sende 8(!) politimenn for å arrestere en ung norsk kvinne sent på kvelden utenfor Nansenskolen i Nansenåret! I Danmark kan vi i hvert fall ha en slags sympati for venstresidens patetiske forsøk på å kle seg ut i mørkebrune klær. 9 år med Anders Fogh Rasmussen og hans etterfølger kan få de mest sindige av oss til å gjøre desperate ting. Men hva er unnskyldningen for de norske venstrepartiene? I Norge har vi ikke bare klart å jobbe frem den mest venstreradikale regjeringen i dagens Europa og historiens Norge, men vi har også klart å få den gjenvalgt. Og dette er takken vi får? Vi er i den egentlig helt vanvittig absurde situasjonen at dagens regjering med et Arbeiderparti som blir dratt til venstre av SV, fører en mer inhuman asylpolitikk enn det FrP opprinnelig tok til orde for. Vi har politikere, byråkrater og andre papirryttere som er valgt inn av sosialistiske og sosialdemokratiske velgere for å føre en anstendig, human og solidarisk politikk, men som i praksis gjør det stikk motsatte. Kjære Stoltenberg, Storberget, Lønseth og andre representanter for dagens regjering. Vi roper ikke ut bare fordi Maria Amelie er en åpenbart ressurssterk person. Vi roper ikke ut bare fordi UDI og UNE har gjort feil i denne saken. Vi roper ikke ut bare fordi en ung kvinne må stå til rette for feil hennes mor har gjort. Vi roper ikke ut bare fordi dere begår et totalt mislykket forsøk på å vinne velgere med rasistisk grums. Vi roper ut fordi vi er lei av å måtte stå til ansvar for at regjeringen vi har fått til makten begår alvorlige maktovergrep, angriper den menneskerettigheten det er å søke asyl og behandler tydelig papirløse innvandrere som mindreverdige. Vi skriker ut fordi vi blir definert ut fra hvordan vi behandler de svakeste i samfunnet. I dag er definisjonen av Norge svært skammelig.

I Danmark klarte Dansk Folkeparti å flytte hele det politiske klimaet kraftig til høyre, nå har omsider Fremskritspartiet klart det samme i Norge. Det er den populistiske høyresidens fortjeneste, men det er fullt og helt vår egen skyld. Vi er nå Danmark.

Carl Ivar snakker ikke på vegne av min bestefar. Det har han aldri gjort.

Den siste måneden var en trist periode for min bestefar. Han fikk beskjed om at han hadde uhelbredelig kreft, for så å oppleve å bli gradvis svakere. Tirsdag den 9.november sovnet han endelig inn. Vi har sett mye av norsk helsevesen, på godt og vondt. Vi har møtt arrogant helsepersonal, blitt behandlet som hysteriske pårørende, fått særdeles mangelfull informasjon, samtidig som min bestefar verken fikk den hjelpen han hadde fortjent eller krav på. Samtidig har vi opplevd det absolutt beste norsk helsevesen kan tilby. Vi har møtt utallige ansatte som har gjort alt de kan for at bestefar, og vi rundt han, skulle ha det så bra som mulig i den siste tiden vi hadde sammen. Vi har møtt ambulansepersonell, hjelpepleiere, sykepleiere og leger som ikke bare har gjort jobben sin på en utmerket måte, men som virkelig har gjort så mye mer enn det man kan forvente. En stund forsøkte vi på at bestefar skulle kunne få tilbringe den siste tiden hjemme hos sin kone. Da opplevde vi flott hjelp, både personal- og materialmessig. Da dette ikke gikk fikk vi hatt noen triste, men fine dager, på Ullevål Universitetssykehus. Med utmerkede fasiliteter og et fantastisk personale ble den sisten tiden på Feltseng 2 på kreftavdelingen en verdig og rørende periode for alle oss rundt bestefar.

Nå er naturligvis ikke min korte periode som pårørende verken en unik eller grundig undersøkelse av ståa til norsk helsevesen, men jeg tar likevel sjansen på å komme med en påstand: Mye er bra og mye er ikke tilfredsstillende med norsk helsevesen.

Noen timer før min bestefar sovnet inn var Carl I. Hagen igjen ute i mediene for å være en politisk bråkebøtte. I tirsdagens Dagsavisen slår han fast at nyfødte babyer ikke er mer verdt enn eldre pleietrengende. Hagen gjør igjen det han, om ikke er best til, så i hvert fall det han liker mest: Han setter grupper opp mot hverandre. En god gammel FrP-oppskrift for å få økt oppmerksomhet, og dertil nye velgere. Hagen gjør imidlertid et annet gammelt grep. Da regjeringens satsing på barnefamilier har forholdsvis stor støtte i befolkningen, våger ikke Hagen å gå til det skrittet at han vil omfordele penger fra barnefamilier over til eldre. Han vil selvfølgelig, som alltid, ta penger fra bistandsbudsjettet. I en tid der verdens fattigste land sliter voldsomt som følge av finanskrisen vil Hagen kutte 10 av bistandsbudsjettets 27 milliarder. For som han selv sier: ”Derimot ser jeg ingen grunn til at vi skal bruke 27 milliarder kroner på bistand til korrupte land.”

Fremskrittspartiet liker gjerne å fremstille Carl I. Hagen som hele Norges eldregeneral. Han ene politikeren som virkelig bryr seg om de eldre. Han ene politikeren med noe troverdighet. Den samlede stemmen for alle Norges eldre. Vel, Carl Ivar har aldri snakket for min bestefar. Den æren har han aldri fått.

I et av våre mindre optimale møter med norsk helsevesen, ville min bestefar gjerne påpeke hvor heldige vi som er i Norge er som stadig får rene og nyvaskede sengeklær på sykehus. Som han selv påpekte er ikke dette tilfellet i alle land. Solidaritetsfølelsen sitter dypt forankret i mange hos den eldre garde. De har opplevd fattigdom. De har opplevd virkelig fremmedfiendtlighet. De har opplevd hva det vil si at de borgerlige står i deres vei for retten til et anstendig liv.

Noe av det siste min bestefar ville diskutere med meg om var urettferdigheten i paradokset mellom hvor fabelaktig jobb hjelpe- og sykepleiere gjør og den lønnen de får for det. Likelønn mellom menn og kvinner, en kampsak for min bestefar, er en del av løsningen for et bedre helsevesen i Norge. Den kampen har FrP og Hagen alltid kjempet iherdig i mot.

Hagens populistiske metoder bet aldri på min bestefar. Til det sto solidariteten for de dårligere stilte for sterkt. Hadde min bestefar vært i tilstand til å kommentere tirsdagens utspill, ville han svart at Hagen ikke snakker for han. Det har han aldri gjort. Carl I Hagen er utgått på dato. Min bestefars solidaritet lever videre.

Takk for alt bestefar.