Jay Smooth; som alltid så jævla treffende:
mandag, mars 28, 2011
fredag, februar 25, 2011
Bloggsmogh – 2010, første del.
Godt nyttår kjære lesere. Nyttårsforsettet mitt kunne ha vært at jeg skal oppdatere bloggen min oftere, men jeg i grunn en motstander av å avgi løfter som man uansett ikke klarer å holde. Så drit i det. Egentlig skulle jeg jo komme sterkere tilbake med skrivingen i 2010, eller i 2009 var det vel kanskje? Planen var at jeg skulle ta et såkalt sabbatsår, etter at all skrivingen for Kingsize og andre hadde fjernet all skriveglede, men så kom jeg på at jeg er lat og dessuten har liten viljestyrke, så det beste er egentlig å ikke påta seg arbeid som jeg uansett ikke får betalt for. Kreativiteten er dessuten ikke helt det den engang var. Da jeg fra sånn cirka 15 år til jeg var sånn cirka 23 år kom ideene på løpende bånd og det var bare skrive på, alt var en god ide og alt kunne lages en sak på. Masse kreativitet og totalt mangel på selvkritikk er en ganske fin kombinasjon. Men jeg er glad for at jeg var 15 år i 1999 og ikke i 2009. Før i tida kunne man slette alt pisset man skrev om seg selv, nå er man plutselig stucked i offentlighetens gapestokk hvis man driter seg ut, noe som undertegnede har gjort gang på gang i datanettets historie. Alt var bedre før, både for meg og mine venner.
Jeg har imidlertid fortsatt en god del ideer på saker jeg har lyst til å skrive om, spesielt vil jeg bruke 2011 på å spre galle over dagens byråd. Satan som jeg er lei av at en gjeng ubrukelige blåskjorter blandet med en gjeng ubrukelig brune populister styrer byen vår. Jeg har i utgangspunktet en del respekt for partiet Høyres medlemmer og velgere, men når så få av disse ser det problematiske i å lene seg så nært til et mannssjåvinistisk, rasistisk og populistisk parti blir jeg fort skeptisk. Hvis jeg har noe mål for året så må det være å gjøre mitt for at Oslo får et politisk skifte. ”Ingen mer blått takk, jag vil se blod” som Ken Ring en gang sa det.
2010 var et nice år for øvrig. Jeg forlovet meg blant annet. Hvem hadde trodd det? Gutten kan fortsatt overraske vet. Men det var stort. Nå er det slik at selv om man i verste fall ikke måtte få gjort noe særlig annet med livet, så har man i det minste en man elsker å dele det med. Det er faen ikke verst, og jeg tror det anbefales på det sterkeste. De andre høydepunktene som året hadde å by på blir litt trivielle i forhold. Men jeg gjorde det bra på skolen, noe som er en sterk forutsettning for å leve et lykkelig liv når man baserer mye av sin tankegang på at man er smartere enn alle andre.
Jeg var mye i København i første halvdel av året, slik som jeg har vært der mange ganger siden julen for to år siden. København er fint, men dansker er fortsatt noen raringer. Jeg flytta til St.Hanshaugen, og gjorde dermed vestkanting ut av meg. Ekkelt. Men leiligheten er sykt fin, synes jeg i hvert fall, selv om man hører alt naboene under, over, til venstre for oss og til høyre for oss sier og gjør, men det er forsåvidt hyggelig å vite at man har et publikum når man synger i dusjen og rapper i senga.
Nå kommer Ina og skal legge seg. Del to av årsoppsumeringen og neste oppdatering kommer senere, eller kanskje ikke. Vi får se. Peace and Love. koz og klemz.
Godt nyttår kjære lesere. Nyttårsforsettet mitt kunne ha vært at jeg skal oppdatere bloggen min oftere, men jeg i grunn en motstander av å avgi løfter som man uansett ikke klarer å holde. Så drit i det. Egentlig skulle jeg jo komme sterkere tilbake med skrivingen i 2010, eller i 2009 var det vel kanskje? Planen var at jeg skulle ta et såkalt sabbatsår, etter at all skrivingen for Kingsize og andre hadde fjernet all skriveglede, men så kom jeg på at jeg er lat og dessuten har liten viljestyrke, så det beste er egentlig å ikke påta seg arbeid som jeg uansett ikke får betalt for. Kreativiteten er dessuten ikke helt det den engang var. Da jeg fra sånn cirka 15 år til jeg var sånn cirka 23 år kom ideene på løpende bånd og det var bare skrive på, alt var en god ide og alt kunne lages en sak på. Masse kreativitet og totalt mangel på selvkritikk er en ganske fin kombinasjon. Men jeg er glad for at jeg var 15 år i 1999 og ikke i 2009. Før i tida kunne man slette alt pisset man skrev om seg selv, nå er man plutselig stucked i offentlighetens gapestokk hvis man driter seg ut, noe som undertegnede har gjort gang på gang i datanettets historie. Alt var bedre før, både for meg og mine venner.
Jeg har imidlertid fortsatt en god del ideer på saker jeg har lyst til å skrive om, spesielt vil jeg bruke 2011 på å spre galle over dagens byråd. Satan som jeg er lei av at en gjeng ubrukelige blåskjorter blandet med en gjeng ubrukelig brune populister styrer byen vår. Jeg har i utgangspunktet en del respekt for partiet Høyres medlemmer og velgere, men når så få av disse ser det problematiske i å lene seg så nært til et mannssjåvinistisk, rasistisk og populistisk parti blir jeg fort skeptisk. Hvis jeg har noe mål for året så må det være å gjøre mitt for at Oslo får et politisk skifte. ”Ingen mer blått takk, jag vil se blod” som Ken Ring en gang sa det.
2010 var et nice år for øvrig. Jeg forlovet meg blant annet. Hvem hadde trodd det? Gutten kan fortsatt overraske vet. Men det var stort. Nå er det slik at selv om man i verste fall ikke måtte få gjort noe særlig annet med livet, så har man i det minste en man elsker å dele det med. Det er faen ikke verst, og jeg tror det anbefales på det sterkeste. De andre høydepunktene som året hadde å by på blir litt trivielle i forhold. Men jeg gjorde det bra på skolen, noe som er en sterk forutsettning for å leve et lykkelig liv når man baserer mye av sin tankegang på at man er smartere enn alle andre.
Jeg var mye i København i første halvdel av året, slik som jeg har vært der mange ganger siden julen for to år siden. København er fint, men dansker er fortsatt noen raringer. Jeg flytta til St.Hanshaugen, og gjorde dermed vestkanting ut av meg. Ekkelt. Men leiligheten er sykt fin, synes jeg i hvert fall, selv om man hører alt naboene under, over, til venstre for oss og til høyre for oss sier og gjør, men det er forsåvidt hyggelig å vite at man har et publikum når man synger i dusjen og rapper i senga.
Nå kommer Ina og skal legge seg. Del to av årsoppsumeringen og neste oppdatering kommer senere, eller kanskje ikke. Vi får se. Peace and Love. koz og klemz.
lørdag, januar 22, 2011
Har merket meg noen særdeles merkverdige, men hyppig brukte, argumenter for å sende ut Maria Amelie, Abbas og Fozia Butt og mange andre papirløse innvandrere. I den anledning har jeg et par spørsmål:
1. Det må være likhet for loven, sies det. Akkurat når ble likhet for loven et prinsipp som skal beskytte loven mot enkeltmennesker? Har det ikke alltid vært slik at selve grunntanken bak prinsippet om likhet for loven har vært å beskytte det enkelte individ mot statsmaktlige overgrep? Når og hvor ble dette prinsippet totalt endret om?
2. Det har seg slik at mange argumenterer for å sende ut Amelie, søsknene Butt og mange med dem på grunn av påståtte lovbrudd deres foreldre har gjort. (Jeg skriver påståtte lovbrudd, da det i de fleste tilfeller handler om småfeil som aldri hadde vært juridisk straffbare for etniske nordmenn.) Er det slik at vi i Norge nå har aksept for at man kan bli straffet for lovbrudd som foreldre har gjort? Altså aksepterer vi tvungen gjeldsoverdragelse til etterlatte hvis foresatte har gjeld? Tillater vi at sønner og døtre til foreldre som har begått lovbrudd ikke kan komme inn på Politihøgskolen? Eller er det slik at vi vil ha en type rettsoppfatning for etniske nordmenn og en annen type rettsoppfatning for nordmenn med utenlandsk bakgrunn?
Fint hvis noen kan gi meg klarhet i dette så jeg slipper å mistenke at det som egentlig ligger bak disse argumentene er rasisme. På forhånd takk.
1. Det må være likhet for loven, sies det. Akkurat når ble likhet for loven et prinsipp som skal beskytte loven mot enkeltmennesker? Har det ikke alltid vært slik at selve grunntanken bak prinsippet om likhet for loven har vært å beskytte det enkelte individ mot statsmaktlige overgrep? Når og hvor ble dette prinsippet totalt endret om?
2. Det har seg slik at mange argumenterer for å sende ut Amelie, søsknene Butt og mange med dem på grunn av påståtte lovbrudd deres foreldre har gjort. (Jeg skriver påståtte lovbrudd, da det i de fleste tilfeller handler om småfeil som aldri hadde vært juridisk straffbare for etniske nordmenn.) Er det slik at vi i Norge nå har aksept for at man kan bli straffet for lovbrudd som foreldre har gjort? Altså aksepterer vi tvungen gjeldsoverdragelse til etterlatte hvis foresatte har gjeld? Tillater vi at sønner og døtre til foreldre som har begått lovbrudd ikke kan komme inn på Politihøgskolen? Eller er det slik at vi vil ha en type rettsoppfatning for etniske nordmenn og en annen type rettsoppfatning for nordmenn med utenlandsk bakgrunn?
Fint hvis noen kan gi meg klarhet i dette så jeg slipper å mistenke at det som egentlig ligger bak disse argumentene er rasisme. På forhånd takk.
onsdag, januar 19, 2011
Om kritikk uten innhold:
Begynner å bli betydelig lei av argumenter slik som: Folk støtter bare Maria Amelie fordi hun er hvit og vellyket. De fremste organisasjonene i denne støttebevegelsen er av slaget Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Amnesty og SOS Rasisme. Organisasjoner som i lang tid har kjempet for bedre levevilkår for alle papirløse. For de aller fleste av oss er dette en markering som handler om tre ting:
1. Utlendingsnemnda gjør en alvorlig feil når de utviser Amelie fra landet, selv om Utlendingslovens §38 gir massevis av rom til innvilgelse.
2. Vår rødgrønne regjering, stemt frem av rødgrønne velgere, fører en mørkebrun, inhuman og rasistisk politikk som følge av en totalt mislykket strategi for å tiltrekke seg velgere. Dette skaper et klima og en juridisk presedens der asylpolitiske interesser går foran FNs Barnekonvensjon. Dette punktet gjelder Amelie, men også Abbas og Fozia Butt og hundrevis av andre som har vokst opp som barn i Norge.
3. Et stort oppbud av politimenn ble sendt for å pågripe en kvinnelig forfatter og regimekritiker på vei ut fra et foredrag om papirløse innvandreres situasjon ved Nansenskolen og ved starten av Nansenåret. Jeg stiller meg sterkt skeptisk til refleksjonsevnene til de som ikke klarer å se det problematiske i en slik arrestasjon.
Begynner å bli betydelig lei av argumenter slik som: Folk støtter bare Maria Amelie fordi hun er hvit og vellyket. De fremste organisasjonene i denne støttebevegelsen er av slaget Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Amnesty og SOS Rasisme. Organisasjoner som i lang tid har kjempet for bedre levevilkår for alle papirløse. For de aller fleste av oss er dette en markering som handler om tre ting:
1. Utlendingsnemnda gjør en alvorlig feil når de utviser Amelie fra landet, selv om Utlendingslovens §38 gir massevis av rom til innvilgelse.
2. Vår rødgrønne regjering, stemt frem av rødgrønne velgere, fører en mørkebrun, inhuman og rasistisk politikk som følge av en totalt mislykket strategi for å tiltrekke seg velgere. Dette skaper et klima og en juridisk presedens der asylpolitiske interesser går foran FNs Barnekonvensjon. Dette punktet gjelder Amelie, men også Abbas og Fozia Butt og hundrevis av andre som har vokst opp som barn i Norge.
3. Et stort oppbud av politimenn ble sendt for å pågripe en kvinnelig forfatter og regimekritiker på vei ut fra et foredrag om papirløse innvandreres situasjon ved Nansenskolen og ved starten av Nansenåret. Jeg stiller meg sterkt skeptisk til refleksjonsevnene til de som ikke klarer å se det problematiske i en slik arrestasjon.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
