Audun bedømmer årets festivaler – Del 2. Splash Festival – 06.07-08.07
På en liten halvøy i tyske Leipzig samles hvert år 40 000 tysker gutter, 5000 tyske jenter og 5000 smått forvirrede utlendinger for å ta del i verdens beste hiphopfestival. (Tja, det kan vel diskuteres om jeg har dekning for den påstanden, menmen…) Det hele er ganske surrealistisk der 100 tyske rappere, et par håndfulle europeere og noen av USAs største stjerner opptrer om hverandre. Jeg har sinnssykt lyst til å dra, men det blir nok dessverre ikke noe av i år heller… Neste år derimot!
Jeg kan ikke så mye om tyske rap, men jeg har lagt merke til to navn. Ill Inspecta, som vi jo kjenner fra samarbeid med Tungtvann, og Kool Savas, som vel er mest kjent i Norden for å krangle med Promoe.
De frankofile kan kose seg med IAM og Miss Ill, mens hipsterne sikkert vil sette pris på morsomme DJ Major Taylor og grufulle Bonde do Role.
Major Taylors Needle Exchange Programe: http://www.zshare.net/download/209550619ad85b/
Hvis du er som meg, og det bør du jo naturligvis strebe etter å være, liker du hiphopen din best på et språk som kan forstås. Sånn sett er britisk rap en av få ting det er umulig å hate på. Akkurat som Jarlsberg ost, Peter Werni og rent sengetøy.
Man Like Me er riktignok helt uforståelig ræva, men dette blir nøytralisert av bookingen av like uforståelig kule Roll Deep.
Og kan det samme sies om Radioclit (æsj) og The Mitchell Brothers (yeeeah!)? Ja, det kan det faktisk.
Og sist, men ikke minst, av de britiske gutta finner vi Dizzees “father turned foe” Wiley.
USA er, i tillegg til tidligere nevnte Major Taylor, representert med 10 acts. Her rangert etter personlig ønske om å se live:
10. Snoop Dogg. Jeg er ingen stor fan av Snoopy, men å se han live hadde så absolutt vært morsomt.
9. Ikke et vondt ord om Redman, men med tanke på at jeg har sett han før er det andre ting som lokker mer.
8. RJD2 driver med mye rart på hans siste skive, men vi i Audun I Fokus Ikke AS elsker han for det.
7. Dilated Peoples. De har dessverre dettet litt av lasset altså, men selv om de har vært litt slappe de siste åra er det fortsatt en særdeles kul gjeng. Har de egentlig vært i Norge noen gang?
6. Papoose. En fantastisk rapper, men litt usikker på hans livekvaliteter er jeg.
5. Stones Throw presents: Penut Butter Wolf, J-Rocc, Percee P, Aloe Blacc & Guilty Simpson. Vis meg en mann som ikke liker Stones Throw og jeg vil fortelle deg litt om hvordan man kan drepe en idiot på seks millioner uliker måter.
4. Talib Kweli & Jean Grae. Se mine notater om Roskilde…
3. eMC: Master Ace, Wordsworth, Punchline & Strick. Du skal ikke se bort ifra at eMC fort kunne toppet denne listen hvis det bare hadde vært Words og Ace som var med…
2. Cunninlynguist. Gutta som drikker tresprit og kaster dart på globusen over fremtidige spillejobber. Harstad? Voss? Hallo? Hva med og heller komme tilbake til Oslo? Jeg felte faktisk en liten tåre da jeg gikk glipp av fjorårets konsert på Blå. Ga ut fjorårets desidert beste skive.
1. The Roots. Da jeg faktisk aldri har sett Roots live, ja, jeg er fullstendig klar over at dette er synd og skam verre enn noe annet, kan jeg ikke tenke meg et større høydepunkt.
mandag, juni 18, 2007
lørdag, juni 16, 2007
Listeennn: Et åpent brev til DJ Khaled.
Vi er alle glad i jenter med store pupper, gigantiske smykker og råflotte biler. Spesielt liker vi det når ignorante negere snakker raskt om disse tingene. Dette har DJ Khaled gitt oss veldig mye av. Ingen er for tiden så flink til å samle sammen rappere med mye i kjeften og lite i hjernen som den arabiske DJen. Shit, han fikk til og med Akon til å høres bra ut! Jeg mener, seriøst, har du hørt ”We Takin Over”?
Fytti helvete for en moderforpult kul sang.
Dette betyr imidlertid ikke at fyren er noe annet enn et feigt rasshøl. Hans opprinnelse kunne ha vært til stor verdi for millioner av mennesker, men på grunn av en manglende ryggrad og moral skyr Khaled sin bakgrunn som pesten. Han er en palestiner. I likhet med alle hans landsmenn er han en flyktning. Ulikt de aller fleste landsmenn en suksessfull flyktning. Der andre palestinere lever i hungersnød og desperasjon i sitt eget og mange andre land nyter Khaled sin rikmannstilværelse i Florida. Men, der artister som Mos Def, The Roots, Talib Kweli, Public Enemy[i] og Sadat X har gitt høyst nødvendige lyriske tilskudd til palestinernes kamp er det stille fra arabiske Khaled. Helt stille. Ikke et ord. Ikke et tegn. Ikke et symbol. På kamp. Bare pupper, biler og smykker.
Kanskje er han redd for sionismens sterke grep i den amerikanske underholdningsindustrien. Kanskje føler han seg for god for sine nasjonale likemenn. Kanskje er han en av dem som jobber hardt for sin egen velferd, men snur ryggen til andres kamp og fortvilelse. Kanskje er alt dette grunnen til at presseskriv fra Khaled snakker om en arabisk arv og ikke en palestinsk. Arabisk? Pøh. Som om jeg til stadighet skulle snakket om min nordiske bakgrunn. Det hele er synd og skam fordi palestinerne desperat trenger flere forbilder. De trenger beviser på at de kan lykkes. At det finnes flere veier til lykke og velstand enn islamistiske mafialiknende organisasjoner.
”Jeg skulle ønske at du kunne konsentrere deg om andre ting enn Palestina” (sitert etter egen hukommelse) sa moren til den palestinske akademikeren og forfatteren Edward Said da hun lå på dødsleiet. ”Jeg er redd for hva sionistene vil gjøre med deg.” Said fulgte aldri morens råd, men fortsatte istedenfor kampen mot Israels blodige okkupasjon og krigføring. Khaled derimot ber Koch Records om at identiteten hans skal gjemmes bak en arabisk fellenevnelse, mens han selv repper den ubetydelige amerikanske bydelen Dade County. For et mot, for en ære, for en… blæh.
Der Sammy Lee Lewis gjemte seg i hvitmans-festers hjørner for å gjøre en innsats, der Audun gjemmer seg i kroker i usmakelige sammenkomster for å observere og der SV gjemmer seg i regjeringen for å kunne bidra til mer enn idealisme, gjemmer Khaled seg i den sionistiskstyrte platebransjen for å kunne boltre seg i Terror Squads overdådige velstand. Samtidig drukner Gaza i blod og den palestinske stat smuldrer opp.
Betegnelsen ’palestinsk flyktning’ er en hedersbetegnelsen få av oss kan få tildelt. Det gir kanskje svært sjelden den store velferden, vel ærlig talt så gir det ikke engang de mest grunnlegende menneskelige behov. Men, en gang i fremtiden, da rettferdigheten har seiret for nok et folk og nok en konflikt, vil verden med stor ærefrykt og respekt se tilbake på de palestinske flyktningenes minne. Alle som en. Med et lite unntak av en feig DJ i Florida.
“When a soldier ends his life with his own gun
Beef is tryin' to figure out what to tell his son
Beef is oil prices and geopolitics
Beef is Iraq, the West Bank, and Gaza Strip
Some beef is big and some beef is small
But what y'all call beef is not beef at all
Beef is real life happenin' everyday
And it's realer than them songs that you get at Kay Slay”
Mos Def
[i] Det skal vel sies at Public Enemy, dessverre, er mer kjent for sin anti-semitisme enn sin anti-sionisme.
Vi er alle glad i jenter med store pupper, gigantiske smykker og råflotte biler. Spesielt liker vi det når ignorante negere snakker raskt om disse tingene. Dette har DJ Khaled gitt oss veldig mye av. Ingen er for tiden så flink til å samle sammen rappere med mye i kjeften og lite i hjernen som den arabiske DJen. Shit, han fikk til og med Akon til å høres bra ut! Jeg mener, seriøst, har du hørt ”We Takin Over”?
Fytti helvete for en moderforpult kul sang.
Dette betyr imidlertid ikke at fyren er noe annet enn et feigt rasshøl. Hans opprinnelse kunne ha vært til stor verdi for millioner av mennesker, men på grunn av en manglende ryggrad og moral skyr Khaled sin bakgrunn som pesten. Han er en palestiner. I likhet med alle hans landsmenn er han en flyktning. Ulikt de aller fleste landsmenn en suksessfull flyktning. Der andre palestinere lever i hungersnød og desperasjon i sitt eget og mange andre land nyter Khaled sin rikmannstilværelse i Florida. Men, der artister som Mos Def, The Roots, Talib Kweli, Public Enemy[i] og Sadat X har gitt høyst nødvendige lyriske tilskudd til palestinernes kamp er det stille fra arabiske Khaled. Helt stille. Ikke et ord. Ikke et tegn. Ikke et symbol. På kamp. Bare pupper, biler og smykker.
Kanskje er han redd for sionismens sterke grep i den amerikanske underholdningsindustrien. Kanskje føler han seg for god for sine nasjonale likemenn. Kanskje er han en av dem som jobber hardt for sin egen velferd, men snur ryggen til andres kamp og fortvilelse. Kanskje er alt dette grunnen til at presseskriv fra Khaled snakker om en arabisk arv og ikke en palestinsk. Arabisk? Pøh. Som om jeg til stadighet skulle snakket om min nordiske bakgrunn. Det hele er synd og skam fordi palestinerne desperat trenger flere forbilder. De trenger beviser på at de kan lykkes. At det finnes flere veier til lykke og velstand enn islamistiske mafialiknende organisasjoner.
”Jeg skulle ønske at du kunne konsentrere deg om andre ting enn Palestina” (sitert etter egen hukommelse) sa moren til den palestinske akademikeren og forfatteren Edward Said da hun lå på dødsleiet. ”Jeg er redd for hva sionistene vil gjøre med deg.” Said fulgte aldri morens råd, men fortsatte istedenfor kampen mot Israels blodige okkupasjon og krigføring. Khaled derimot ber Koch Records om at identiteten hans skal gjemmes bak en arabisk fellenevnelse, mens han selv repper den ubetydelige amerikanske bydelen Dade County. For et mot, for en ære, for en… blæh.
Der Sammy Lee Lewis gjemte seg i hvitmans-festers hjørner for å gjøre en innsats, der Audun gjemmer seg i kroker i usmakelige sammenkomster for å observere og der SV gjemmer seg i regjeringen for å kunne bidra til mer enn idealisme, gjemmer Khaled seg i den sionistiskstyrte platebransjen for å kunne boltre seg i Terror Squads overdådige velstand. Samtidig drukner Gaza i blod og den palestinske stat smuldrer opp.
Betegnelsen ’palestinsk flyktning’ er en hedersbetegnelsen få av oss kan få tildelt. Det gir kanskje svært sjelden den store velferden, vel ærlig talt så gir det ikke engang de mest grunnlegende menneskelige behov. Men, en gang i fremtiden, da rettferdigheten har seiret for nok et folk og nok en konflikt, vil verden med stor ærefrykt og respekt se tilbake på de palestinske flyktningenes minne. Alle som en. Med et lite unntak av en feig DJ i Florida.
“When a soldier ends his life with his own gun
Beef is tryin' to figure out what to tell his son
Beef is oil prices and geopolitics
Beef is Iraq, the West Bank, and Gaza Strip
Some beef is big and some beef is small
But what y'all call beef is not beef at all
Beef is real life happenin' everyday
And it's realer than them songs that you get at Kay Slay”
Mos Def
[i] Det skal vel sies at Public Enemy, dessverre, er mer kjent for sin anti-semitisme enn sin anti-sionisme.
tirsdag, juni 12, 2007
Audun bedømmer årets festivaler – Del 1. Roskilde Festivalen – 5 til 8 juli.
www.roskilde-festival.dk
Roskilde Festivalen er festivalen over alle festivaler... heller? Alle sier så i hvert fall. Jeg har en av verdens mest skammelige festivalhistorier og vet egentlig ikke en dritt om verken Roskilde, Quart, Hove eller Woodstock. Uansett; Roskilde kan forføre med overraskende mye bra i år, og kombinert med alt det utenommusikalske som danskene kan by på burde Roskilde være et must for mange.
X-Alfonso: Jeg vet ikke en dritt om denne cubanske hiphoperen, annet enn at han er en cubansk hiphoper. Cuba og hiphop er to flotte ting; sammen blir det helt sikkert fantastisk.
The Who: Halvparten av The Who er bedre enn ikke noe The Who.
Timbuktu & Damn!: ”Ja, men jeg har sett Timbuktu så mange ganger før...” I heite forpulte helvete? Åja, du har sett en (eller ti) fantastisk Timbuktu-konsert før, så derfor kan du ikke dra på en ny konsert med det funky kollektivet fra Skåne? Jeg gidder ikke engang å fortelle sånne folk hvor teite de er, for det burde de allerede vite.
Suspekt: ”Dansk pornorap – strengt forbudt for børn og sarte sjæle.” Du må bare elske det...
Stones Throw Records Presents Peanut Butter Wolf, J. Rocc, Aloe Blacc, Percee P & Guilty Simpson (US): Kommentarer blir overflødige.
Red Hot Chili Peppers: Ok, RHCP har kjørt den California-greia litt for langt, men det er fortsatt et av historiens beste band!
Queens of the Stone Age: Hvis du ikke liker QOTSA er det en viss sansynlighet for at du er en vannvittig kjedelig person.
Nostalgia 77 Octet: Ikke sov på Nostalgia 77!
My Chemical Romance: Brenn i helvete… Dette får meg til å styre unna Roskilde.
Mapei: I følge Timbuktu så er Mapei sveriges neste stjerneskudd. Man bør høre på Timbuktu, akuratt som man bør høre på mammaen sin.
Lazee: Det andre svenske stjerneskuddet.
K’Naan: Flink fyr, som hadde solgt i bøtter og spann hvis han var amerikansk.
John Legend: Fordi den andre skiva hans var bedre enn den oppskrytte debutten...
Gadens Historie: Svensk-dansk teaterstykke om hiphop. Øh, det hørtes ganske kjipt ut egentlig...
Thomas Dybdahl: Dybdahl er alltid hyggelig...
Dizze Rascal: JAAAAAAAAAAA. JAAAAAAAAAAAAAA. JAAAAAAAAAAAAA. (Sett før… Og det var fuckings fantastisk!)
DJ Diplo: Tja?
CSS: Æsj...
Bonde Do Role: Se kommentar over. Eller nei… det nødvendige kan aldri gjentas ofte nok: Æsj.
Clipse: "Haters I spot you from a far, and I'm the deer hunter/They be thinking nice car, nice crib/I be thinking, how long will these niggaz let me live/I understand, cause people need things/And they will take it from you, and take you from your seedlings/So even with the mumble is talk,/I still walk the most humblest walk/And one day, they may even catch up with me man/But till then, I'm Leonardo, Catch Me If You Can!"
Blacksmith presents: Talib Kweli & Jean Grae: Noen sier at Talib ikke er flink live, mens andre sier at Jean Grae er oppskrytt. Jeg sier at dere skal holde kjeft alle sammen.
Björk: Jeg har faktisk begynt å like Björk. Hatet på henne voldsomt før, men det er faktisk ganske kul musikk...
Big Bang: Ja, som dere sikkert ser, så hører jeg faktisk på andre ting enn rap.
Beastie Boys: Jeg har sett Mix Master Mike før. Bare det var jævlig stort liksom... Nå kommer faen meg hele gjengen! (Vel, jeg vet jo ikke om de har med seg Mix Master Mike da...)
Arctic Monkeys: Artic Monkeys har kanskje årets kombo i låta med Dizze. Dizze skal også til Roskilde. Hmm...
Anthony B: En av få artister fra Jamaica som jeg kan tolerere...
Jøden: Vel, artistnavnet hans har i hvert fall en kulhet ut av en annen verden.
Nils med Skills: ”Freestyler fra Norges undergrunn” melder Roskilde. Er det noe norsk hiphop som ikke er undergrunn?
Greit, Roskilde er Roskilde, og programet der er heller ikke så verst. Men jeg har så jævla lyst til å dra til Tyskland i steden for...
For kun 69 euro kan du feste sammen med 40 000 tyske gutter, 5000 tyske jenter og 5000 forvirede utlendinger til verdens beste festivalprogram. Mer om alt dette neste gang…
www.roskilde-festival.dk
Roskilde Festivalen er festivalen over alle festivaler... heller? Alle sier så i hvert fall. Jeg har en av verdens mest skammelige festivalhistorier og vet egentlig ikke en dritt om verken Roskilde, Quart, Hove eller Woodstock. Uansett; Roskilde kan forføre med overraskende mye bra i år, og kombinert med alt det utenommusikalske som danskene kan by på burde Roskilde være et must for mange.
X-Alfonso: Jeg vet ikke en dritt om denne cubanske hiphoperen, annet enn at han er en cubansk hiphoper. Cuba og hiphop er to flotte ting; sammen blir det helt sikkert fantastisk.
The Who: Halvparten av The Who er bedre enn ikke noe The Who.
Timbuktu & Damn!: ”Ja, men jeg har sett Timbuktu så mange ganger før...” I heite forpulte helvete? Åja, du har sett en (eller ti) fantastisk Timbuktu-konsert før, så derfor kan du ikke dra på en ny konsert med det funky kollektivet fra Skåne? Jeg gidder ikke engang å fortelle sånne folk hvor teite de er, for det burde de allerede vite.
Suspekt: ”Dansk pornorap – strengt forbudt for børn og sarte sjæle.” Du må bare elske det...
Stones Throw Records Presents Peanut Butter Wolf, J. Rocc, Aloe Blacc, Percee P & Guilty Simpson (US): Kommentarer blir overflødige.
Red Hot Chili Peppers: Ok, RHCP har kjørt den California-greia litt for langt, men det er fortsatt et av historiens beste band!
Queens of the Stone Age: Hvis du ikke liker QOTSA er det en viss sansynlighet for at du er en vannvittig kjedelig person.
Nostalgia 77 Octet: Ikke sov på Nostalgia 77!
My Chemical Romance: Brenn i helvete… Dette får meg til å styre unna Roskilde.
Mapei: I følge Timbuktu så er Mapei sveriges neste stjerneskudd. Man bør høre på Timbuktu, akuratt som man bør høre på mammaen sin.
Lazee: Det andre svenske stjerneskuddet.
K’Naan: Flink fyr, som hadde solgt i bøtter og spann hvis han var amerikansk.
John Legend: Fordi den andre skiva hans var bedre enn den oppskrytte debutten...
Gadens Historie: Svensk-dansk teaterstykke om hiphop. Øh, det hørtes ganske kjipt ut egentlig...
Thomas Dybdahl: Dybdahl er alltid hyggelig...
Dizze Rascal: JAAAAAAAAAAA. JAAAAAAAAAAAAAA. JAAAAAAAAAAAAA. (Sett før… Og det var fuckings fantastisk!)
DJ Diplo: Tja?
CSS: Æsj...
Bonde Do Role: Se kommentar over. Eller nei… det nødvendige kan aldri gjentas ofte nok: Æsj.
Clipse: "Haters I spot you from a far, and I'm the deer hunter/They be thinking nice car, nice crib/I be thinking, how long will these niggaz let me live/I understand, cause people need things/And they will take it from you, and take you from your seedlings/So even with the mumble is talk,/I still walk the most humblest walk/And one day, they may even catch up with me man/But till then, I'm Leonardo, Catch Me If You Can!"
Blacksmith presents: Talib Kweli & Jean Grae: Noen sier at Talib ikke er flink live, mens andre sier at Jean Grae er oppskrytt. Jeg sier at dere skal holde kjeft alle sammen.
Björk: Jeg har faktisk begynt å like Björk. Hatet på henne voldsomt før, men det er faktisk ganske kul musikk...
Big Bang: Ja, som dere sikkert ser, så hører jeg faktisk på andre ting enn rap.
Beastie Boys: Jeg har sett Mix Master Mike før. Bare det var jævlig stort liksom... Nå kommer faen meg hele gjengen! (Vel, jeg vet jo ikke om de har med seg Mix Master Mike da...)
Arctic Monkeys: Artic Monkeys har kanskje årets kombo i låta med Dizze. Dizze skal også til Roskilde. Hmm...
Anthony B: En av få artister fra Jamaica som jeg kan tolerere...
Jøden: Vel, artistnavnet hans har i hvert fall en kulhet ut av en annen verden.
Nils med Skills: ”Freestyler fra Norges undergrunn” melder Roskilde. Er det noe norsk hiphop som ikke er undergrunn?
Greit, Roskilde er Roskilde, og programet der er heller ikke så verst. Men jeg har så jævla lyst til å dra til Tyskland i steden for...
For kun 69 euro kan du feste sammen med 40 000 tyske gutter, 5000 tyske jenter og 5000 forvirede utlendinger til verdens beste festivalprogram. Mer om alt dette neste gang…
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
