Hodepine og frykten for å falle.
- Et essay om meg selv på en tirsdags ”morgen”.
I går var jeg ute en tur for å feire Kim og for å drikke øl. De som kjenner meg vet at jeg, sånn generelt sett, var god til å drikke øl. De som kjenner meg vet også at det talentet har falt fra meg. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var jeg ikke noe flink til å drikke øl. Det er litt som med kondisen, den ble også plutselig borte. En gang i tiden, faktisk er det ikke mer enn fem, seks år siden, kunne jeg løpe en mil på under 40 minutter og var en brukbar og (ikke minst) jævlig ivrig fotballspiller. Så, en morgen var alt dette borte. Jeg kunne ikke gå opp trappene til min daværende leilighet på Grønland uten en pust i bakken. Bunnpunktet kom da jeg en dag forsøkte å løpe etter en buss med oppkast og tårer som eneste resultat. Oppkast ble det i går også.
Nå er det slik at jeg kan forstå dette med forsvunnet kondis. Det er logisk, jeg byttet ut form med en usunn livsstil. Men, hvorfor kan jeg ikke drikke slik jeg en gang kunne drikke. Alder? I utgangspunktet skulle vel erfaring tilsi at man blir bedre? Jeg synes det er en merkverdig tanke at jeg skal ha blitt betydelig dårligere på noe så enkelt som å drikke alkohol fordi jeg har blitt et par år eldre.
Uansett. Min kjære Ina er i København, og jeg klarer ikke å komme meg opp av senga. Jeg er generelt veldig dårlig på å få i meg mat når jeg er alene. Ikke det at jeg ikke kan lage mat. På Bjølsen praktiseres et moderne samboerskap der mannen lager mat. Problemet er at jeg glemmer å spise når jeg er alene. Det må nesten kunne sies å være et talent, hvordan jeg til tider kan unngå å få i meg føde. En gang da jeg gikk på Kirkeby barneskole, måtte jeg på leirtur. Jeg hatet alltid slike utfarter, blant annet fordi jeg var en relativt kresen unge. Frem til jeg var, tja, 18 år hadde jeg en voldsom skepsis mot mat som enten ikke var laget av mine foreldre eller av profesjonelle kokker. Slik sett fremsto tanken om leirskole seg som meget ubehagelig da jeg var 12 år gammel, siden det verken er foreldre eller profesjonelle kokker på et slikt sted. Naturlig nok. Løsningen ble da å ikke spise, på en uke… Slik tankegang fortsatte jeg med ganske lenge, og denne irrasjonelle oppførselen gjorde at jeg i 2007, da jeg var 23 år gammel og 184 centimeter høy, veide 56 kilo. Siden den gang har jeg, vel, vokst opp, og bedriver som regel en relativt sunn oppførsel, men ikke i dag. I dag er jeg tilbake på gamle synders vei. I dag klarer jeg ikke å komme meg opp av senga, jeg klarer ikke å få i meg noe mat og jeg klarer i hvert fall ikke å starte på en av de utallige bøkene jeg både må og vil lese. Alt jeg klarer er å høre på melankolsk rap, mens jeg kjenner hodet banker og magen vrir seg. I denne tilstanden, som for alle andre må betone seg som en ubetydelighet, men som for meg er et smertehelvete, klarer jeg ikke å la være å tenke på at jeg kan miste alt, det blir som drømmen da man bare faller, faller og faller. Det er hevet over tvil at jeg fortsatt kan fyllesyke som få andre. Akkurat det å være fyllesyk kan jeg, men hvis det er slik at det å være fyllesyk nå har blitt mitt mest fremtredene talent så er det i seg selv grunn nok til å lade revolveren.
onsdag, mars 24, 2010
mandag, mars 08, 2010
Oslo - for et jævla revhøl!
Det medfører ikke riktighet at Norges hovedstad er et høl. Oslo er 150 høl, og har vært det i hele mitt liv. Det spørres lite og graves mye i denne dypt uelskelige byen.
Oslo er en forbannet løgnhals. Ingenting stemmer i byens historie. Femti år efter at Oslo feiret sitt 900-årsjubileum, markerte byen sin tusenårsdag. Men verst er det likevel at byen feiret sitt 300-årsjubileum i 1924. Byen ble simpelthen 700 år eldre på 76 år. Det er en kjensgjerning at uheldig livsstil påskynder aldringsprosessen. Om man da ikke står overfor nok et uheldig utslag av nivåsenkningen ved byens skoler. Minst like sannsynlig er det at man har begynt å beregne oslofolks liv efter de samme prinsipper som man beregner hundeliv.
Hver bidige dag frykter jeg å bli kontaktet av en utlending som ber meg fremvise Norges hovedstad. Allerede under oversettelsen av byens mange grufulle stedsnavn, kan det tenkes at gjesten vil fatte mistanke om at ikke alt er som det skal. Jeg tenker på navn som Lortelva, Galgeberg, Dasslokket, Styggedalen, Rauløkka, Røverkollen, Voldsløkka, Slemdal, Spikersuppa og Mærradalen. – Niels Geelmuyden, i Morgenbladet 2005.
Oslo er ingen fin by. Noen har sagt at det er den verste småbyen i Norge. Noen har kalt den en borgelig by. Den er merket av århundre med dårlig arkitektur, dårlig byplanlegging og dårlig markedsliberalistisk politikk. Den er innflytternes by, så å si ingen i Oslo er fra Oslo. Som Geelmuyden skriver: ”Ingenting kommer fra Oslo. Wergeland ble født i Kristiansand, Wessel på Vestby, Undset i Kalundborg og Ibsen i Skien. Selv ikke byens skytshelgen, Sankt Hallvard, kommer fra Oslo. Hallvard var en bondetamp fra Lier som kom i skade for å beskytte en angrepet kvinne. På dette grunnlag ble han drept med pilskudd og kastet i Drammensfjorden med en møllesten om halsen. Hvilket forklarer møllestenen, den nakne damen og de tre pilene på byens våpenskjold”. Men, Oslo er også proteksjonismens by. Få internasjonale ”storbyer” tar imot sine nye så dårlig som Oslo; måtte de komme fra Skjetten, Nittedal, Irak eller Meløy. Oslo er konstant boligkrise, mangel på kultur, historie og stolthet. Edvard Grieg mente at Oslo ”består av krypdyr, uten idé om hva kunst er”, men han var da også bergenser. Det blir verre å bortforklare da selveste Edvard Munch beskrev Oslo som en smertens by og et motbydelig hull. Går vi til Bjørnson, får vi vite at Oslo er ”Tigerstaden”, fordi det er der fienden bor. Kanskje ikke så rart, både Bjørnson og Wergeland hadde jo blitt åpent beskyldt for landsforræderi av byen vår.
Men, likevel: Jeg liker Oslo. Her kan jeg være i sentrum og samtidig være usynlig. Her kan jeg føle en viss tilhørighet. Alle som har bodd i Oslo over en lengre periode blir glad i den lille, stygge, uforståelige byen vår. Vi har bare litt problemer med å innse det. Unntatt Mulla Krekar, han har forstått det: ”Måtte Gud forby at noen skulle sprenge seg midt på den travleste handlegaten i Oslo. Hvem kunne vel ikke blitt drept der? Det kunne være Brynjar Meling, Geir fra Nettavisen eller min datter.”
P.S. Pluss at nå flytter tassen hjem! En slik berikelse burde alle borgere av Oslo glede seg over.
Det medfører ikke riktighet at Norges hovedstad er et høl. Oslo er 150 høl, og har vært det i hele mitt liv. Det spørres lite og graves mye i denne dypt uelskelige byen.
Oslo er en forbannet løgnhals. Ingenting stemmer i byens historie. Femti år efter at Oslo feiret sitt 900-årsjubileum, markerte byen sin tusenårsdag. Men verst er det likevel at byen feiret sitt 300-årsjubileum i 1924. Byen ble simpelthen 700 år eldre på 76 år. Det er en kjensgjerning at uheldig livsstil påskynder aldringsprosessen. Om man da ikke står overfor nok et uheldig utslag av nivåsenkningen ved byens skoler. Minst like sannsynlig er det at man har begynt å beregne oslofolks liv efter de samme prinsipper som man beregner hundeliv.
Hver bidige dag frykter jeg å bli kontaktet av en utlending som ber meg fremvise Norges hovedstad. Allerede under oversettelsen av byens mange grufulle stedsnavn, kan det tenkes at gjesten vil fatte mistanke om at ikke alt er som det skal. Jeg tenker på navn som Lortelva, Galgeberg, Dasslokket, Styggedalen, Rauløkka, Røverkollen, Voldsløkka, Slemdal, Spikersuppa og Mærradalen. – Niels Geelmuyden, i Morgenbladet 2005.
Oslo er ingen fin by. Noen har sagt at det er den verste småbyen i Norge. Noen har kalt den en borgelig by. Den er merket av århundre med dårlig arkitektur, dårlig byplanlegging og dårlig markedsliberalistisk politikk. Den er innflytternes by, så å si ingen i Oslo er fra Oslo. Som Geelmuyden skriver: ”Ingenting kommer fra Oslo. Wergeland ble født i Kristiansand, Wessel på Vestby, Undset i Kalundborg og Ibsen i Skien. Selv ikke byens skytshelgen, Sankt Hallvard, kommer fra Oslo. Hallvard var en bondetamp fra Lier som kom i skade for å beskytte en angrepet kvinne. På dette grunnlag ble han drept med pilskudd og kastet i Drammensfjorden med en møllesten om halsen. Hvilket forklarer møllestenen, den nakne damen og de tre pilene på byens våpenskjold”. Men, Oslo er også proteksjonismens by. Få internasjonale ”storbyer” tar imot sine nye så dårlig som Oslo; måtte de komme fra Skjetten, Nittedal, Irak eller Meløy. Oslo er konstant boligkrise, mangel på kultur, historie og stolthet. Edvard Grieg mente at Oslo ”består av krypdyr, uten idé om hva kunst er”, men han var da også bergenser. Det blir verre å bortforklare da selveste Edvard Munch beskrev Oslo som en smertens by og et motbydelig hull. Går vi til Bjørnson, får vi vite at Oslo er ”Tigerstaden”, fordi det er der fienden bor. Kanskje ikke så rart, både Bjørnson og Wergeland hadde jo blitt åpent beskyldt for landsforræderi av byen vår.
Men, likevel: Jeg liker Oslo. Her kan jeg være i sentrum og samtidig være usynlig. Her kan jeg føle en viss tilhørighet. Alle som har bodd i Oslo over en lengre periode blir glad i den lille, stygge, uforståelige byen vår. Vi har bare litt problemer med å innse det. Unntatt Mulla Krekar, han har forstått det: ”Måtte Gud forby at noen skulle sprenge seg midt på den travleste handlegaten i Oslo. Hvem kunne vel ikke blitt drept der? Det kunne være Brynjar Meling, Geir fra Nettavisen eller min datter.”
P.S. Pluss at nå flytter tassen hjem! En slik berikelse burde alle borgere av Oslo glede seg over.
lørdag, februar 27, 2010
Norsk kollektivtransport.
Vi har egentlig et ganske godt utbredt tilbud på kollektivtransport her i Norge. I hvert fall i Oslo og Akershus. Vi har buss, tog, trikk og t-bane. Ja, Oslo er vel nesten den eneste byen som har både trikk og t-bane. Det er mye fint å si om kollektivtransporten, og de subsidier staten gir til Ruter og andre. Det er også mye negativt å si, for eksempel om mangelen på nattlig tilbud og den elendige satsingen på jernbane, men det er ikke poenget her. Poenget er at vi har i utgangspunktet et ganske godt tilbud på kollektivtransport i Oslo-regionen. Problemet er bare at dette langt på vei lar seg ødelegge av en totalt inkompetent ledelse.
Kollektivtransportproduksjon AS, det er faktisk noe som heter dette(!), skal nå bruke 95 millioner kroner på at T-banen skal bytte navn til "Metro"! 95 millioner kroner? Hva faen er galt med T-banen? Jævla idioter...
Les Anders Heger hvis du, som meg, vil blir mer forbanna:
Kollektivtransportprodusentbullshit
Vi har egentlig et ganske godt utbredt tilbud på kollektivtransport her i Norge. I hvert fall i Oslo og Akershus. Vi har buss, tog, trikk og t-bane. Ja, Oslo er vel nesten den eneste byen som har både trikk og t-bane. Det er mye fint å si om kollektivtransporten, og de subsidier staten gir til Ruter og andre. Det er også mye negativt å si, for eksempel om mangelen på nattlig tilbud og den elendige satsingen på jernbane, men det er ikke poenget her. Poenget er at vi har i utgangspunktet et ganske godt tilbud på kollektivtransport i Oslo-regionen. Problemet er bare at dette langt på vei lar seg ødelegge av en totalt inkompetent ledelse.
Kollektivtransportproduksjon AS, det er faktisk noe som heter dette(!), skal nå bruke 95 millioner kroner på at T-banen skal bytte navn til "Metro"! 95 millioner kroner? Hva faen er galt med T-banen? Jævla idioter...
Les Anders Heger hvis du, som meg, vil blir mer forbanna:
Kollektivtransportprodusentbullshit
fredag, februar 19, 2010
2009s beste album!
Vi er litt trege her i audun84.blogspot.com, og eller ikke så gode på oppdateringer etter hva vi har hørt. Men, her er i hvertfall den eneste troverdige listen over 2009s beste urbane album. 2009 var ikke det beste året, men det er likefult nok av undervurderte skiver her.
10. Beanie Sigel – The Broad Street Bully.
Bedre enn sist, ikke på langt nær så bra som The B.Coming. Dette albumet gir meg faktisk mest lyst til å høre mer på Young Chris. Den gutten har utviklet seg!
9. Doom – Born Like This
Doom er ganske oppskrytt, temmelig barnslig og tidvis litt masete, men alt dette er helt i orden når han lager låter som ”Yessir” og ”Ballskin”. Doom har alltid hatt et øre for gode låter, og med hjelp fra fintfolk som Raekwon, Ghostface, Madlib, Jake One og Dilla ble dette en av de musikalske oppturene i 2009.
8. Lars Vaular – D’e Glede
Unge Vaular har gjort noe sjeldent. Han har gitt ut et gjennomfulgt bra norsk rap-album. Han har en fortellerevne (og glede!), er teknisk dyktig og flink til å velge beats. Og han kan altså lage album! Sånn sett tilhører han en liten, eksklusiv gjeng her til lands. Altså, albumet er bra, i hvert fall stort sett, fra første til siste spor, og det er det etter min mening bare Lars som har fått til i Norge i år. Det holder til en fin 8. plass på min lille liste, og så høyt opp har ikke noen skandinaver vært siden Ken Ring i 2007.
7. Wu-Tang Clan – Chamber Music
Med hjelp av flotte gjester som Masta Ace, AZ, Sean Price, Havoc og M.O.P. viser RZA og Wu-Tang Clan at det fortsatt kan lages feiende flotte gatealbum fra New York. Dette er kanskje ikke et fullgodt Wu-album og det er nesten mer radioteateriske skits enn låter, men spor som ”Kill Too Hard”, ”Harbor Masters” og ”Ill Figures” er godteri for alle oss som liker New York-rap spesielt, eller bare god hip-hop generelt.
6. Brother Ali – Us
Ikke det sterkeste fra Brother Ali, men kvalitet er det alltid fra Rhymesayers-rapperen. Nå er jo Brother Ali en av mine absolutt favoritter, så det burde ikke komme som noen overraskelse for mine to faste lesere at Us er med her. Jeg er veldig glad i introer, for øvrig i sterk kontrast til min kjære, og Us har Chuck D på introduksjonssporet, noe som selvfølgelig fungerer helt utmerket. Funker gjør også den triste låten ”Tight Rope”, spytteoppvisningen ” Best@It” og ikke minst den nydelige avslutningen med ”Us”. Det er i det hele tatt nok et kvalitetsprodukt Ali og Ant har laget sammen, men det er dessverre noe mangel på overraskelser og innovasjon. Neste gang burde han kanskje vurdere å jobbe med flere enn Ant fra Atmosphere?
5. Cunninlynguists – Strange Journey Vol. 1
Det er mange album jeg ikke har fått hørt på i år. Cunninlynguists sitt Strange Journey Vol. 2 er et eksempel på dette. Regelen her i gården er imidlertid at det er artisten og ikke lytterens feil hvis man ikke har fått hørt et album… Uansett, gruppen med det teite/dårlige/flaue navnet skuffer sjelden, vel med unntak av det noe repeterende albumet Dirty Acres har de faktisk alltid levert. Og på Strange Journey Vol. 1 viser Kno igjen hvilken undervurdert og nyskapende produsent han her, og både Deacon da Villain og Natti beviser at storformen er tilbake. ”Nothing But Strangeness”, med Looptroop og Hilltop Hoods er en nedtur, men etter som albumet får godt sin gang, med låter som ”Never Come Down (The Brownie Song)”, ”Georgia”-remixen med Killer Mike og Khujo Goodie og ikke minst den fantastiske ”Don’t Leave (When Winter Comes)”, som mer enn noe er laget for en gjesterolle av Slug, blir denne skuffelsen en bagatell i den store sammenhengen. Dessuten har Strange Journey Vol. 1 en intro med Killer Mike, det burde alle album ha… Kort fortalt; Cunninlynguist har levert nok et album du burde ha i hyllen din. ”Physics don’t apply, midgets in the sky, skipping round my head, singing ’Negro you so high’.”
4. Slaughterhouse – Slaughterhouse
Årets mest etterlengtede album, i hvert fall for mitt vedkommende. Albumet levde kanskje ikke helt opp til forventingene, men faen heller, forventningene var usannsynlig høye. Dessuten; en gjennomgang av skiva viser at dette alt i alt er meget solid arbeid. Starten med ”Sound Off” og ”Lyricial Murderers”, der henholdsvis Joell Ortiz og Crooked I briljerer, er meget sterk. Den Alchemist-produserte ”Microphone” er en fest for oss puritanere fra start til slutt, med grinebiteren Joe Budden i front; ”Too many Blueprints, not enough arcithects”. Da kan vi heve oss over skuffelser som ”Not Tonight”, ”The One” og noen unødvendige skits. For alt i alt viser Slaughterhouse oss at Royce, Ortiz, Crooked og Budden ikke bare er fantastiske hver for seg, men at dette også er en kombinasjon som fungerer svært godt sammen. Så får det heller være at mixtape-låter som ”Move On”, ”Wack MCs” og ”Woodstock Hood Hop” aldri skulle vært utelatt fra det endelige albumet.
3. Mos Def – The Estatic
Mos Def er tilbake i storform, hell og lykke! Her leker han seg over beats fra Chad Hugo, Oh No, Mr. Flash, Jay Dee og selvfølgelig Madlib. The Estatic er gjennomført, lekent og fylt med stadige høydepunkter. Spesielt ”Auditorium” med Slick Rick, ”Life In Marvelous Times” og ”Super Magic” viser hvilken unik artist Mighty Mos Def er. Well done Boogie Man, well done.
2. BlakRoc – BlakRoc
Dette albumet gledet jeg meg til i mange måneder, etter at teaseren med Jim Jones og Mos Def ble sluppet, og heldigvis leverte det så til de grader. Mye av æren bak dette tilfaller den svært dyktige duoen i Black Keys. Med sin blanding av soul, blues og rock gir de dette prosjektet det perfekte bakteppet, og når man i tillegg har den gjestelista som man har så skulle det mye til for at det skulle gå galt. Åpningssporet med Ludacris og O.D.B. er ikke det helt store, men så kommer høydepunktene på rekke og rad. ”On the Vista” med Mos Def, ”Dollaz & Sense” med RZA og personlig favoritt Pharoahe Monch og ”Hope You’re Happy” med Q-Tip, Billy Danze og Nicole Wray er alle fantastiske, men det virkelige høydepunktet er det imidlertid, til min enormt store overraskelse, Jim Jones som står for. Både ”Ain’t Nothing Like You (Hoochie Coo)”, med Mos Def i sitt ess, og ”What You Do to Me”, med Billy Danze og Nicole Wray, er kandidater til årets låt. Jim Jones, som jeg har sagt mye stygt om tidligere, briljerer rett og slett her. Dette er den beste blandingen av rock og rap siden Tom Morello begynte å spille med Boots Riley, eller kanskje faktisk siden Tom Morello jobbet med Zack de la Rocha.
1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx II
14(!) år etter første del, er Raekwon endelig tilbake, og for en oppfølger det har blitt! Gode ting tar tydeligvis tid… Jeg var ikke helt solgt etter første gjennomlytting av albumet, men etter noen måneder er jeg helt solgt. Dette albumet har vokst, vokst og fortsetter å vokse på meg, og nå i februar er det ingen tvil om at dette er årets beste album. En ting er produksjonene, ypperlig levert av flotte folk som RZA, J. Dilla, Scram Jones og Pete Rock, som gir et lydbilde som er akkurat så mørkt og dystert som vi liker å forbinde med New York og Raekwon. En annen ting er rappingen, for her er det nærmest utelukkende ypperlig levert albumet igjennom. Raekwon leverer alltid, men også gjestene, Inspectah Deck og Ghostface er de mest brukte her, gjør sitt til at OB4CLII er en lytteropplevelse av de sjeldne. Dette albumet er ikke et spor for langt, og akkurat det trodde jeg aldri at jeg skulle si om ett 24spors langt album. ”New Wu” med Method Man og Ghostface er dessuten er sterk kandidat til årets låt.
Vi er litt trege her i audun84.blogspot.com, og eller ikke så gode på oppdateringer etter hva vi har hørt. Men, her er i hvertfall den eneste troverdige listen over 2009s beste urbane album. 2009 var ikke det beste året, men det er likefult nok av undervurderte skiver her.
10. Beanie Sigel – The Broad Street Bully.
Bedre enn sist, ikke på langt nær så bra som The B.Coming. Dette albumet gir meg faktisk mest lyst til å høre mer på Young Chris. Den gutten har utviklet seg!
9. Doom – Born Like This
Doom er ganske oppskrytt, temmelig barnslig og tidvis litt masete, men alt dette er helt i orden når han lager låter som ”Yessir” og ”Ballskin”. Doom har alltid hatt et øre for gode låter, og med hjelp fra fintfolk som Raekwon, Ghostface, Madlib, Jake One og Dilla ble dette en av de musikalske oppturene i 2009.
8. Lars Vaular – D’e Glede
Unge Vaular har gjort noe sjeldent. Han har gitt ut et gjennomfulgt bra norsk rap-album. Han har en fortellerevne (og glede!), er teknisk dyktig og flink til å velge beats. Og han kan altså lage album! Sånn sett tilhører han en liten, eksklusiv gjeng her til lands. Altså, albumet er bra, i hvert fall stort sett, fra første til siste spor, og det er det etter min mening bare Lars som har fått til i Norge i år. Det holder til en fin 8. plass på min lille liste, og så høyt opp har ikke noen skandinaver vært siden Ken Ring i 2007.
7. Wu-Tang Clan – Chamber Music
Med hjelp av flotte gjester som Masta Ace, AZ, Sean Price, Havoc og M.O.P. viser RZA og Wu-Tang Clan at det fortsatt kan lages feiende flotte gatealbum fra New York. Dette er kanskje ikke et fullgodt Wu-album og det er nesten mer radioteateriske skits enn låter, men spor som ”Kill Too Hard”, ”Harbor Masters” og ”Ill Figures” er godteri for alle oss som liker New York-rap spesielt, eller bare god hip-hop generelt.
6. Brother Ali – Us
Ikke det sterkeste fra Brother Ali, men kvalitet er det alltid fra Rhymesayers-rapperen. Nå er jo Brother Ali en av mine absolutt favoritter, så det burde ikke komme som noen overraskelse for mine to faste lesere at Us er med her. Jeg er veldig glad i introer, for øvrig i sterk kontrast til min kjære, og Us har Chuck D på introduksjonssporet, noe som selvfølgelig fungerer helt utmerket. Funker gjør også den triste låten ”Tight Rope”, spytteoppvisningen ” Best@It” og ikke minst den nydelige avslutningen med ”Us”. Det er i det hele tatt nok et kvalitetsprodukt Ali og Ant har laget sammen, men det er dessverre noe mangel på overraskelser og innovasjon. Neste gang burde han kanskje vurdere å jobbe med flere enn Ant fra Atmosphere?
5. Cunninlynguists – Strange Journey Vol. 1
Det er mange album jeg ikke har fått hørt på i år. Cunninlynguists sitt Strange Journey Vol. 2 er et eksempel på dette. Regelen her i gården er imidlertid at det er artisten og ikke lytterens feil hvis man ikke har fått hørt et album… Uansett, gruppen med det teite/dårlige/flaue navnet skuffer sjelden, vel med unntak av det noe repeterende albumet Dirty Acres har de faktisk alltid levert. Og på Strange Journey Vol. 1 viser Kno igjen hvilken undervurdert og nyskapende produsent han her, og både Deacon da Villain og Natti beviser at storformen er tilbake. ”Nothing But Strangeness”, med Looptroop og Hilltop Hoods er en nedtur, men etter som albumet får godt sin gang, med låter som ”Never Come Down (The Brownie Song)”, ”Georgia”-remixen med Killer Mike og Khujo Goodie og ikke minst den fantastiske ”Don’t Leave (When Winter Comes)”, som mer enn noe er laget for en gjesterolle av Slug, blir denne skuffelsen en bagatell i den store sammenhengen. Dessuten har Strange Journey Vol. 1 en intro med Killer Mike, det burde alle album ha… Kort fortalt; Cunninlynguist har levert nok et album du burde ha i hyllen din. ”Physics don’t apply, midgets in the sky, skipping round my head, singing ’Negro you so high’.”
4. Slaughterhouse – Slaughterhouse
Årets mest etterlengtede album, i hvert fall for mitt vedkommende. Albumet levde kanskje ikke helt opp til forventingene, men faen heller, forventningene var usannsynlig høye. Dessuten; en gjennomgang av skiva viser at dette alt i alt er meget solid arbeid. Starten med ”Sound Off” og ”Lyricial Murderers”, der henholdsvis Joell Ortiz og Crooked I briljerer, er meget sterk. Den Alchemist-produserte ”Microphone” er en fest for oss puritanere fra start til slutt, med grinebiteren Joe Budden i front; ”Too many Blueprints, not enough arcithects”. Da kan vi heve oss over skuffelser som ”Not Tonight”, ”The One” og noen unødvendige skits. For alt i alt viser Slaughterhouse oss at Royce, Ortiz, Crooked og Budden ikke bare er fantastiske hver for seg, men at dette også er en kombinasjon som fungerer svært godt sammen. Så får det heller være at mixtape-låter som ”Move On”, ”Wack MCs” og ”Woodstock Hood Hop” aldri skulle vært utelatt fra det endelige albumet.
3. Mos Def – The Estatic
Mos Def er tilbake i storform, hell og lykke! Her leker han seg over beats fra Chad Hugo, Oh No, Mr. Flash, Jay Dee og selvfølgelig Madlib. The Estatic er gjennomført, lekent og fylt med stadige høydepunkter. Spesielt ”Auditorium” med Slick Rick, ”Life In Marvelous Times” og ”Super Magic” viser hvilken unik artist Mighty Mos Def er. Well done Boogie Man, well done.
2. BlakRoc – BlakRoc
Dette albumet gledet jeg meg til i mange måneder, etter at teaseren med Jim Jones og Mos Def ble sluppet, og heldigvis leverte det så til de grader. Mye av æren bak dette tilfaller den svært dyktige duoen i Black Keys. Med sin blanding av soul, blues og rock gir de dette prosjektet det perfekte bakteppet, og når man i tillegg har den gjestelista som man har så skulle det mye til for at det skulle gå galt. Åpningssporet med Ludacris og O.D.B. er ikke det helt store, men så kommer høydepunktene på rekke og rad. ”On the Vista” med Mos Def, ”Dollaz & Sense” med RZA og personlig favoritt Pharoahe Monch og ”Hope You’re Happy” med Q-Tip, Billy Danze og Nicole Wray er alle fantastiske, men det virkelige høydepunktet er det imidlertid, til min enormt store overraskelse, Jim Jones som står for. Både ”Ain’t Nothing Like You (Hoochie Coo)”, med Mos Def i sitt ess, og ”What You Do to Me”, med Billy Danze og Nicole Wray, er kandidater til årets låt. Jim Jones, som jeg har sagt mye stygt om tidligere, briljerer rett og slett her. Dette er den beste blandingen av rock og rap siden Tom Morello begynte å spille med Boots Riley, eller kanskje faktisk siden Tom Morello jobbet med Zack de la Rocha.
1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx II
14(!) år etter første del, er Raekwon endelig tilbake, og for en oppfølger det har blitt! Gode ting tar tydeligvis tid… Jeg var ikke helt solgt etter første gjennomlytting av albumet, men etter noen måneder er jeg helt solgt. Dette albumet har vokst, vokst og fortsetter å vokse på meg, og nå i februar er det ingen tvil om at dette er årets beste album. En ting er produksjonene, ypperlig levert av flotte folk som RZA, J. Dilla, Scram Jones og Pete Rock, som gir et lydbilde som er akkurat så mørkt og dystert som vi liker å forbinde med New York og Raekwon. En annen ting er rappingen, for her er det nærmest utelukkende ypperlig levert albumet igjennom. Raekwon leverer alltid, men også gjestene, Inspectah Deck og Ghostface er de mest brukte her, gjør sitt til at OB4CLII er en lytteropplevelse av de sjeldne. Dette albumet er ikke et spor for langt, og akkurat det trodde jeg aldri at jeg skulle si om ett 24spors langt album. ”New Wu” med Method Man og Ghostface er dessuten er sterk kandidat til årets låt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
