Litt heia Vågard, mest heia Fett!Debatter om rapmusikk og hiphopkultur i Norge blir som regel veldig kleint og frustrerende. Preget av kunnskapsløshet som disse debattene ofte er. Slik sett er Vågard en etterlengtet berikelse, med sine evner til å skrive, og mene, veldig mye, ofte mye bra, om relativt sære temaer. Det betyr imidlertid ikke at alt han skriver er uproblematisk.
I fjor høst inviterte Fett til debatt om kvinnesyn i hiphop på Litteraturhuset i Oslo. Debatten holdt dessverre ikke så alt for god kvalitet. Hovedproblemet, som også ble påpekt under debatten av både publikummere (Mathias Rødahl) og deltakere (Vågard og Øyvind Holen), var at selve premisset for problemstillingen var utdatert. Å bruke et kvinnesyn som var gjeldene for cirka 10 år siden i norsk og amerikansk hiphop som utgangspunkt for en diskusjon om kvinnesyn i dagens hiphop blir selvfølgelig veldig feil. Direkte ufint ovenfor dagens rappere er det også.
Om ikke mainstreamrap i dag domineres av ”balleløse, unge menn som snakker om joggesko og grining over lett fordøyelige beats”, som Vågard skriver, så kan man i hvert fall enes om at mainstreamrap i dag domineres av artister som har en annerledes bakgrunn og måte å utrykke seg på enn det den gjennomsnittlig mainstreamrapperen hadde for ti år siden. I tillegg er det slik at mange av de største artistene som tidligere var helt, eller delvis, forbundet med gangsterrap, som Jay-Z, Dr. Dre, 50 Cent, Snoop Dogg og Birdman, i dag har opparbeidet seg en sosioøkonomisk posisjon som gjør det særdeles vanskelig å fortsette å utrykke seg innenfor postgangsterismens rammer.
Det er derfor enkelt å ha forståelse for at Vågard, og andre blir forbannet, når rapmusikk, gjerne i sammenheng med sjangerens kvinnesyn, for ’nte gang blir diskutert av mennesker som strengt talt verken har bakgrunnskunnskap eller kompetanse til å kommentere sjangeren. Samtidig som det er enkelt å ha forståelse for at Vågard ble forbannet når Mari Røsjø under debatten, etter å ha kjørt seg selv opp i et hjørne, lirte av seg noen teite og løgnaktige kommentarer om A-Lagets musikkvideoer. (Selv om dette strengt talt kanskje ikke var en så stor sak som det nå har blitt gjort til.)
Dette betyr imidlertid ikke at en del av Vågards uttalelser er uproblematiske. For hvis jeg skal oppføre meg som den høyt utdannede og delvis elitistiske åndssnobben fra den øvre middelklasse som jeg er, og som jeg har ingen problemer med å være, så er det strengt talt ikke greit å kalle meningsmotstandere for elitistfitter og drittkjerringer. Det negative trykket ligger kanskje på elitist og, øh, dritt, men likevel, det å hele tiden skulle bruke skjellsord knyttet til det kvinnelige kjønn er ganske barnslig, og, vel, litt patetisk.
Definisjonen, som Vågard kommer med, av gangsterraps rolle i afroamerikanske samfunn, som den ”moderne bluesen” er heller ikke uproblematisk. Gangsterrap er, og har alltid vært, en kombinasjon av virkelighet og fantasi, og derfor ikke nødvendigvis noe som den gjennomsnittlige marginaliserte ungdommen i New Orléans kjenner seg igjen i. Spike Lee, David Samuels og Michelle Shocked er bare noen få eksempler på personer som har kommet med velbegrunnede begrunnelser for at gangsterrap kan være noe helt annet enn den moderne bluesen. Det kan like gjerne bli sett på som den moderne formen for minstrel show.
Undertegnede deler i og for seg ikke denne tankegangen, men overdrivelsene og de stadig tilbakevendende stereotypiske fremstillingene av ”svarthet” i gangsterrap gjør at man skal være forsiktig med å definere gangsterrap som en eksklusiv stemme for den ”undertrykte, sinte svarte amerikanske mannens liv”. Det er i så fall en stemme som svært mange afroamerikanske menn vil ha seg frabedt.
Det mest problematiske er imidlertid Vågards reaksjonære karakteristikker av feminisme. Dette har imidlertid Fett allerede svart bra på:
”Vi mener at denne typen båssetting er skadelig av to grunner: For det første fordi det ikke er særlig representative størrelser, vi kjenner simpelthen ikke så mange «sinte mannehatende lesber» eller «1500-kroners-dildo-feminister». Dermed bidrar Vågards beskrivelser til å sementere noen myter som er helt kørka (bare så du vet det Vågard, lesbiske feminister er ofte ganske liberale med hensyn til porno). For det andre så bidrar denne typen negativ stereotypisering til å utdefinere mennesker fra diskusjonen om hva feminisme er eller bør være. Det er helt greit å være uenige, men det var Vågards påstand i Natt&Dag om at han er på lag med de «ekte feministene». Vi reagerte særlig fordi Vågard brukte noen typisk antifeministiske klisjeer for å utdefinere folk fra feminismen.”
Det er, etter min mening, veldig kult at Vågard har blitt en stemme i offentligheten. Både på grunn av A-Lagets musikalske kvaliteter og på grunn av Vågards evner som debattant. Akkurat som det er veldig kult at vi har et solid miljø som har opparbeidet seg en rolle som feministisk vaktbikkje. Det er skuffende nok at Vågard går inn i den reaksjonære og svært lite ærefulle tradisjonen med nedverdigende betegnelser av feministiske meningsmotstandere med sitatet ”sinte lesbefeminister som skal nekte menn å se på porno, til sånne femtenhundrekroners-vibrator-feminister”. Men, det hadde vært mye mer skuffende hvis vi ikke hadde hatt et miljø som sa i fra om dette.
Slik sett har Fett en viktig rolle i å påpeke plattheten og idiotien i alle ”sinte/stygge/missunelige/har-ikke-fått-seg-noe/lesbiske”-betegnelsene som blir slengt rundt om feminister i den norske offentligheten. Men debatten om kvinnesyn i rap generelt og gangsterrap spesielt krever, som Vågard skriver, bakgrunnskunnskap og en god porsjon respekt for kulturen man debatterer, og det er jeg ikke helt sikker på at Fett nødvendigvis har. Slik sett har Vågard et viktig poeng.
Innlegg
