Noen ord om det å konstruere problemer

Du må gjerne konstruere problemer rundt det å være en hvit nordmann, men da må det også være lov for alle oss andre å påpeke at du oppfører deg som en fremmedfiendtlig idiot.

For en del år tilbake, jeg tror det var i 2004, satt jeg på et hotellrom sammen med to venner. Jeg satt litt tilbaketrukket, mens mine venner diskuterte alt mellom himmel og jord. Etter en stund tok samtalen en nokså interessant vending da de to kritthvite nordmennene begynte å diskutere dagens USA. Diskusjonen ble fort høylydt, intens og preget av stor felles forargelse over tingenes tilstand. Så hva utløste dette voldsomme sinnet? Var det den pågående krigen mot Irak? Var det landets bruk av dødsstraff, eller var det kanskje den stereotypiske fremstillingen av overvektige amerikanere? Nei, nei og atter nei.

Det mine to venner ergret seg så enormt over var at det i datidens USA visstnok var slik at afroamerikanere ofte kalte hverandre for ”brothers”. Enkelte mørkhudede amerikanere utrykte altså en form for fellesidentitet gjennom å hilse hverandre med et ord som beskriver familiære og nære forbindelser. Nåvel, mine veldig hvite, veldig norske og, vil jeg gjerne tilføye, veldig oppegående venner fant dette veldig provoserende. De så på det som en form for potensiell utestengelse fra fellesskapet. For begge mine venner var enige i at de selv ikke bare kunne kalle brødre som ikke var brødre for brødre. Ja det hadde rett og slett blitt sett på som litt rart hvis de selv en gang skulle verbalt tilnærme en afroamerikaner som ”bror”. Nå var det slik at de to ikke hadde vært i USA, eller hadde noen nærgående planer om å besøke landet, så den forargelse og frykt de følte var kun på et teoretisk plan. Men det var en debatt som visstnok måtte tas, for ”slike tilstander” kunne vi også få her til lands.

Jeg lærte av denne samtalen at hvis majoritetsbefolkningen ikke har tilstrekkelig med reelle problemer knyttet til en nasjonal, religiøs, eller etnisk minoritetsgruppe, så vil deler av majoritetsbefolkningen straks anstrenge seg med å konstruere slike problemer. Og det er klart, hvis man først begynner å konstruere problemer, så har alle saker et potensiale! Slik sett er ingen hendelse eller samfunnstrekk for lite eller ubetydelig til at man ikke kan konstruere en helt absurd problemstilling ut av det hele.

Nettopp derfor kan man i enkelte fjerntliggende bygder finne mennesker som helt oppriktig ser på fremveksten av minareter i Norge som et av deres største hverdagslige problemer. Nettopp derfor har du garantert en helt vannlig venn, kanskje til og med flere venner, som ser noe voldsomt problematisk i at en skole i Ålesund vil dele ut papirflagg med trykk av både det norske flagget og enkelte andre flagg i forbindelse med 17.mai. Derfor kan en tilsynelatende oppegående forsamling mennesker som Sosialistisk Ungdom bruke store deler av sitt landsmøte til å fordype seg i spørsmålet om bruk av hijab i politiet i et år der mesteparten av Europa er i dyp krise.

For hvis du som majoritetsperson først vil føle deg tråkket på – hvis du vil leve i villfarelsen om at din identitet er i dyp eksistensiell fare - så klarer du helt sikkert det. Du må bare grave deg langt nok ned i de absurde og virkelighetsfjerne problemstillingers verden. Du må dessuten gjerne akkompagnere nedgravingen med rop om at man må tørre å ta debatten. Det er greit det, men da må det også være lov for alle oss andre å påpeke at du oppfører deg som en fremmedfiendtlig idiot.