Sosialpornografi - Part 26!

Altså, dette har jeg ingen planer om å kjøre noen som helst stavekontroll på... Det er ille nok å skrive det her, skittent er det faen meg! Så dere får bite i dere skrivefeil og dårlige settninger...

Anyways... Dette skjer i det fantastiske livet mitt!

For det første har jeg fått studielån. Riktignok tre måneder for sent, men pengene har i hvert fall kommet. 28000 kr, jeg tror det er det meste jeg har hatt på kontoen min i over to dager... Haken er selvfølgelig at jeg må spare mest mulig av dette til den planlagte Afrika-turen. (11000 for en enveisbillet? Are you fucking kidding me?) Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke har vært så jævlig flink til å spare denne uka, men det kommer. Kjøpte en skive med japansk rap i dag for eksempel; rimelig elendig pengebruk. (Vel jeg kjøpte ti andre skiver også, men de var mer ordinære) Greia er at jeg ser denne skiva på Platekompaniet. Cacthy cover tenker jeg... Teriyaki Boys! Det ringte en bjelle langt inni hodet mitt, men det gjør det hele tida, så det behøver ikke å bety så mye. Baksiden er dekket av produsentsnavn som Just Blaze, DJ Shadow, DJ Premier og Neptunes for å nevne noen. Faktisk er det kanskje den beste produsentslista jeg noen gang har sett, og hadde det vært et instrumental-album så hadde jeg glatt kjøpt det igjen. Men, det var nå ikke et instrumental-album, så langt ifra. Teriyaki Boyz er faktisk et japansk hiphopkollektiv(?), jeg er fristet til å si boyband, som av en eller annen grunn har avtale med Pharell og Bape. Hadde det ikke vært for at jeg hadde skjønt at Pharell har blitt stormannsgal for leeenge sia, så hadde jeg spurt hva i helvete det er han driver med! Guttene Ryo-Z, Verbal, Nigo, Ilmari og Wise kaster bort de mest fantastiske beats med rim som "She got me screamin'/I must be dreamin'/I'm going crazy/SOME BODY HELP! COME ON!" eller "You got beef?/Well my bad/I got chicken/Keep digin'." Pluss på med masse japanske gloser og du er i helvete. Eller nei, du er ikke i helvete, du er i Audun Aahlins liv i 2001. Du er i mine sko da jeg besøkte en nedlagt Verdensutstilling i en eller annen liten by i Sør-Korea. (Pusan hvis jeg ikke husker helt feil. Noe som jeg sikkert gjør. Dessuten var det vel en millionby.) Koreanere og japanere har ingen musikkhistorie, og alt som er populært er en rar rip-off av vestlig musikk blandet med asiatisk galskap. Resultatet er, som du sikkert har skjønt, så jævlig grufult. En fange som skriker under tortur høres bedre ut. Tenk deg at du går helt alene i en gigantisk park fylt opp med masse teknologi til den øresprengende lyden av noe som kan minne om et barn knullet frem av Ravi og Jessica Simpson, adoptert av Sputnik og Spice Girls og gått i lære av en koreansk versjon av Nick Carter, så skjønner du hvorfor jeg aldri har kommet meg tilbake til den virkelige verden etter sommeren 2001. Men, nok om det... Det jeg virkelig lurer på er hvorfor verdens beste produsenter har gitt beats til dette her? Og hvorfor i helvete kommer det ut på Def Jam? Jeg kunne i hvert fall ha skyldt på USA-boikotten min om det ikke hadde vært for at også denne skiva kom ut på et amerikansk plateselskap. Når jeg endelig klarer å kjøpe noe ikkeamerikansk musikk så går penga faen meg til USA for det. Menmen, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. I forbindelse med min Afrika-tur har jeg lekt med tanken om å gjøre en liten world-special for Kingsize. Det hadde vært veldig kult egentlig å gi litt Norwegian-shine til noen få artister som er jævla flinke, men ikke får noe internasjoal annerkjennelse siden de ikke er fra statene... Vel, Japan er utelukket fra denne reportasjen!

Jeg fortsatte min USA-boikott med å se en fransk film på kino sammen med verdens bleikeste iraner, også kjent som Siawash. Vi kan nå skryte av å være de eneste single guttene i verden som har sett Paris je t'aime på kino. Jeg vet ikke om det er en bra eller dårlig ting, men vi burde kanskje skjønt tegningen på forhånd når vi går på en fransk kulturfilm om kjærlighet i Paris. Grei nok film altså, men jeg har ingen planer om å bli den eneste single gutten som også har sett Paris je t'aime to ganger... Dessuten hater jeg jo faen meg franskmenn!

Tja, hva mer kan man si. Jeg er jævla lei av sofaen på Karihaugen. Det er offisiellt den vondeste sofaen i verden. Jeg har ligget mer komfortabelt langs Akerselva enn jeg gjør her. Ikke det at jeg klager altså, det er hyggelig av folket å la meg bo her. Skal legge opp noen bilder snart jeg.

Hva mer?
Jim Jones vs. Jay-Z... jeg greier ikke å bry meg altså. Jay-Z er Jay-Z. Jim Jones er en morsom klovn. Det er som om Krusty the Clown skulle hatt beef med James Bond!