Filmanmeldelse

”Bling: A Planet Rock”

Spilletid: 87 min.

Land: USA

År: 2007

Diamantens tiltrekningskraft på unge mennesker har de siste to tiårene økt synonymt med hiphop og annen populærkulturs glorifisering av den glitrende ressursen. Innen urban ungdomskultur var det nærmest ikke rom for kritikk av diamantindustrien, og de få artistene som sto opp for lokalbefolkningen av Sierra Leone, og andre ofrer av bloddiamanter, var en kraftig minoritet i forhold til de som var mest opptatt av å vise frem sine nye kjeder, ringer eller beltespenner på MTV.

De siste årene har imidlertid fokuset endret seg noe. Diamanter er fortsatt så absolutt et viktig statussymbol i hiphopverden, men filmer som Blood Diamond og låter som Kanye Wests ”Diamonds from Sierra Leone” har, til en viss grad, gjort vestlige ungdommer mer kritiske til den blodige opprinnelsen diamanter ofte har.

I kjølvannet av dette kommer Bling: A Planet Rock, en dokumentar som tar for seg forholdet mellom diamanters rolle i hiphopkulturen og situasjonen i Sierra Leone. Etter en noe svak start, med intetsigende intervjuer av rappere som Kanye West og Jadakiss, tar filmen seg kraftig opp når den, sammen med artistene Paul Wall, Raekwon og Tego Calderón, ankommer Sierra Leone. De tre artistene kan alle plasseres innenfor sjangeren hiphop, men annet enn dette er de tre svært forskjellige mennesker… Noe som klart synes i deres reise gjennom det krigsherjede landet. De tre artistene blir guidet gjennom diamantgruver, nabolag og ulike hjelpesentere, og filmens styrke ligger nettopp i dens visning av artistenes svært ulike atferd. For selv om Bling på mange måter feiler i å fremstille linken og paradokset mellom hiphoperes kjærlighet for diamanter og dens problematiske opprinnelse, er den glimrende i å fremstille de tre hovedpersonenes reaksjoner… Sierra Leone er et land der hiphop står enormt sterkt, og møtet mellom forbildene og fansen er både interessant og ofte rørende. For hvordan takler man å møte et krigsrammet folk som du har rollemodellert for, underholdt og sviktet, men likevel aldri tenkt på?

Denne anmeldelsen har tidligere vært på trykk i AntiRasisten.