Organisasjonen PAWA Youth mener å ha funnet både rasisme og kvinnefiendtlighet i Kingsize sin siste forside. Derfra er det kort vei inn til varmen i Klassekampen.

Av Audun Kjus Aahlin. Skribent i blant annet Kingsize og AntiRasisten.

For et par år siden skrev undertegnede et innlegg om norsk presses forhold til såkalt urban kultur. Da jeg søkte råd hos en anerkjent journalist og forfatter, fikk jeg det gode råd om ikke å glemme Klassekampen. For som han så glimrende sa det "Når det gjelder urban kultur og norsk presse, vil jeg vel si at det er nettopp Klassekampen som er dårligst. Der i gården er man bare opptatt av bøker, film, politikk, akademia og billedkunst."
						

 

Kampen om anerkjennelse.

Hiphop har aldri hatt den helt store posisjonen hos Klassekampen. Kulturen som har betydd så mye for så mange unge mennesker i Norge, så vel som i resten av verden, er ikke kulturelt bra nok for Klassekampen. Unntaket er selvfølgelig kritiske historier om mannsjåvinisme innad i, eller trøblete "hvit" tilnærming til kulturen. Da blinker alle varsellamper hos Klassekampen. Rydd plass på forsiden! Vi har negativitet knyttet til hiphop! Nå er det naturligvis ingenting i veien for å ta tak i slike debatter. Men, mitt spørsmål til redaktør Bjørgulv Braanen og hans kulturredaksjon er følgende: Hvorfor så ensidig fokus? Hvorfor kan ikke undertegnede huske en eneste positiv artikkel om hiphopens form, fremvekst, betydning eller oppslutning? Er hiphop en kultur det kun er verdt å skrive om hvis man kan finne en negativ vinkling? Gud hjelpe den stakkaren som utelukkende innhenter sin kulturelle informasjon hos Klassekampen. Det er nemlig trist å tenke på hvilket skakkjørt og ensidig bilde vedkommende måtte ha av denne vakre kulturen.  

 

Om å bæsje på leggen og andre usakligheter.

Gebremariam skriver i sitt siste innlegg på internett: "Vi i PAWA mener at Kingsize deler ansvar for hvordan de velger å formidle hiphop, med tanke på at vi i Norge kunne ha hatt et annet utgangspunkt i hiphop enn det Kingsize tydeligvis har valgt. Kingsize er rasister som ikke fatter det selv, men som likevel blir så irrasjonelle når de blir satt spørsmål ved i så omfattende grad. Man må nesten lure på hvorfor voksne folk blir så truffet at de miste befatningen når de selv mener at de ikke er rasister. Kingsize prioriterer personangrep, til tross for at PAWA har forholdt seg rasjonelle og sakelige. Det er også meget bekymringsverdig at herr Rødahl som har skrevet dette forsøket på en pressemelding, er redaktør for Kingsize Norge. At han med sitt store ansvar kan la seg selv bli så utrolig emosjonell at han går på personangrep som er irrelevant for saken, og samtidig bekrefte PAWAs kritikk, sier utrolig mye om han og redaksjonen. Kingsize er i benektelse av seg selv, og burde etter denne flausen gjøre mye sjelegransking."

En debattant, som verken har tilknytning til Kingsize eller til PAWA, skriver dette om debatten: "Etter å ha sittet og lest gjennom beskrivelsen av denne gruppen og wallen, må jeg si at jeg er ganske opprørt. For det første er det lenge siden jeg har vært på et debattforum med så mange personangrep å så mye drittslenging som finner sted på denne gruppen. Enhver som ytrer seg mot det synet gruppestarteren og hennes venner forfekter blir rett og slett trakassert, og angrep med de simpleste herketeknikker. Eksempler som "du er uintelligent" Du vet ikke hva du snakker om, for du har ikke opplevd det selv" Det er rett og slett barnslig og trist at voksne intelligente mennesker skal bruke så simple triks og fremvise så dårlig debattskikk i en så viktig og vanskelig debatt."

Ingen av oss som har forsøkt å delta i denne debatten på internett vil si seg uenig i akkurat dette. At Gebremariam selv mener at hun har forholdt seg rasjonelt og saklig viser en total mangel på selvinnsikt. Noe det siste hun har gjort er, uten skrupler, å harselere med at bidragsytere og redaktør i Kingsize blir emosjonelle av å bli hengt ut som rasister, motarbeidere av kulturen de elsker og som noen som spiller på kolonialismens grufulle historie. Som om det er noen annen måte å reagere på dette for oss som har jobbet aktivt mot rasisme i en årrekke og ellers brukt bokstavelig talt hundrevis, for ikke å si tusenvis, av timer på å fremme hiphopkulturen i Norge.

 

Kingsizes historie.

Gebremariam forsøker i sitt siste innlegg gjentatte ganger å bagatellisere og latterliggjøre Kingsize sitt bidrag til å fremme svart og urban kultur i Norge. Hennes mål er å sette fokus på at Kingsize visstnok ikke tar dette ansvaret. Det sier mye om PAWA Youth som organisasjon at de går til storangrep mot Kingsize, mens deres talskvinne klart og tydelig selv har lest svært få av våre utgivelser. Det må være lov å spørre om motivasjonen for dette oppstyret Gebremariam har startet. Skyldes det virkelig Kingsizes redaksjonelle linje, når man er i mot noe man selv ikke har kjennskap til?

Kingsize er et hiphopmagasin startet av ildsjeler for 7 år siden. I dag har magasinet spredd seg til Sverige, Senegal og til en viss grad Finland. Kingsize har hentet inn alt fra store artister som Fat Joe til mindre kommersielt appellerende rappere som C-Rayz Walz og Reef the Lost Cauze. I 7 år har Kingsize latt svarte og hvite artister som ellers aldri får oppmerksomhet i norsk presse fortelle sine historier og meninger. Fra undergrund til MadCon. Fra Percee P og Rack-Lo til Eminem og 50 Cent. Mye kan sies om Kingsize, på godt og vondt, men for mange av oss som ellers møter lukkede dører i norsk media, er Kingsize en viktig skole og arbeidsplass. I siste nummer av magasinet Rocky har den svenske journalisten Robert Zillén skrevet om hiphop og fordommer. Zillén, som har vært en fast bidragsyter i Kingsize siden 17-årsalderen, oppsumerer skandinaviske mediers innstilling til hiphop på en fortreffelig måte: "Jeg spurte kulturredaksjonen ved en av landets største aviser hvorfor de ikke tar inn kunnskapsrike og interesserte skribenter for å sjekke ut og skrive om hiphop og fikk til svar at man setter av like mye plass til den sjangeren som til jazz. Jaså? Er det virkelig mulig i år 2008? Kan man slippe unna med en sånn slapphet og likegyldig innstilling til den kanskje mest populære og interessante musikkstilen vi har nå til dags? Siden når er ikke hiphop kultur? Hva er det med tradisjonsorienterte aviser som ikke sørger for en balanse når det gjelder presentasjon av musikk?"

Zillén oppsumerer her glimrende hvordan unge og dyktige journalisters møte med skandinavisk presse ofte fortoner seg. I aviser og tidsskrifter kommer vi til lukkede dører da vårt spesialfelt, til tross for dens popularitet, ikke er verdig spalteplass. I Kingsize derimot har vi fått muligheten til å få trening, utvikle oss og bli hørt. Jeg kan med stolthet se tilbake på hvilke historier jeg har gitt våre lesere de siste tre årene. Jeg har diskutert afroamerikanske overrepresentasjon i amerikanske fengsler med Sadat X, Mumia Abu Jamal med Vinnie Paz, krigen i Sudan med Emmanuel Jal og institusjonell rasisme med Agallah. Like stolt er jeg av å ha gitt store reportasjer om rappere som The Game og DMX; to artister som neppe kan sies å være spesielt sosialt og politisk engasjerte, men som fortjener langt større oppmerksomhet for sine bidrag i vestlig populærkultur enn hva de noen gang har fått i resten av norske medier. Kingsize har aldri lagt skjul på at de ønsker å være en kommersiell aktør, men påstandene om at man ikke dekker et bredt spekter av artister og kulturen faller på sin egen urimelighet. Du må gjerne latterliggjøre den innsatsen mange av oss har gjort for å fremme hiphop i Norge, Gebremariam. Ignorer gjerne den bunken jeg har med takkebrev og hilsener fra små uavhengige plateselskaper og deres artister. Gjør gjerne det Gebremariam, men kom da også med eksempler på hvorfor du er i en slik posisjon at du kan rakke ned på de utallige, ubetalte timene mange av oss har lagt ned for å fremme hiphopkulturen i Norge. Gjør gjerne det Gebremariam, men da håper jeg at du selv har noe mer å vise til enn et rabiat angrep fylt opp av småflaue forsøk på utdriting og skamløs historieforfalskning.

 

1000 måter å skrive om historien på.
								

En ting er å skrive om historien på grunn av uvitenhet, en helt annen ting er å gjøre det med hensikt om å legitimere sine egne meninger og argumenter. Jeg har alltid vært lettere sjokkert over hvordan feminister, venstreradikale og annet godtfolk omskriver hiphopens historie etter eget befinnende. Gang på gang får man høre reinspikka vås som "Hiphop har fra starten vært en politisk kultur." eller "Hiphop er en politisk ytringsform.". PAWAs talskvinne i denne saken, Rim Gebremariam, har påført dette vissvasset påstander som "(…) også innen hip hop som hovedsakelig er en svart kultur fra 60- tallet." og "Man sier idag at Hip Hop starta som en kvinneundertrykkende kunst på 80- tallet.. Jeg regner med at man da i stor grad ekskluderer 60 og 70- tallets spokenword movement som en del av hip hopen?" Gebremariams syn er at hiphop er en naturlig forlengelse av spoken word-kulturen i det afroamerikanske samfunnet. Det er i beste fall en grov forenkling av historien.

Hiphop startet i 1973. Ikke før, ikke senere. Fra de utallige intervjuene jeg har lest av hiphopens pionerer, måtte det være Grandmaster Flash, Kool Herc, Crazy Legs, Futura 2000, Melle Mel, eller andre, er det ingen som legger nevneverdig stor vekt på spoken word som inspirasjon. De fleste nevner det overhodet ikke. Det ironiske er at det først er i 1982, fra tiåret da hiphop ifølge Gebremariam ble kommersialisert, at vi kan finne en solid link mellom politiske tekster og hiphop. Dette i Grandmaster Flashs legendariske låt "The Message". Som en liten digresjon kan jeg referere til en lang samtale jeg nylig hadde med A Tribe Called Quest-medlemmet Ali Shaheed Muhammad. Han sa seg langt på vei enig i at hans gruppe, som debuterte i 1990, var de første som virkelig var synlig påvirket av spoken word-kulturen. Han satte imidlertid spørsmålstegn ved om man ikke kunne se spor etter spoken word også hos sene 80-talls rappere som KRS-One og Chuck D.

Det hele viser litt av ulempene som ofte oppstår da mennesker med politiske motiver tilnærmer seg en verdensomspennende populærkultur. Historien blir ofte forfalsket og vridd, noen ganger ignorert. Målet helliger middelet, for hvordan kan man forenkle en slik gigantisk kultur ned til å være et talerør for en politisk bevegelse? Man gjentar den historieforfalskende setningen "Fra begynnelsen av var hip hop en politisk kultur." til det for utenforstående ser ut som en absolutt sannhet. Det at man knapt nok finner et eneste eksempel på politisk opprør i hiphop i perioden 73 til 82 er liksom ikke så farlig. Alt dette kan man overse hvis målet er å betrakte hiphop som en verdig uttrykksform kun når et politisk budskap ligger absolutt sentralt i musikken, breakingen, DJ-ingen eller graffitien. Pøh. Som om Three 6 Mafia nødvendigvis har noe mindre kunstnerisk og musikalsk verdi enn Common. Som om Immortal Techniques villredene og til tider absurde konspirasjonsteorier er noe mindre problematisk enn kvinnesynet til Too $hort. Som om en politisk umotivert tagg ikke er befriende i virvaret av meninger samfunnet forsøker å prakke på deg. Ironisk nok kommer dette fra en fyr som tar sin Public Enemy foran sin 2 Live Crew. Som rynker på nesa når jeg får 50 Cents vulgaritet trengt inn gjennom fjernsynets bilder. Men; det er en lang vei å gå fra ikke å like noe til å forsøke å fjerne artisters og deres tilhengere sin legitimitet som aktører innen hiphop. Det er noe skremmende i at de menneskene jeg ellers finner politisk tilhørighet til, ikke kan argumentere bedre for seg enn å forfalske historien. Akkurat som det er noe ironisk over noen som går til frontalangrep og retter grove rasismebeskyldninger mot Kingsize, men samtidig reagerer på at media ikke vil fremme ultrarasistiske artister som Common og dead prez.

Jeg liker å tro at Gebremariams historieomskrivinger skyldes uvitenhet, og at det ikke er en del av en skitten debatteknikk. Men, jeg kan ikke la være å undre da det kommer fra en debattstarter som nekter å innse at det er problematisk å gå til et frontalangrep på et bilde uten å lese teksten den skal beskrive. Som ikke går av veien for å komme med den ene løgnen etter den andre: "Man kan videre da også spørre seg om hvorfor Name har valgt å forholde seg taus i hele denne perioden saken har pågått, og det samme med modellene." skriver Gebremariam. Selv om hun utmerket godt vet at begge de to modellene har utalt seg om saken på kingsize.no. Hvorfor hun ved gjentatt anledninger lyver så åpenlyst, er et spørsmål jeg gjerne skulle sett et svar på…

 

Svart, hvit og bla bla bla.

Da undertegnede skrev to lange innlegg i denne debatten på Facebook, derav det siste forblir usvart, var det klart og tydelig at det jeg reagerte sterkest på var påstanden om at Kingsize bruker hudfarge som et argument for hvordan man speiler modellene i bladet sitt. Påstanden er så uhørlig og skandaløs at jeg ved gjentatte anledninger har bedt om noe slags form for bevis eller argumentasjon. Dette var det jeg skrev under mitt første innlegg i debatten. "For det første; Kingsize sexissue hadde noe slikt som 8 lettkledde jenter, syv av dem var hvite, en var farget. Den fargede var Lea, som er den samme som pryder forsiden i nyeste Kingsize. Det er litt morsomt at noen kan skyte så hardt og likevel bomme så mye, bare fordi man ikke gidder å sette av et eneste sekund til å gjøre litt research. Hvis jeg i mitt naive lille sinn skal tippe hvorfor Lea har fått så mye oppmerksomhet i Kingsize så vil jeg anta at det har noe med faktorer som at hun er eksepsjonelt pen, er ukjent og derfor ikke kostnadskrevende, at hun kjenner folk i Kingsize, da tross alt dette er et magasin som først og fremst går rundt på dugnadbasis, og fordi man fikk meget gode tilbakemeldinger på bildene man brukte under sexissuet. At du tolker dette som at "Afrikanske nakne kvinner og porno har blitt synonymt med salg av hip hop og sex i dag, og det kommer klart ut i Kingsize.", er bare trist.."

Ingen i Kingsize har noen gang på noen som helst måte brukt hudfarge som et argument for hvordan man fremstiller sine modeller. Det har aldri skjedd og det kommer aldri til å skje. Kingsize hadde senest for et par numre siden en hvit modell splitter naken. At dette i det hele tatt er et argument man må bruke sier litt om hvilke påstander man må svare på i denne debatten. Jeg har ved gjentatte anledninger bedt om noen som helst form for bevis på at Kingsize tenker rasistisk i sine redaksjonelle beslutninger. Til nå ser jeg ikke engang noe som kan være i nærheten av et godt argument for denne uhyrlige påstanden.

Gebremariam gir seg imidlertid ikke: "Kingsize ser faktisk på jentenes hudfarge, for å se hvem som passer "hip hop profilen" best, ved at man spesielt analyserer den nest siste setningen i det siste avsnittet: "At Kingsize som et hiphop-blad derfor også aktivt velger å bruke svarte modeller, burde vel derfor også være selvforklarende, enten det er i vårt eneste sex-nummer på syv år, eller som modeller i vanlige moteserier, noe jeg ikke ser så mye av i andre magasiner." Etter herr Rødahls meninger som kommer klart frem i pressemeldingen, så er Kingsize i mot rasediskriminering, og de er også "fargeblinde". Likevel, velger de modellene sine med omhu for farge, fordi det i stor grad må korrespondere med hip hopen i dag, samtidig som om han prøver å få Kingsize til å se ut som om de burde få anerkjennelse for å bruke svarte modeller. Har kjernen i PAWAs anklager vært noe annet enn dette i alle de forumene vi har brukt, og bruker? Det er dette som hele tiden har vært en stor del av diskusjonen vår. Jeg vil påpeke at herr Rødahl selv bruker ord som "aktivt" (j. ref. til utsagnet ovenfor) for å legge vekt på at Kingsize følger hip hop industriens normer. Hvite kvinner er rett og slett ikke like hip hop for Kingsize."

Påstandene fra Gebremariam, og hvordan hun så til de grader forsøker å vri utsagn til å passe sin egen sak, er egentlig i hovedsak lattervekkende, men så grove beskyldninger må uansett tas på alvor. Kingsize dekker det som opprinelig er en svart kultur, men som på sett og vis oppfører seg som en multikulturell kultur. Kingsize er et blad av, for og med mennesker med ulike hudfarger og bakgrunner. At Kingsize naturligvis ønsker et multikulturelt utrykk i bruk av modeller er derfor verken overraskende eller urovekkende. Hvis Gebremariam hadde giddet å lese dette nummeret, hadde hun sett at dette er tilfellet i alle slags modellbilder i bladet. Slik har det alltid vært og slik skal det alltid være. At "hvite kvinner er rett og slett ikke like hip hop for Kingsize", er så til de grader virkelighetsfjernt. Påstanden om at Kingsize binder bruk av nakenhet med hudfarge er latterlig, skammelig og totalt usmakelig. Det har ingen rot i virkeligheten og uansett hvor mye Gebremariam og PAWA forsøker å feiltolke det noen fra Kingsize måtte skrive faller det kun tilbake på dem selv.

 

Hva sier opinionen?

Kingsize har den siste måneden mottatt støtte fra et så og si samlet hiphopNorge. Hvite og svarte aktører og publikum ser det groteske i Gebremariams forsøk på å omtale Kingsize som rasister. Alt fra rappere til ansatte i antirasistiske organisasjoner har gitt undertegnede en meget betryggende støtte.

Gebremariam har imidlertid sitt sedvanlige nedsettende syn på alle som sier seg uenig i hennes korstog: "Man skal lese mellom linjene, og antallet mennesker som blindt støtter pressemeldingen til Kingsize er urovekkende! Det er heller ikke vi i PAWA som må revurdere oss selv, men heller Kingsize som må revurdere om herr Mathias Rødahl skal få støtte til å skrive pressemeldinger, som i utgangspunktet skulle "forsterke" deres standpunkt. Dessverre så er det nok ikke alle der ute som blindt støtter noe som er skrevet, selv om de 5 første setningene virker "proffe"."

En merkelig tilnærming til de titals innlegg som på en fornuftig og saklig måte har motargumentert PAWAs meninger. Hennes meningsmotstandere er enten blinde, uvitende eller rasister. Selv virker det ikke som hun ser noen problemer med å avslutte et innlegg om hvorvidt Kingsizes forside er uheldig med opproppet: "Dette handler om alle afrikanske menn som er lei av å se sine søstre blottet for penga, og alle afrikanske kvinner som meg, som er dritt lei av å bli tilnærmet og fornærmet av dagens samfunn på det groveste, og som også er lei av å se sine søstre bli behandlet på samme måte." Som om det nødvendigvis er en sammenheng mellom å forsvare Kingsizes forside og ikke å være en motstander av diskriminering av afrikanske kvinner. Jeg spurte Gebremariam om hun ikke synes det var problematisk å blande sine egne meninger om Kingsizes forside med en appell om å støtte kampen mot den generelle diskrimineringen av mørkhudede kvinner. Svar venter jeg fortsatt på…

Må man forsvare sin kulturelle smak?

Mange ser på det som ironisk at hvite hiphopere ofte føler et behov for å forsvare kulturen de ønsker å delta i. Må man virkelig forsvare musikken man hører på eller at man liker å tagge fordi man er hvit? For mange er det en merkelig tilnærming. Jeg ser absurditeten i et slikt krav, men jeg velger likevel å forholde meg til det faktum at jeg er en utenforstående i kulturen jeg deltar i. Om jeg støtter afroamerikansk kultur som er nedrivende for nettopp det afroamerikanske samfunn, så er det en problemstilling jeg føler meg tvunget til å ta til etterretning. Hvis noen ønsker å ta en debatt om undertegnede og Kingsize oppfyller dette kravet så ser jeg på det som noe positivt og et godt engasjement. Men jeg tillater meg da samtidig å stille krav om at man i sine angrep forholder seg rasjonell og saklig. Da i virkeligheten, og ikke kun i sin egen fantasi.