Hiphop Kemp, Tsjekkia – 2008
Noen ganger både gleder og gruer jeg meg til å reise på ferie. Hiphop Kemp i Tsjekkia var et slikt eksempel på gruglede. Det å reise er naturligvis noe som kan være nok i seg selv til at man gleder seg. Gode venner, destinasjonens samfunn og kultur er andre opplagte grunner. Alt dette stemte i mitt tilfelle for denne turen. Dessuten skulle jeg på konserter med artister som Guilty Simpson, eMC, Brother Ali, Kano, Atmosphere og The Roots… bare for å nevne noen av høydepunktene i Hiphop Kemps relativt imponerende program. Jada, det var grunn til å glede seg, men innerst inne merket jeg en liten misstro til å reise på en hiphopfestival i et eller annet tsjekkisk utkantsted…

Jeg har faktisk studert Tsjekkia og landets politiske system på Universitet i Oslo, uten at jeg skal skryte på meg å huske så alt for mye av akkurat det. Kort oppsummert så var det vel noe slikt som at tsjekkere frykter Russland, ser opp til USA, misliker sigøynere og har et politisk system som for utenforstående virker totalt kaotisk. Med andre ord ikke noe særlig annerledes fra resten av verden. Ellers lager de god mat, enda bedre pils og har i Praha en fantastisk hovedstad. Teknisk sett og akademisk riktig vil være å si at Tsjekkia ligger i Sentral-Europa, men jeg mener nå engang at øst er øst uansett hvordan man vrir og vender på det. Det er dessuten morsommere å skrive om Øst-Europa enn kjedelige Sentral-Europa. Altså er tsjekkere et østeuropeisk folk som drikker mye øl. Mest i Europa faktisk, hvis jeg ikke husker helt feil.

Jeg har vært på festival i Øst-Europa en gang tidligere. En absurd opplevelse i Budapest, Ungarn. Festivalen holdt til i en gammel kommunistpark og het noe sånt som X-treme Games Festival. Her drev de med farlige idretter som basketball og trampolinehopping, mens et bisart dårlig rockeband, Mix Master Mike fra Beastie Boys og Wu-Tang Clan sto for musikken… eller Wu-Tang og Wu-Tang. Det var nå engang bare U-God og Masta Killa, men ungarerne i sine singletes og bandanas svelget det rått uansett. Så der sto jeg da, med en fallen Lenin på den ene siden, noen ungarske klovner på den andre siden og to halvveis gode rappere som dro svært forkortede klassikere på scenen. Jeg forestilte meg at Hiphop Kemp ville bli noe av det samme. Tusenvis av gutter med Fubu-bukser, falske øreringer og en attitude som sikkert hadde skremt vettet av gamle damer på Røas eldresenter. Litt slitsomt med andre ord.
Uansett, nok om østeuropeere, Fububukser og kommunister. Det er festivalen jeg skal skrive om.
Hiphop Kemp ble for første gang arrangert i 2002, og det var dermed syvende gang festivalen fant sted i år. Festivalen har alltid hatt et visst backpacker-preg over seg, med sine breake- og beatboxscener, graffitivegger og headlinere som Redman, M.O.P., R.A. The Rugged Man og Masta Ace. Festivalen finner sted litt utenfor den halvstore byen Hradec Kralove. Hradec Kralove ligger cirka 90 minutters togtur fra Praha, og er forøvrig hovedstadens rake motsetning med sin groteske stygghet. Sentrum føles lukket, deler av byen er ufullstendige byggeplasser, andre deler gigantiske lekeplasser for vestlige storkapitalister. Sentrale bygg som togstasjonen og hoteller er bygget i tradisjonell sovjetisk stil, med ingen andre krav til arkitektur enn at det skal være stort. Hvis du kommer med tog vil ditt første møte med Hradec Kralove være en forfallen stasjon og et digert hotell tilsynelatende så nedslitt at ingen vil bo der, plassert i en by som i utgangspunktet ingen vil besøke uansett. Om HK har noen severdigheter vet jeg ikke, jeg var der jo uansett for denne festivalen. Og Hiphop Kemp er en fin festival når sant skal sies. På enkelte områder ligger de naturligvis litt etter, jeg har for eksempel fortsatt mareritt om mitt siste dobesøk her, men sånn alt i alt er det en ganske imponerende greie de har fått til her i Tsjekkia. Selve festivalen holder til på en nedlagt militærflyplass litt utenfor byen. Et originalt sted å ha en festival på! Ved inngangspartiet spaserer du langs forslitt piggtråd, mange av scenene er i gamle hangarer og ved siden av campingområdene står det fortsatt gamle jagerfly og kamphelikoptre. Så et besøk på Hiphop Kemp gir deg altså muligheter til både å se på polsk freestylerapping i nedlagte hangarer og til å stjele jagerfly i fylla. Begge deler gode historier å fortelle barnebarna.

Det er et stort og et lite campingområde, der det lille er klart å foretrekke hvis du ønsker det litt mer rolig og sikkert. Tilskuere kommer for det meste fra Tsjekkia, Slovakia og Polen, mens også Tyskland og England har ganske store delegasjoner. Min egen gruppe besto av fem gutter og to jenter, noe som nok er ganske representativt for festivalens kjønnsfordeling i sin helhet. Egentlig ikke så verst med tanke på det gutteklubbstempelet hiphop, og da spesielt backpackerrap, sliter med.
I tillegg til de to campingområdene er det store, store parkeringsplasser. Hvorfor folk vil sove i bil, og ikke i telt, forstår ikke jeg, men polakker liker nå engang også å sove i bil når de jobber i Norge… Hva vet jeg? Kanskje dette er deres måte å ta med seg hjemmet når de drar på ferie?
HHK er liberalt. Både når det gjelder jazztobakk og når det gjelder sikkerhet. En norsk branninspektør ville fortsatt ha ligget vantro i fosterstilling hvis han hadde besøkt denne festivalen. Mitt første inntrykk fra campingområdet var et lokalt geni som lagde bål inne i et partytelt. Bålet brente bra, men ikke bra nok for vårt lokale geni. Mer rødsprit tenkte geniet og plutselig var man millimeter ifra å svi av hele teltet. Geniets løsning på denne overhengende brannfaren var imidlertid ikke å helle på mindre rødsprit, men derimot å løfte telttaket over bålet med noen centimeter, samtidig som man hellet på med enda mer rødsprit! Sånn oppfinnsomhet, eller uansvarlighet hvis du vil være vanskelig på det, finner du rett og slett ikke på norske festivaler. Kort fortalt er det liten brannsikkerhet på campingen, og bål er tillatt hvor som helst og når som helst.

Genier kommer imidlertid ikke bare fra Øst-Europa, det er også godt befolket med dem her i Norge. Reiselaget mitt besto nemlig også utelukkende av den slags. Ved enstemmig vedtakelse ble man enig om å kjøpe telt i Tsjekkia. Like enstemmig var man i at det ene teltet man fant i Praha var for dyrt. (400 kroner per dobbelttelt.) Den enstemmige gruppen av genier ble så enig om å dra rett fra sentrum av Hradec Kralove og videre til festivalområdet. Jeg har alltid hatt en beinhard tro på at alt ordner seg til slutt, og det gjør det jo også på sett og vis, men det hadde klart vært en fordel om de solgte telt på festivalområdet. Det gjorde de ikke. Nedtur. Telt fantes heller ikke i selve byen. Tre timers teltsøking resulterte i et stort stykke presenning og masse gaffateip. Nedtur. Jeg har aldri sett noen bruke en enkel presenning som soveplass og bagasjeoppbevaring på en festival. Jeg kan i ganske stor grad forstå hvorfor. Presenning er ikke det nye teltet. Det er klart at det funker på sitt vis, det er for eksempel fin måte å sette seg i respekt(?) blant sine østeuropeiske campingnaboer, men det er ganske kjipt hvis det begynner å regne. Fy faen som det begynte å regne den kvelden…

Da teltsituasjonen var litt prekær, og som følge av at undertegnede drakk for å holde sorgene borte, er konsertanmeldesene litt, tja, vage. Skal du absolutt være så jævla fin på det kan du kjøpe tsjekkiske aviser istedenfor.
Kool Savas: Strømbrudd under starten av konserten. Sikkert en Looptroop-fanatiker som sto bak faenskapet. Merkelig stemning da hele festivalområdet blir totalt mørkelagt.
Wax Tailor: Passet på bagasjen under denne konserten, men det var visstnok bra.
Turntable Jazz Live (DJ Rafik, Adlib, Ben, Guilty Simpson, Frank Nitty og Illa J): Passet fortsatt bagasjen. Dessverre, for dette var visstnok veldig bra. Simpson og Nitty er alltid bra live, men Illa J var visst ikke den helt store konsertartisten.
Kano: Jeg vet ikke hva som skjedde med han, men på storskjermen sto det masse tsjekkiske ord og et ”:(”. Kanskje det betyr avlysning?
Looptroop:
• Looptroop har absurde mengder med fans i Øst-Europa.
• Looptroop er flinke live.
• De savner Cos.M.I.C.
• Den nye skiva er litt kjip.
Army of the Pharaohs med Snowgoons Soundsystem: Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde her, men på scenen kom de ikke…
eMC: På grunn av strømbruddet og diverse forsinkelser kom ikke eMC på scenen før sånn cirka 02.30 natt til lørdag. I forhold til min profesjonalitet som reisereporter er dette et svært ugunstig tidspunkt, men det skal ikke dere lesere bry dere så mye om. eMC er uansett noe av det beste du kan se live i hiphopverden. Jo da, konsertene deres er litt fylt opp av klisjéfulle publikumsfrierier, men det funker alltid når det er Masta Ace med venner som gjør det. eMCs album er dessuten et av årets beste, og med fire velfylte solokataloger i tilegg er det nødt til å bli bra. For ikke å glemme at de også har, i hvert fall i mine øyne, verdens beste balladerapper. Når jeg blir milliardær skal jeg ansette Ace til å synge ”Beautiful” som nattasang for meg hver eneste kveld. Midt i konserten driver de med noe slags skuespill der Wordsworth blir skutt, står opp fra de døde og begynner å rappe. Jeg forsto fint lite av det, og akkurat denne delen kunne de godt ha kutta. Men, dette er bare litt småplukk i det som totalt sett var en fantastisk konsert.
Pressenningen: Klokka er snart syv. Det er masse mørke skyer, men det regner ikke. Funker fint det her, telt er oppskrytt!

Beatboxingscenen: Det er lørdag og undertegnede forsøker å besøke de litt mindre scenene. Her står det en fyr med gitar og synger for fem gutter. Det eneste jeg skjønner er at dette ikke er noe sted å være.
Breakescenen: Å fytti helvete! Det er som om Team Antonsen hadde hatt en sketsj med ”Breaking på lavt nivå”. Triste greier.
Graffitiveggen: Ganske skuffende…
Mr. Lif og Akrobatik: Tja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si om disse to herrene. Det er klart at de er to gode rappere, og dessuten utmerkede liveartister. Men; jeg blir liksom aldri helt revet med av dem. Akkurat som på skive så er det noe som, for min del, mangler. Kanskje ikke en helt rettferdig dom, fansen hadde det helt sikkert kjempebra, men for meg personlig så var ikke dette det helt store.
Majors: Ok, jo lenger ut på kvelden man kommer, jo mer urettferdig, på godt og vondt, er disse ”anmeldesene”. Jeg gikk glipp av danskenes konsert på årets Roskilde, men jeg la imidlertid merke til den positive responsen de fikk i etterkant, blant annet i Orange Press, og DJ Static og DJ Noize sitt fremragende oppvarmingssett for Jay-Z. Jeg hadde derfor gledet meg litt til å se denne danske supergruppa. Jeg husker svært lite av konserten, men jeg hadde visstnok gikk utrykk for at dette var en stor skuffelse. Da fyllevarianten av meg selv tross alt er den personen som står meg nærest velger jeg å ta hans ord på at dette var en skuffelse.
Roxanne Shanté og Bahamadia: Hva faen? Det her står ikke i programmet? Tiden har ikke stelt bra med Bahamadia gitt. Det her var utdaterte saker. Gamlemor holder imidlertid fortsatt koken. Jøss, jeg må innrømme at Roxanne er en av de pionerene jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle få oppleve, men det er var riktig så fett.
Zion I: Faen, han gikk jeg glipp av.
Leeroy: Faen, han gikk jeg glipp av.
Atmosphere og Brother Ali: Jeg vil beskrive meg selv som en stor fan av Brother Ali og en liten fan av Atmosphere. Brother Ali ga ut et av 2006s beste album, The Undisputed Truth, og har i det hele tatt alltid gitt ut kvalitetsmusikk. Atmosphere derimot har en mer variabel katalog. I mine ører rangerer det fra genialt til direkte kjedelig. Jeg har imidlertid et lite annet inntrykk av Slug og Ali som liveartister. På scenen er nemlig Slug helt overlegen. Brother Ali har aldri klart å få den roen han har på plate over på scenen. Det hele høres litt anspent ut, og låter som ”Forest Whitaker” og ”Uncle Sam Goddamn” blir rett og slett ikke det samme. Slug derimot leverer alltid, også i kveld. Dessuten gir jeg store plusspoeng for å avslutte(?) med en så fantastisk låt som ”Always Coming Back Home to You”.
Pharoahe Monch: Hva gjør sånn surt fjes på storskjermen igjen? Faen i helvete. Det går alltid skeis når jeg skal se Monch. Jaja, de sier at han ligger på sykehus, og sånt skal man ikke spøke med. Bli frisk!

Telt: Det er søndag morgen. Festivalens siste dag, og i hvert fall en tredjedel av campingen er allerede på vei hjem. Søndagen har visst ikke den helt samme betydningen her som på for eksempel Roskilde. Merkelig med det.
Stig of the Dump: Men i alle dager, dette er da ikke Stig of the Dump! Jeg klarer da å skille en feit hvit mann fra en tynn mørkhudet? Hva gjør Kano på scenen nå? 35 timer etter at han egentlig skulle vært på scenen? Nei, sorry, men dette blir for mye for en fyllesyk mann. Jeg går og legger meg igjen…
The Roots: The Roots! Jeg føler virkelig ikke behov for å skrive noe om The Roots. Alle som har sett dem vet at dette er det beste du kan se innen hiphop. Har du aldri sett Roots, har jeg ingenting å si til deg…

Av en eller annen merkelig grunn stenger hovedscenen klokka 20.00 siste dag på Hiphop Kemp. Merkelig, men sånn er det. Da det engang er slik at god festivaletikett tross alt består av å drikke øl og drite i å sjekke ut nye spennende navn kunne The Roots fort ha blitt min siste konsert. Men, en herre fra North Carolina ville det imidlertid annerledes. På den minste scenen sto nemlig Kaze foran 200 polakker og viste hvorfor han var en del av Rawkus 50-prosjektet. Rett og slett en jævlig rå rapper i alle betydninger av ordet. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk han ut selv: www.myspace.com/kaze1

Så, anbefaler jeg Hiphop Kemp til andre? Tja, det kommer naturligvis litt an på hvilke preferanser du har. Ønsker du noe annet enn den vanlige Roskilde eller Hove-pakka, så kan nok dette være et fint alternativ. Det er mye bra musikk, latterlig billig og generelt god stemning. Sikkerheten virker også, sånn alt i alt, ganske brukbar. Er du meget opptatt av å ha rene toaletter, enkel tilgang til dusj og informasjon på et språk du kan forstå, så finnes det nok bedre alternativer. Alt jeg kan si er at jeg koste meg fælt og godt kunne tenkt meg å reise tilbake…

Organisasjonen PAWA Youth mener å ha funnet både rasisme og kvinnefiendtlighet i Kingsize sin siste forside. Derfra er det kort vei inn til varmen i Klassekampen.

Av Audun Kjus Aahlin. Skribent i blant annet Kingsize og AntiRasisten.

For et par år siden skrev undertegnede et innlegg om norsk presses forhold til såkalt urban kultur. Da jeg søkte råd hos en anerkjent journalist og forfatter, fikk jeg det gode råd om ikke å glemme Klassekampen. For som han så glimrende sa det "Når det gjelder urban kultur og norsk presse, vil jeg vel si at det er nettopp Klassekampen som er dårligst. Der i gården er man bare opptatt av bøker, film, politikk, akademia og billedkunst."
						

 

Kampen om anerkjennelse.

Hiphop har aldri hatt den helt store posisjonen hos Klassekampen. Kulturen som har betydd så mye for så mange unge mennesker i Norge, så vel som i resten av verden, er ikke kulturelt bra nok for Klassekampen. Unntaket er selvfølgelig kritiske historier om mannsjåvinisme innad i, eller trøblete "hvit" tilnærming til kulturen. Da blinker alle varsellamper hos Klassekampen. Rydd plass på forsiden! Vi har negativitet knyttet til hiphop! Nå er det naturligvis ingenting i veien for å ta tak i slike debatter. Men, mitt spørsmål til redaktør Bjørgulv Braanen og hans kulturredaksjon er følgende: Hvorfor så ensidig fokus? Hvorfor kan ikke undertegnede huske en eneste positiv artikkel om hiphopens form, fremvekst, betydning eller oppslutning? Er hiphop en kultur det kun er verdt å skrive om hvis man kan finne en negativ vinkling? Gud hjelpe den stakkaren som utelukkende innhenter sin kulturelle informasjon hos Klassekampen. Det er nemlig trist å tenke på hvilket skakkjørt og ensidig bilde vedkommende måtte ha av denne vakre kulturen.  

 

Om å bæsje på leggen og andre usakligheter.

Gebremariam skriver i sitt siste innlegg på internett: "Vi i PAWA mener at Kingsize deler ansvar for hvordan de velger å formidle hiphop, med tanke på at vi i Norge kunne ha hatt et annet utgangspunkt i hiphop enn det Kingsize tydeligvis har valgt. Kingsize er rasister som ikke fatter det selv, men som likevel blir så irrasjonelle når de blir satt spørsmål ved i så omfattende grad. Man må nesten lure på hvorfor voksne folk blir så truffet at de miste befatningen når de selv mener at de ikke er rasister. Kingsize prioriterer personangrep, til tross for at PAWA har forholdt seg rasjonelle og sakelige. Det er også meget bekymringsverdig at herr Rødahl som har skrevet dette forsøket på en pressemelding, er redaktør for Kingsize Norge. At han med sitt store ansvar kan la seg selv bli så utrolig emosjonell at han går på personangrep som er irrelevant for saken, og samtidig bekrefte PAWAs kritikk, sier utrolig mye om han og redaksjonen. Kingsize er i benektelse av seg selv, og burde etter denne flausen gjøre mye sjelegransking."

En debattant, som verken har tilknytning til Kingsize eller til PAWA, skriver dette om debatten: "Etter å ha sittet og lest gjennom beskrivelsen av denne gruppen og wallen, må jeg si at jeg er ganske opprørt. For det første er det lenge siden jeg har vært på et debattforum med så mange personangrep å så mye drittslenging som finner sted på denne gruppen. Enhver som ytrer seg mot det synet gruppestarteren og hennes venner forfekter blir rett og slett trakassert, og angrep med de simpleste herketeknikker. Eksempler som "du er uintelligent" Du vet ikke hva du snakker om, for du har ikke opplevd det selv" Det er rett og slett barnslig og trist at voksne intelligente mennesker skal bruke så simple triks og fremvise så dårlig debattskikk i en så viktig og vanskelig debatt."

Ingen av oss som har forsøkt å delta i denne debatten på internett vil si seg uenig i akkurat dette. At Gebremariam selv mener at hun har forholdt seg rasjonelt og saklig viser en total mangel på selvinnsikt. Noe det siste hun har gjort er, uten skrupler, å harselere med at bidragsytere og redaktør i Kingsize blir emosjonelle av å bli hengt ut som rasister, motarbeidere av kulturen de elsker og som noen som spiller på kolonialismens grufulle historie. Som om det er noen annen måte å reagere på dette for oss som har jobbet aktivt mot rasisme i en årrekke og ellers brukt bokstavelig talt hundrevis, for ikke å si tusenvis, av timer på å fremme hiphopkulturen i Norge.

 

Kingsizes historie.

Gebremariam forsøker i sitt siste innlegg gjentatte ganger å bagatellisere og latterliggjøre Kingsize sitt bidrag til å fremme svart og urban kultur i Norge. Hennes mål er å sette fokus på at Kingsize visstnok ikke tar dette ansvaret. Det sier mye om PAWA Youth som organisasjon at de går til storangrep mot Kingsize, mens deres talskvinne klart og tydelig selv har lest svært få av våre utgivelser. Det må være lov å spørre om motivasjonen for dette oppstyret Gebremariam har startet. Skyldes det virkelig Kingsizes redaksjonelle linje, når man er i mot noe man selv ikke har kjennskap til?

Kingsize er et hiphopmagasin startet av ildsjeler for 7 år siden. I dag har magasinet spredd seg til Sverige, Senegal og til en viss grad Finland. Kingsize har hentet inn alt fra store artister som Fat Joe til mindre kommersielt appellerende rappere som C-Rayz Walz og Reef the Lost Cauze. I 7 år har Kingsize latt svarte og hvite artister som ellers aldri får oppmerksomhet i norsk presse fortelle sine historier og meninger. Fra undergrund til MadCon. Fra Percee P og Rack-Lo til Eminem og 50 Cent. Mye kan sies om Kingsize, på godt og vondt, men for mange av oss som ellers møter lukkede dører i norsk media, er Kingsize en viktig skole og arbeidsplass. I siste nummer av magasinet Rocky har den svenske journalisten Robert Zillén skrevet om hiphop og fordommer. Zillén, som har vært en fast bidragsyter i Kingsize siden 17-årsalderen, oppsumerer skandinaviske mediers innstilling til hiphop på en fortreffelig måte: "Jeg spurte kulturredaksjonen ved en av landets største aviser hvorfor de ikke tar inn kunnskapsrike og interesserte skribenter for å sjekke ut og skrive om hiphop og fikk til svar at man setter av like mye plass til den sjangeren som til jazz. Jaså? Er det virkelig mulig i år 2008? Kan man slippe unna med en sånn slapphet og likegyldig innstilling til den kanskje mest populære og interessante musikkstilen vi har nå til dags? Siden når er ikke hiphop kultur? Hva er det med tradisjonsorienterte aviser som ikke sørger for en balanse når det gjelder presentasjon av musikk?"

Zillén oppsumerer her glimrende hvordan unge og dyktige journalisters møte med skandinavisk presse ofte fortoner seg. I aviser og tidsskrifter kommer vi til lukkede dører da vårt spesialfelt, til tross for dens popularitet, ikke er verdig spalteplass. I Kingsize derimot har vi fått muligheten til å få trening, utvikle oss og bli hørt. Jeg kan med stolthet se tilbake på hvilke historier jeg har gitt våre lesere de siste tre årene. Jeg har diskutert afroamerikanske overrepresentasjon i amerikanske fengsler med Sadat X, Mumia Abu Jamal med Vinnie Paz, krigen i Sudan med Emmanuel Jal og institusjonell rasisme med Agallah. Like stolt er jeg av å ha gitt store reportasjer om rappere som The Game og DMX; to artister som neppe kan sies å være spesielt sosialt og politisk engasjerte, men som fortjener langt større oppmerksomhet for sine bidrag i vestlig populærkultur enn hva de noen gang har fått i resten av norske medier. Kingsize har aldri lagt skjul på at de ønsker å være en kommersiell aktør, men påstandene om at man ikke dekker et bredt spekter av artister og kulturen faller på sin egen urimelighet. Du må gjerne latterliggjøre den innsatsen mange av oss har gjort for å fremme hiphop i Norge, Gebremariam. Ignorer gjerne den bunken jeg har med takkebrev og hilsener fra små uavhengige plateselskaper og deres artister. Gjør gjerne det Gebremariam, men kom da også med eksempler på hvorfor du er i en slik posisjon at du kan rakke ned på de utallige, ubetalte timene mange av oss har lagt ned for å fremme hiphopkulturen i Norge. Gjør gjerne det Gebremariam, men da håper jeg at du selv har noe mer å vise til enn et rabiat angrep fylt opp av småflaue forsøk på utdriting og skamløs historieforfalskning.

 

1000 måter å skrive om historien på.
								

En ting er å skrive om historien på grunn av uvitenhet, en helt annen ting er å gjøre det med hensikt om å legitimere sine egne meninger og argumenter. Jeg har alltid vært lettere sjokkert over hvordan feminister, venstreradikale og annet godtfolk omskriver hiphopens historie etter eget befinnende. Gang på gang får man høre reinspikka vås som "Hiphop har fra starten vært en politisk kultur." eller "Hiphop er en politisk ytringsform.". PAWAs talskvinne i denne saken, Rim Gebremariam, har påført dette vissvasset påstander som "(…) også innen hip hop som hovedsakelig er en svart kultur fra 60- tallet." og "Man sier idag at Hip Hop starta som en kvinneundertrykkende kunst på 80- tallet.. Jeg regner med at man da i stor grad ekskluderer 60 og 70- tallets spokenword movement som en del av hip hopen?" Gebremariams syn er at hiphop er en naturlig forlengelse av spoken word-kulturen i det afroamerikanske samfunnet. Det er i beste fall en grov forenkling av historien.

Hiphop startet i 1973. Ikke før, ikke senere. Fra de utallige intervjuene jeg har lest av hiphopens pionerer, måtte det være Grandmaster Flash, Kool Herc, Crazy Legs, Futura 2000, Melle Mel, eller andre, er det ingen som legger nevneverdig stor vekt på spoken word som inspirasjon. De fleste nevner det overhodet ikke. Det ironiske er at det først er i 1982, fra tiåret da hiphop ifølge Gebremariam ble kommersialisert, at vi kan finne en solid link mellom politiske tekster og hiphop. Dette i Grandmaster Flashs legendariske låt "The Message". Som en liten digresjon kan jeg referere til en lang samtale jeg nylig hadde med A Tribe Called Quest-medlemmet Ali Shaheed Muhammad. Han sa seg langt på vei enig i at hans gruppe, som debuterte i 1990, var de første som virkelig var synlig påvirket av spoken word-kulturen. Han satte imidlertid spørsmålstegn ved om man ikke kunne se spor etter spoken word også hos sene 80-talls rappere som KRS-One og Chuck D.

Det hele viser litt av ulempene som ofte oppstår da mennesker med politiske motiver tilnærmer seg en verdensomspennende populærkultur. Historien blir ofte forfalsket og vridd, noen ganger ignorert. Målet helliger middelet, for hvordan kan man forenkle en slik gigantisk kultur ned til å være et talerør for en politisk bevegelse? Man gjentar den historieforfalskende setningen "Fra begynnelsen av var hip hop en politisk kultur." til det for utenforstående ser ut som en absolutt sannhet. Det at man knapt nok finner et eneste eksempel på politisk opprør i hiphop i perioden 73 til 82 er liksom ikke så farlig. Alt dette kan man overse hvis målet er å betrakte hiphop som en verdig uttrykksform kun når et politisk budskap ligger absolutt sentralt i musikken, breakingen, DJ-ingen eller graffitien. Pøh. Som om Three 6 Mafia nødvendigvis har noe mindre kunstnerisk og musikalsk verdi enn Common. Som om Immortal Techniques villredene og til tider absurde konspirasjonsteorier er noe mindre problematisk enn kvinnesynet til Too $hort. Som om en politisk umotivert tagg ikke er befriende i virvaret av meninger samfunnet forsøker å prakke på deg. Ironisk nok kommer dette fra en fyr som tar sin Public Enemy foran sin 2 Live Crew. Som rynker på nesa når jeg får 50 Cents vulgaritet trengt inn gjennom fjernsynets bilder. Men; det er en lang vei å gå fra ikke å like noe til å forsøke å fjerne artisters og deres tilhengere sin legitimitet som aktører innen hiphop. Det er noe skremmende i at de menneskene jeg ellers finner politisk tilhørighet til, ikke kan argumentere bedre for seg enn å forfalske historien. Akkurat som det er noe ironisk over noen som går til frontalangrep og retter grove rasismebeskyldninger mot Kingsize, men samtidig reagerer på at media ikke vil fremme ultrarasistiske artister som Common og dead prez.

Jeg liker å tro at Gebremariams historieomskrivinger skyldes uvitenhet, og at det ikke er en del av en skitten debatteknikk. Men, jeg kan ikke la være å undre da det kommer fra en debattstarter som nekter å innse at det er problematisk å gå til et frontalangrep på et bilde uten å lese teksten den skal beskrive. Som ikke går av veien for å komme med den ene løgnen etter den andre: "Man kan videre da også spørre seg om hvorfor Name har valgt å forholde seg taus i hele denne perioden saken har pågått, og det samme med modellene." skriver Gebremariam. Selv om hun utmerket godt vet at begge de to modellene har utalt seg om saken på kingsize.no. Hvorfor hun ved gjentatt anledninger lyver så åpenlyst, er et spørsmål jeg gjerne skulle sett et svar på…

 

Svart, hvit og bla bla bla.

Da undertegnede skrev to lange innlegg i denne debatten på Facebook, derav det siste forblir usvart, var det klart og tydelig at det jeg reagerte sterkest på var påstanden om at Kingsize bruker hudfarge som et argument for hvordan man speiler modellene i bladet sitt. Påstanden er så uhørlig og skandaløs at jeg ved gjentatte anledninger har bedt om noe slags form for bevis eller argumentasjon. Dette var det jeg skrev under mitt første innlegg i debatten. "For det første; Kingsize sexissue hadde noe slikt som 8 lettkledde jenter, syv av dem var hvite, en var farget. Den fargede var Lea, som er den samme som pryder forsiden i nyeste Kingsize. Det er litt morsomt at noen kan skyte så hardt og likevel bomme så mye, bare fordi man ikke gidder å sette av et eneste sekund til å gjøre litt research. Hvis jeg i mitt naive lille sinn skal tippe hvorfor Lea har fått så mye oppmerksomhet i Kingsize så vil jeg anta at det har noe med faktorer som at hun er eksepsjonelt pen, er ukjent og derfor ikke kostnadskrevende, at hun kjenner folk i Kingsize, da tross alt dette er et magasin som først og fremst går rundt på dugnadbasis, og fordi man fikk meget gode tilbakemeldinger på bildene man brukte under sexissuet. At du tolker dette som at "Afrikanske nakne kvinner og porno har blitt synonymt med salg av hip hop og sex i dag, og det kommer klart ut i Kingsize.", er bare trist.."

Ingen i Kingsize har noen gang på noen som helst måte brukt hudfarge som et argument for hvordan man fremstiller sine modeller. Det har aldri skjedd og det kommer aldri til å skje. Kingsize hadde senest for et par numre siden en hvit modell splitter naken. At dette i det hele tatt er et argument man må bruke sier litt om hvilke påstander man må svare på i denne debatten. Jeg har ved gjentatte anledninger bedt om noen som helst form for bevis på at Kingsize tenker rasistisk i sine redaksjonelle beslutninger. Til nå ser jeg ikke engang noe som kan være i nærheten av et godt argument for denne uhyrlige påstanden.

Gebremariam gir seg imidlertid ikke: "Kingsize ser faktisk på jentenes hudfarge, for å se hvem som passer "hip hop profilen" best, ved at man spesielt analyserer den nest siste setningen i det siste avsnittet: "At Kingsize som et hiphop-blad derfor også aktivt velger å bruke svarte modeller, burde vel derfor også være selvforklarende, enten det er i vårt eneste sex-nummer på syv år, eller som modeller i vanlige moteserier, noe jeg ikke ser så mye av i andre magasiner." Etter herr Rødahls meninger som kommer klart frem i pressemeldingen, så er Kingsize i mot rasediskriminering, og de er også "fargeblinde". Likevel, velger de modellene sine med omhu for farge, fordi det i stor grad må korrespondere med hip hopen i dag, samtidig som om han prøver å få Kingsize til å se ut som om de burde få anerkjennelse for å bruke svarte modeller. Har kjernen i PAWAs anklager vært noe annet enn dette i alle de forumene vi har brukt, og bruker? Det er dette som hele tiden har vært en stor del av diskusjonen vår. Jeg vil påpeke at herr Rødahl selv bruker ord som "aktivt" (j. ref. til utsagnet ovenfor) for å legge vekt på at Kingsize følger hip hop industriens normer. Hvite kvinner er rett og slett ikke like hip hop for Kingsize."

Påstandene fra Gebremariam, og hvordan hun så til de grader forsøker å vri utsagn til å passe sin egen sak, er egentlig i hovedsak lattervekkende, men så grove beskyldninger må uansett tas på alvor. Kingsize dekker det som opprinelig er en svart kultur, men som på sett og vis oppfører seg som en multikulturell kultur. Kingsize er et blad av, for og med mennesker med ulike hudfarger og bakgrunner. At Kingsize naturligvis ønsker et multikulturelt utrykk i bruk av modeller er derfor verken overraskende eller urovekkende. Hvis Gebremariam hadde giddet å lese dette nummeret, hadde hun sett at dette er tilfellet i alle slags modellbilder i bladet. Slik har det alltid vært og slik skal det alltid være. At "hvite kvinner er rett og slett ikke like hip hop for Kingsize", er så til de grader virkelighetsfjernt. Påstanden om at Kingsize binder bruk av nakenhet med hudfarge er latterlig, skammelig og totalt usmakelig. Det har ingen rot i virkeligheten og uansett hvor mye Gebremariam og PAWA forsøker å feiltolke det noen fra Kingsize måtte skrive faller det kun tilbake på dem selv.

 

Hva sier opinionen?

Kingsize har den siste måneden mottatt støtte fra et så og si samlet hiphopNorge. Hvite og svarte aktører og publikum ser det groteske i Gebremariams forsøk på å omtale Kingsize som rasister. Alt fra rappere til ansatte i antirasistiske organisasjoner har gitt undertegnede en meget betryggende støtte.

Gebremariam har imidlertid sitt sedvanlige nedsettende syn på alle som sier seg uenig i hennes korstog: "Man skal lese mellom linjene, og antallet mennesker som blindt støtter pressemeldingen til Kingsize er urovekkende! Det er heller ikke vi i PAWA som må revurdere oss selv, men heller Kingsize som må revurdere om herr Mathias Rødahl skal få støtte til å skrive pressemeldinger, som i utgangspunktet skulle "forsterke" deres standpunkt. Dessverre så er det nok ikke alle der ute som blindt støtter noe som er skrevet, selv om de 5 første setningene virker "proffe"."

En merkelig tilnærming til de titals innlegg som på en fornuftig og saklig måte har motargumentert PAWAs meninger. Hennes meningsmotstandere er enten blinde, uvitende eller rasister. Selv virker det ikke som hun ser noen problemer med å avslutte et innlegg om hvorvidt Kingsizes forside er uheldig med opproppet: "Dette handler om alle afrikanske menn som er lei av å se sine søstre blottet for penga, og alle afrikanske kvinner som meg, som er dritt lei av å bli tilnærmet og fornærmet av dagens samfunn på det groveste, og som også er lei av å se sine søstre bli behandlet på samme måte." Som om det nødvendigvis er en sammenheng mellom å forsvare Kingsizes forside og ikke å være en motstander av diskriminering av afrikanske kvinner. Jeg spurte Gebremariam om hun ikke synes det var problematisk å blande sine egne meninger om Kingsizes forside med en appell om å støtte kampen mot den generelle diskrimineringen av mørkhudede kvinner. Svar venter jeg fortsatt på…

Må man forsvare sin kulturelle smak?

Mange ser på det som ironisk at hvite hiphopere ofte føler et behov for å forsvare kulturen de ønsker å delta i. Må man virkelig forsvare musikken man hører på eller at man liker å tagge fordi man er hvit? For mange er det en merkelig tilnærming. Jeg ser absurditeten i et slikt krav, men jeg velger likevel å forholde meg til det faktum at jeg er en utenforstående i kulturen jeg deltar i. Om jeg støtter afroamerikansk kultur som er nedrivende for nettopp det afroamerikanske samfunn, så er det en problemstilling jeg føler meg tvunget til å ta til etterretning. Hvis noen ønsker å ta en debatt om undertegnede og Kingsize oppfyller dette kravet så ser jeg på det som noe positivt og et godt engasjement. Men jeg tillater meg da samtidig å stille krav om at man i sine angrep forholder seg rasjonell og saklig. Da i virkeligheten, og ikke kun i sin egen fantasi.

Audunfestivalen!

Det er klart for tidenes første Audunfestival. Egentlig startet denne allerede på torsdag, men som dere sikkert vet, så tar ting av og til litt tid. Nedenfor er programmet, kom og bli med! Ring gjerne eller send mail hvis det er noe dere lurer på eller vil være med på!

Siste mandag i advent. 26.05: Ikke program.
Bittelille Audunaften 27.05: Grilling. Sted og tid ikke bestemt.
Lille Audunaften 28.05: Grilling. Sted og tid ikke bestemt.
Audunaften 29.05: Ikke program.
1. Audundag 30.05: Pharoahe Monch på Rå. Bytur.
2. Audundag 31.05: Bytur. Muligens Talib Kweli-konsert. Ikke bestemt.
3. Audundag 01.06: Roadtrip til Holmlia. Konsert med Joe Budden.
02.06: Festligheter på Skuret.
03.06: Program ikke fastslått.
04.06: Program ikke fastslått.
Nyttårsaften 05.06: eMC på Blå.
1. Nyttårsdag: Ut på byen.

Legger også med noen forslag på gaver som eventuelt vil mottas med takk:


Brand Nubian - All for one
Cunninglynguist – Southernunderground
Diamond D – Stunts, Blunts & Hip hop
EL-P – I’ll sleep when you’re dead
Group Home – Livin’ Proof
Hieroglyphics – Full Circle
Ice Cube – Laugh Now, Cry Later
Kidz in the Hall – School was my hustle
Ludacris - Release Therapy
Organized Konfusion – Organized Konfusion
Percee P – Perseverance
Redman – Red Gone Wild
Tommy Tee – No Studio, No Time - The Wait
UGK – Underground Kingz
Xzibit – Full Circle



Family Guy - sesong 1-2 og 4-5
Family Guy - Stewie Griffin - The Untold Story (enkelDVD)
Oz – Sesong 1 og 2
American Dad – Sesong 2

Med vennlig hilsen
Audun Kjus Aahlin

Festivalen blir arrangert med støtte fra foreningen Let Audun be Audun.

Om meg selv og A Tribe Called Quest.

Jeg fikk en riktig så hyggelig mail i helga fra manageren til A Tribe Called Quest-legenden Ali Shaheed. Viste seg at dude har tatt et par biler under intervjuet til og med.



Jeg har aldri vært noe flink på sånne ting. Jeg tar aldri bilder av meg sammen med artistene og jeg ber aldri om autografer eller lignende. Shit, jeg har ikke engang alle magasiner jeg har skrevet for. Det eneste jeg har er noen opptakskassetter, men kjenner jeg meg selv rett så har jeg vel mistet de også. Så den dagen jeg legger opp som skribent, så vil det ikke være mange fysiske minner igjen gitt. Men, jeg har nå i det minste dette bildet. Det er da noe.

Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om det å gjøre intervjuer, men hvor mye er det egentlig å skrive om noe sånt? Hvor mye er av interesse for noen andre enn meg selv?

Det viktigste jeg kan si er: Gjør hjemmeleksa di! Jo bedre research du har gjort, jo mer komfortabel vil du være før, under og etter intervjuet. Jeg vet at det er noen som ikke forbreder seg i det hele tatt, og noen kan komme unna med det, som Larry King, men det er et mindretall. For det første; ha klare hovedspørsmål. I de fleste tilfeller skal disse være nok for hele intervjuet uansett. Aldri ha et generelt spørsmål som et hovedspørsmål. For eksempel: "Hva synes du om dagens hiphop?", eller "Hvor henter du inspirasjon fra?". For all del, mange gode artister kan gi deg gode svar på noe sånt også altså, men vær såpass respektfull ovenfor personen du intervjuer at hovedfokuset er på han som artist, og ikke verden rundt ham.

Skal du intervjue en rapper som er kjent for å være litt vanskelig? Ha masse, masse småspørsmål. Klarer du ikke å lage nok småspørsmål? Da burde du ikke intervjue rappere.

Aldri lek tøffere i det du skriver enn i selve intervju-fasen. Sånn dritt er lett gjennomskuelig. Etisk feil er det også... Har du gitt artisten masse lovord under selve intervjuet, får du faen meg skrive det i selve teksten også!

Noe som bringer meg videre til siste punkt: Gi ros. Rappere elsker ros. Hvis det er en artist du respekterer gir du masse ros. Er det en rapper du ikke respekterer, gi litt ros. Men for all del gi ros!