tirsdag, april 18, 2006

Når klovner får ytre seg...

Mange, meg selv inkludert, har klaget på overfloden av meninger som idag strømmer gjennom de store mediene. Internett har ført til at alle kan ytre seg, noe som videre fører til at spesielt de som ikke burde sagt en dritt om noe skal si mye om alt. Null innsikt i det du skriver om og skriveferdigheter på et über-lavt nivå er dessverre ikke lenger hindere i kampen om surfernes oppmerksomhet. Dagbladet vil trykke selv de mest horrible blogg-artiklene godt plassert på sine nettsider og et betydelig antall fjernsynsprogrammer verker etter å opplyse det norske folk om akkurat din mening. Ja skriker du høyt nok er det ingen grenser for hvor mange som kan høre deg, bare husk på at skriket ditt ikke må være for avansert. Vi vil ha unyanserte rop som gir et enklest mulig bilde, avanserte artikler med innsikt er for homser!
Som du sikkert skjønner er jeg ikke helt ukritisk til den allmenne overtagelsen av media. Jeg ser det naturlig nok som en fordel at hun som fanger oppmerksomheten min kan faget hun utøver og har kunnskap om det hun skriver eller snakker om. Men, det har nå ikke alltid vært sånn at journalistene har hatt et større kunnskapsområde enn dagens bloggere, innringere og forumsdebattanter. Jeg skal i dag vise et eksempel på en journalist som heller burde hatt en posisjon som sint innringer på Holmgang enn som musikkekspert i en av Norges største avis.

Mannen jeg snakker om er Thomas Strzelecki, kjent for de fleste som musikkjournalist i Dagbladet, dommer i Idol og spillentusiast i blant annet Rocky og på TV2. Norge er et rikt land når det kommer til totalt talentløse musikkanmeldere, men Strzelecki sin «ekspertise» innen hip-hop er nesten i en særstilling! Historien om Thomas er den klassiske sagaen om norske aviser som etterhvert så seg nødt til å tilfredsstille et marked for urban musikk og ansatte derfor en tilfeldig idiot som kunne skryte av å ha noen Public Enemy og Beastie Boys skiver i cd-samlinga. Noe av det første Thomas uttalte var at Biggie og 2Pac ikke var annet enn henholdsvis en feit drugdealer og en talentløs gangster. Det kan sies mye, både negativt og positivt, om de to legendene, men hvis du latterliggjør to artister som en stor majoritet av alle eksperter anser som de to mest innflytelsesrike, viktigste og dyktigste rapperne har du selvfølgelig ikke den respekten og forståelsen for hip-hop som genren fortjener fra en «ekspert» i en av Norges største aviser. Bigge og 2Pac var ikke de eneste som fikk føle Strzeleckis harme. Generelt var det meste som kom ut på slutten av 90-tallet ille nok til at tufsen «kjedet seg i hjel», men heldigvis fantes det da også redningsmenn: Den 23.juni i 1998 kunne vi lese om Jurrasic 5 sin debutplate under overskriften «Ræppens Redning», mens fire-fem måneder senere var det RZA sin As Bobby Digital In Stereo som fikk overskrift av typen «Rappens redningsmann». Disse to skivene vil imidlertid huskes for lite annet enn at Strzelecki endelig forsto at det ikke skrives «ræpp»!

Men la oss se litt på anmeldelsen av RZA sitt album: «I den siste halvdelen av nittitallet skal Wu-Tang Clan ha æren for at hipphopp ikke bare dreide seg om talentløse liksom-gangstere og skamløse poprappere.» Du vet den følelsen du noen gang får, den der du sier til deg selv: Hvorfor er det ikke lov til å ta abort på 30 år gamle fostre? Akkurat den følelsen slår over meg når jeg leser noe så forpult idiotisk... Men, fostre og Wu-Tang til side, la oss se videre på anmeldelsen:
«Karakteren Bobby Digitals urovekkende univers representerer amerikansk hipphopp på sitt mest skremmende tiltalende. Skremmende fordi innholdet - i det minste det du klarer å tyde - tidvis beveger seg bortenfor voldspornografi og etterlater seg en tillokkende desperat følelse. Men RZAs Digital-karakter, en slags online-Shaft, er også i det soul-sexy hjørnet, om enn i en noe pervers form. Å ta innholdet for alvorlig vil ødelegge lytteropplevesen, så det gjelder å trå varsomt med de politisk korrekte følerne. RZAs Bobby Digital, også en kommende film, gir i ekstremt sterke ordelag blanke i annet enn essensielle gettotilbehør som penger, damer og biler. Bobby og ikke RZA.»
Okei, la oss så hoppe frem til 24.april 1999 og den hvite sjokkbomben Eminem:
«Det amerikanske bransjebladet Billboard hadde nylig en helsides leder der de gikk til angrep på albumets detaljerte beskrivelse av seksualisert vold. Eminem (initialene M.M.) forsvarer seg med at det bare er den halvt selvbiografiske karakteren Slim Shady som voldtar, dreper, doper, mishandler barn, og ja, hater alle andre. Man må skille mellom rollefiguren Slim og ham selv, påpekes det.
Dette er det sedvanlige og syltynne «det er jo bare et speilbilde av gettoen»-argumentet alle ræppere kommer med når de skal overbevise verden om at de liksom er harde gangstere.» Hyklersk?
The Slim Shady LP har siden Thomas sin slakt blitt en av verdens viktigste skiver uansett sjanger. For mens andre fokuserte på kule beats, fantastisk flow og ordspill og en unik fantasi, så var Strzelecki mest opptatt, i sin anmeldelse, av Vanilla Ice og å skrive ræpper istedenfor rapper. Hans avskriving av Marshal Matters som et fenomen for «sossete verstinger» er norsk journalistikk største skivebom siden Aftenposten hyllet de tyske konsentrasjonsleirene i 1937. Ellers klarte Thomas i løpet av dette året å rulle enere, toere, treere, firere og femmere til Nas, Eminem, Klovner i Kamp, DMX og Oslo Fluid. Gi deg selv ett minutt, og gjett hvem som fikk hva!

Hehe, her er løsningen:
Oslo Fluid, et kollektiv av «rappere» og andre musikere som var så gjennomført ræva at National Rap Show ikke ville ta i det med en ildtang fikk selvfølgelig fem. Guttene du hater å elske i Klovner i Kamp oppnådde en firer for sitt Schwin, Nas, en av verdens beste rappere, måtte nøye seg med tre, Eminem ble slaktet inn til en fin toer, mens DMX fikk et stort ett-tall! Hadde jeg vært artist i 1999 hadde jeg håpet på total slakt i Dagbladet, for et sikrere kvalitetstegn fantes ikke på den tiden.
Før jeg nå går videre må jeg innrømme at jeg synes litt synd på Thomas! Hvorfor var det ingen kollega (eller støttekontakt) som hvisket inn i hans ører at vel det kan ha vært andre faktorer enn et «heftig inntak av nettopp «The Chronic» (marihuana) som ikke er blitt mindre med årene» som gjorde at verden måtte vente sju år på oppfølgeren til The Chronic. Hvorfor var det ingen som ville låne bort Reasonable Doubt til Thomas da han ga Vol. 3 Life and times of S.Carter en flunkende fin firer på terningen samtidig som han fastslo at dette måtte være «mannens beste album hittil»? Kunne ikke noen ha sendt Thomas en mail som forklarte at det ikke heter hipp-hopp og ræpp? Jeg merker jeg får lyst til å gi Thomas en klem, ikke et slag i trynet! Men så leser jeg videre i Dagbladet sine arkiver; igjen gir han Oslo Fluid strålende kritikk og denne gangen topper han det like gjerne med å sammenligne bandet med The Roots.... Min sympati for mannen forsvinner like fort som årets første utepils...

Jeg kan heldigvis også se Strzelecki sine anmeldelser fra flere sider, og i rettferdighetens navn skal jeg ta med et par innvendinger på det jeg nå har skrevet. Strzelecki har siden starten argumentert for en mer positiv og intellektuell hip-hopscene. Han har fortjent hyllet flinke artister som The Roots og De La Soul, og han har hele tiden søkt etter artister som tørr å være mer eksperimentelle enn de store blockbusterne. Dette er ting som jeg til en viss grad kan si meg enig i, men likevel faller Strzelecki med tidenes mageplask. Gjennom uvitenhet om hip-hop og latterliggjøring av alt som ikke skriker melodiøst og bevist rap blir hans anmeldelser like ubrukelige som pungsvette. Hans bilde er så unyansert og hans budskap er så ensformig at det overgår selv verdens verste populistiske politikere. Spørsmålet jeg stiller meg til slutt er om Thomas egentlig liker hip-hop, heller om han var det nærmeste i Dagbladets musikkredaksjon som kunne aksepterte enkelte rappere. Uansett; Strzelecki sine herjinger i Dagbladet sier sitt om norske medier sin dekning av hip-hop. En stolt arv av elendig journalistikk som dessverre drives fremover av en mangel på gode og kunnskapsrike musikkjournalister.

P.S. I Dagbladets nettarkiver ligger en stor samling av Strzelecki sine anmeldelser. I en karrière som dekker et tresifret antall hip-hopskiver gir han tre norske artister terningkast seks (Tungtvann, Paperboys og Equicez), mens ingen amerikanske rappere når høyere enn fem prikker på terningen...