Mens vi venter på den store dagen:
torsdag, januar 31, 2008
To flotte sanger som du aldri har hørt før:
Talib Kweli - Momma Can You Hear Me? (Produsert av Kanye West)
B.O.B. feat. Amy Winehouse - Grip Your Body
Begge hentet fra nahright.com
Talib Kweli - Momma Can You Hear Me? (Produsert av Kanye West)
B.O.B. feat. Amy Winehouse - Grip Your Body
Begge hentet fra nahright.com
onsdag, januar 30, 2008
Refleksjoner basert på nyttårsaftenen
Jaja, det 24 året i Audun Aahlins liv er over og sakte men sikkert starter det 25. Hvis jeg opplever å leve i 40 år, som jo har vært min målsetning siden jeg var en liten drittunge, er jeg godt over halvveis i livet. Det skremmer meg. Selv hvis jeg opplever en normal mengde nyttårsaftener, og blir en gammel grinebukk på gamlehjem, har jeg snart passert en tredjedel av livet mitt. Det skremmer meg ærlig talt mer. Jeg har fundert litt på om nyttårsaftener representerer året som har gått, eller hvordan det nye året vil bli. Jeg har kommet frem til at det eneste logiske må være at det representerer det som har vært. Den eneste gangen jeg ikke har falt på trynet inn i det nye året var nyttårsaften 2003, og 2003 var et jævla bra år. 2004 var imidlertid bare ræva. Det ville vel dessuten være mer logisk at året som har gått styrer den siste dagen enn at et enkelt døgnskifte skal dominere de neste 365 dagene som skal komme. I så måte representerer denne ukens nyttårsaften året 2007 på en ganske utmerket måte.
Man har selvfølgelig fylla, men det er en no-brainer. Ikke det at jeg har trappet opp drikkinga i år, men jeg har vel ikke trappet den ned så jævla mye heller. Jeg fulgte litt med på disse undersøkelsene som kom i romjula om drikking og fyll blant norsk ungdom og unge voksne… Konklusjonen der var at jeg har et alkoholkonsum ganske langt over gjennomsnittet. Det skremmer meg ikke. Alkohol har preget og ledet alt jeg har av idoler, og jeg kan ikke se at det har skadet noen av dem...
Men tilbake til nyttårsaften... Det startet med First Price-pizza sammen med 8 gutter og en jente. Skal jeg trekke noen konklusjoner uten å tråkke noen på tærende kan jeg kanskje driste meg til å si at det er moro, men også litt trist. En ikke helt sunn status quo. Det fortsatte med kl.12-feiring på Carl Berner-krysset, en passe surrealistisk opplevelse som oppsumerer året på en fortreffende måte. 2007 startet tross alt med at jeg frøys ræva av meg i Afrika og avsluttet med at jeg gikk nesten tre måneder som arbeidsledig i et land uten arbeidsledighet. Ja, det er unektlig noe litt surrealistisk over det hele.
Hovedfesten, som i årets tilfelle var på Grønland, var fylt opp, med et par unntak, av mennesker som jeg har kjent i relativt kort tid, eller som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Som i resten av 2007 var det dårlig med kontakt med gamle venner… og bare så det er sagt; det tar ikke jeg en dritt av ansvar for. Jeg er der jeg alltid har vært, jeg har samme telefonnummer som jeg alltid har hatt og jeg er like fordømt imøtekommende som jeg alltid har vært. Nå markerer ikke nyttårsaften i så måte noe spesielt, da mine vennekretser alltid har reagert som Supermann og kryptonite mot hverandre, men det kan likevel være greit å ta med seg at et dusin mennesker ikke har gjort jobben sin i 2007.
Jeg endte opp på en litt våt sofa hos Martin som jeg holdt meg fast i til kvelden dagen der etter. En mer perfekt oppsummering av året som har gått finnes ikke. Det har vært flere overnattinger i alt fra parkerte biler til allverdens sofaer enn det har vært i min egen madrass og det har så definitivt vært flere måltider hos andre enn i unge Aahlins slitte kjøkken. Noen ganger savner jeg litt stabilitet i livet mitt. Om noen år skal jeg ha et skikkelig hjem med en ordentlig seng og et reint kjøkken, men til den tid kommer skader det ingen at en parkert bil eller to brytes opp, eller at en og annen blir bøffet for 1,2 kilo svinebiff midt på natta. Gjør det vel?
2007 var også det første året på lenge der jeg ønsket en kjæreste. Ikke så veldig sterkt ønske. Ikke sterkere enn at jeg ikke ønsker det på en måte, men noe har definitivt skjedd. Om ønske er basert på lengsel eller en fortvilt boligsituasjon for så være. Det er vel uansett en fremgang? At det kommer til å bli en jævla vanskelig sak å finne en jente som ønsker barn på flekken er en annen sak. Ja, jeg har lyst på en kid. Mer enn noen gang!
Modning? Jeg liker livet mitt bedre... det må vel være jævla viktig progresjon? Jeg er mer sårbar, mer fastbundet til Oslo-regionen og mer redd for at ting skal skje meg. Det må vel være det sikreste tegnet på at jeg begynner å bli voksen? Jeg trekker meg fortere unna bråk, tar bedre vare på meg selv (både edru og i fylla) og jeg føler mer en redsel over tidligere eventyr enn begeistring etter å oppleve nye. Jeg tror 2007 markerte det siste året med stirringer inn i geværmunninger for å si det sånn... Vel, jeg vurderer fortsatt seriøst å dra til Irak i år, så jeg skal ikke skryte på meg for mye utvikling, men det er et poeng et eller annet sted her. Stabilitetmonsteret tar nok til slutt meg som alle andre.
Jaja, det 24 året i Audun Aahlins liv er over og sakte men sikkert starter det 25. Hvis jeg opplever å leve i 40 år, som jo har vært min målsetning siden jeg var en liten drittunge, er jeg godt over halvveis i livet. Det skremmer meg. Selv hvis jeg opplever en normal mengde nyttårsaftener, og blir en gammel grinebukk på gamlehjem, har jeg snart passert en tredjedel av livet mitt. Det skremmer meg ærlig talt mer. Jeg har fundert litt på om nyttårsaftener representerer året som har gått, eller hvordan det nye året vil bli. Jeg har kommet frem til at det eneste logiske må være at det representerer det som har vært. Den eneste gangen jeg ikke har falt på trynet inn i det nye året var nyttårsaften 2003, og 2003 var et jævla bra år. 2004 var imidlertid bare ræva. Det ville vel dessuten være mer logisk at året som har gått styrer den siste dagen enn at et enkelt døgnskifte skal dominere de neste 365 dagene som skal komme. I så måte representerer denne ukens nyttårsaften året 2007 på en ganske utmerket måte.
Man har selvfølgelig fylla, men det er en no-brainer. Ikke det at jeg har trappet opp drikkinga i år, men jeg har vel ikke trappet den ned så jævla mye heller. Jeg fulgte litt med på disse undersøkelsene som kom i romjula om drikking og fyll blant norsk ungdom og unge voksne… Konklusjonen der var at jeg har et alkoholkonsum ganske langt over gjennomsnittet. Det skremmer meg ikke. Alkohol har preget og ledet alt jeg har av idoler, og jeg kan ikke se at det har skadet noen av dem...
Men tilbake til nyttårsaften... Det startet med First Price-pizza sammen med 8 gutter og en jente. Skal jeg trekke noen konklusjoner uten å tråkke noen på tærende kan jeg kanskje driste meg til å si at det er moro, men også litt trist. En ikke helt sunn status quo. Det fortsatte med kl.12-feiring på Carl Berner-krysset, en passe surrealistisk opplevelse som oppsumerer året på en fortreffende måte. 2007 startet tross alt med at jeg frøys ræva av meg i Afrika og avsluttet med at jeg gikk nesten tre måneder som arbeidsledig i et land uten arbeidsledighet. Ja, det er unektlig noe litt surrealistisk over det hele.
Hovedfesten, som i årets tilfelle var på Grønland, var fylt opp, med et par unntak, av mennesker som jeg har kjent i relativt kort tid, eller som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Som i resten av 2007 var det dårlig med kontakt med gamle venner… og bare så det er sagt; det tar ikke jeg en dritt av ansvar for. Jeg er der jeg alltid har vært, jeg har samme telefonnummer som jeg alltid har hatt og jeg er like fordømt imøtekommende som jeg alltid har vært. Nå markerer ikke nyttårsaften i så måte noe spesielt, da mine vennekretser alltid har reagert som Supermann og kryptonite mot hverandre, men det kan likevel være greit å ta med seg at et dusin mennesker ikke har gjort jobben sin i 2007.
Jeg endte opp på en litt våt sofa hos Martin som jeg holdt meg fast i til kvelden dagen der etter. En mer perfekt oppsummering av året som har gått finnes ikke. Det har vært flere overnattinger i alt fra parkerte biler til allverdens sofaer enn det har vært i min egen madrass og det har så definitivt vært flere måltider hos andre enn i unge Aahlins slitte kjøkken. Noen ganger savner jeg litt stabilitet i livet mitt. Om noen år skal jeg ha et skikkelig hjem med en ordentlig seng og et reint kjøkken, men til den tid kommer skader det ingen at en parkert bil eller to brytes opp, eller at en og annen blir bøffet for 1,2 kilo svinebiff midt på natta. Gjør det vel?
2007 var også det første året på lenge der jeg ønsket en kjæreste. Ikke så veldig sterkt ønske. Ikke sterkere enn at jeg ikke ønsker det på en måte, men noe har definitivt skjedd. Om ønske er basert på lengsel eller en fortvilt boligsituasjon for så være. Det er vel uansett en fremgang? At det kommer til å bli en jævla vanskelig sak å finne en jente som ønsker barn på flekken er en annen sak. Ja, jeg har lyst på en kid. Mer enn noen gang!
Modning? Jeg liker livet mitt bedre... det må vel være jævla viktig progresjon? Jeg er mer sårbar, mer fastbundet til Oslo-regionen og mer redd for at ting skal skje meg. Det må vel være det sikreste tegnet på at jeg begynner å bli voksen? Jeg trekker meg fortere unna bråk, tar bedre vare på meg selv (både edru og i fylla) og jeg føler mer en redsel over tidligere eventyr enn begeistring etter å oppleve nye. Jeg tror 2007 markerte det siste året med stirringer inn i geværmunninger for å si det sånn... Vel, jeg vurderer fortsatt seriøst å dra til Irak i år, så jeg skal ikke skryte på meg for mye utvikling, men det er et poeng et eller annet sted her. Stabilitetmonsteret tar nok til slutt meg som alle andre.
tirsdag, januar 29, 2008
To virkelige flotte videoer fra to virkelige flotte artister. Begge hentet fra Kingsize...
Erykah Badu - "Honey"
Murs - "Better Than The Best"
Forøvrig har jeg lagt til masse flotte linker på denne bloggens høyreside. Sjekk dem ut!
Erykah Badu - "Honey"
Murs - "Better Than The Best"
Forøvrig har jeg lagt til masse flotte linker på denne bloggens høyreside. Sjekk dem ut!
mandag, januar 28, 2008
Filmanmeldelse
”Bling: A Planet Rock”
Spilletid: 87 min.
Land: USA
År: 2007
Diamantens tiltrekningskraft på unge mennesker har de siste to tiårene økt synonymt med hiphop og annen populærkulturs glorifisering av den glitrende ressursen. Innen urban ungdomskultur var det nærmest ikke rom for kritikk av diamantindustrien, og de få artistene som sto opp for lokalbefolkningen av Sierra Leone, og andre ofrer av bloddiamanter, var en kraftig minoritet i forhold til de som var mest opptatt av å vise frem sine nye kjeder, ringer eller beltespenner på MTV.
De siste årene har imidlertid fokuset endret seg noe. Diamanter er fortsatt så absolutt et viktig statussymbol i hiphopverden, men filmer som Blood Diamond og låter som Kanye Wests ”Diamonds from Sierra Leone” har, til en viss grad, gjort vestlige ungdommer mer kritiske til den blodige opprinnelsen diamanter ofte har.
I kjølvannet av dette kommer Bling: A Planet Rock, en dokumentar som tar for seg forholdet mellom diamanters rolle i hiphopkulturen og situasjonen i Sierra Leone. Etter en noe svak start, med intetsigende intervjuer av rappere som Kanye West og Jadakiss, tar filmen seg kraftig opp når den, sammen med artistene Paul Wall, Raekwon og Tego Calderón, ankommer Sierra Leone. De tre artistene kan alle plasseres innenfor sjangeren hiphop, men annet enn dette er de tre svært forskjellige mennesker… Noe som klart synes i deres reise gjennom det krigsherjede landet. De tre artistene blir guidet gjennom diamantgruver, nabolag og ulike hjelpesentere, og filmens styrke ligger nettopp i dens visning av artistenes svært ulike atferd. For selv om Bling på mange måter feiler i å fremstille linken og paradokset mellom hiphoperes kjærlighet for diamanter og dens problematiske opprinnelse, er den glimrende i å fremstille de tre hovedpersonenes reaksjoner… Sierra Leone er et land der hiphop står enormt sterkt, og møtet mellom forbildene og fansen er både interessant og ofte rørende. For hvordan takler man å møte et krigsrammet folk som du har rollemodellert for, underholdt og sviktet, men likevel aldri tenkt på?
Denne anmeldelsen har tidligere vært på trykk i AntiRasisten.
”Bling: A Planet Rock”
Spilletid: 87 min.
Land: USA
År: 2007
Diamantens tiltrekningskraft på unge mennesker har de siste to tiårene økt synonymt med hiphop og annen populærkulturs glorifisering av den glitrende ressursen. Innen urban ungdomskultur var det nærmest ikke rom for kritikk av diamantindustrien, og de få artistene som sto opp for lokalbefolkningen av Sierra Leone, og andre ofrer av bloddiamanter, var en kraftig minoritet i forhold til de som var mest opptatt av å vise frem sine nye kjeder, ringer eller beltespenner på MTV.
De siste årene har imidlertid fokuset endret seg noe. Diamanter er fortsatt så absolutt et viktig statussymbol i hiphopverden, men filmer som Blood Diamond og låter som Kanye Wests ”Diamonds from Sierra Leone” har, til en viss grad, gjort vestlige ungdommer mer kritiske til den blodige opprinnelsen diamanter ofte har.
I kjølvannet av dette kommer Bling: A Planet Rock, en dokumentar som tar for seg forholdet mellom diamanters rolle i hiphopkulturen og situasjonen i Sierra Leone. Etter en noe svak start, med intetsigende intervjuer av rappere som Kanye West og Jadakiss, tar filmen seg kraftig opp når den, sammen med artistene Paul Wall, Raekwon og Tego Calderón, ankommer Sierra Leone. De tre artistene kan alle plasseres innenfor sjangeren hiphop, men annet enn dette er de tre svært forskjellige mennesker… Noe som klart synes i deres reise gjennom det krigsherjede landet. De tre artistene blir guidet gjennom diamantgruver, nabolag og ulike hjelpesentere, og filmens styrke ligger nettopp i dens visning av artistenes svært ulike atferd. For selv om Bling på mange måter feiler i å fremstille linken og paradokset mellom hiphoperes kjærlighet for diamanter og dens problematiske opprinnelse, er den glimrende i å fremstille de tre hovedpersonenes reaksjoner… Sierra Leone er et land der hiphop står enormt sterkt, og møtet mellom forbildene og fansen er både interessant og ofte rørende. For hvordan takler man å møte et krigsrammet folk som du har rollemodellert for, underholdt og sviktet, men likevel aldri tenkt på?
Denne anmeldelsen har tidligere vært på trykk i AntiRasisten.
lørdag, januar 26, 2008
I konsertoppdateringen jeg kom med på onsdag glemte jeg å ta med DefJux-rapperen Aesop Rock sin konsert på Blå. Det hele går ned lørdag 8.februar og koster 200 kroner. Ingen personlig favoritt, men absolutt en dyktig fyr.
Den råkule videon til "None Shall Pass"
Den råkule videon til "None Shall Pass"
onsdag, januar 23, 2008
Konsertoppdatering - februar:
'Oppdatering' - Oiiiiiiiiiiiiiiiiiii!
Kan 2008 bli et like bra konsertår som 2007? Tja, mye skal i så fall stemme, for 2007 var virkelig et fantastisk år i forhold til konsertopplevelser. Men man skal aldri si aldri, for etter en litt treg start har Oslo og resten av landet virkelig slått på stortromma. Her er noe av det som er verdt å sjekke ut i februar:
Stretch Armstrong på Blå, 1. februar. 100 kr.
Februar sparkes i gang med at Stretch Armstrong gjester Blå. Til tross for at nevnte Armstrong er en legende god som noen, det burde ikke være nødvendig å si mer enn "The Stretch Armstrong & Bobbito Show", gir jeg meg selv likevel lov til å være litt skeptisk. Hipster-alarmen slår i hvert fall sånn halveis inn...
The Cool Kids på Blå, 4. februar. 150 kr.
Duoen fra Chicago er ikke verdt halvparten av hypen, men den er til gjenngjeld såpass sterk at du kan godt ta turen uten å angre. Billig er det også!
"88" kalles denne sangen, og den er i hvert fall kjempefin!
Smif-n-Wessun på Blå, 7.februar. 250 kr. (Innkluderer klubb med Craze og Klever)
"Mr. Smif & Mr. Wessun where you been at lately?" Fra den kuleste gjengen i verden, Boot Camp Click, kommer de kuleste gutta i klassen. Vær så snill; ikke gå glipp av dette!
Noen personlige favoritter:
Angie Stone på Rockefeller, 12.februar. 275 kr.
Tja? Sikkert verdt en tur...
Percee P & Guilty Simpson på Blå, 28.februar. 180 kr.
Ringreven og lederen av den nye skolen sammen på Blå! Du må være stokk dum for å gå glipp av dette...
Percee P spytter sammen med Fat Joe og Eminem; fra tiden da de to sistnevnte fortsatt var verdt en dritt...
Så, hva kan man si? Ganske bra start, og tar vi med at artister som Kool Keith og Cunninlynguist allerede er klare for fortsettelsen ser det særdeles lyst ut!
'Oppdatering' - Oiiiiiiiiiiiiiiiiiii!
Kan 2008 bli et like bra konsertår som 2007? Tja, mye skal i så fall stemme, for 2007 var virkelig et fantastisk år i forhold til konsertopplevelser. Men man skal aldri si aldri, for etter en litt treg start har Oslo og resten av landet virkelig slått på stortromma. Her er noe av det som er verdt å sjekke ut i februar:
Stretch Armstrong på Blå, 1. februar. 100 kr.
Februar sparkes i gang med at Stretch Armstrong gjester Blå. Til tross for at nevnte Armstrong er en legende god som noen, det burde ikke være nødvendig å si mer enn "The Stretch Armstrong & Bobbito Show", gir jeg meg selv likevel lov til å være litt skeptisk. Hipster-alarmen slår i hvert fall sånn halveis inn...
The Cool Kids på Blå, 4. februar. 150 kr.
Duoen fra Chicago er ikke verdt halvparten av hypen, men den er til gjenngjeld såpass sterk at du kan godt ta turen uten å angre. Billig er det også!
"88" kalles denne sangen, og den er i hvert fall kjempefin!
Smif-n-Wessun på Blå, 7.februar. 250 kr. (Innkluderer klubb med Craze og Klever)
"Mr. Smif & Mr. Wessun where you been at lately?" Fra den kuleste gjengen i verden, Boot Camp Click, kommer de kuleste gutta i klassen. Vær så snill; ikke gå glipp av dette!
Noen personlige favoritter:
Angie Stone på Rockefeller, 12.februar. 275 kr.
Tja? Sikkert verdt en tur...
Percee P & Guilty Simpson på Blå, 28.februar. 180 kr.
Ringreven og lederen av den nye skolen sammen på Blå! Du må være stokk dum for å gå glipp av dette...
Percee P spytter sammen med Fat Joe og Eminem; fra tiden da de to sistnevnte fortsatt var verdt en dritt...
Så, hva kan man si? Ganske bra start, og tar vi med at artister som Kool Keith og Cunninlynguist allerede er klare for fortsettelsen ser det særdeles lyst ut!
mandag, januar 21, 2008
søndag, januar 20, 2008
tirsdag, januar 08, 2008
Leaders of the new school - Del 1 av 5
En gang i fjor lot XXL 10 nye og unge (alt er veldig relativt) pryde forsiden av deres magasin under overskriften ”Leaders of the new school”. Disse, Saigon, Plies, Lupe Fiasco, Rich Boy, Papoose, Young Dro, Joell Ortiz, Crooked I, Gorilla Zoe og Lil Boosie, skulle liksom være hiphopens nye superstjerner. Unødvendig å si; men lista sugde mugne poteter. Preget mer av dagens situasjon enn fremtiden, og industriens ønsker mer enn kvalitet.
Bloggeren Noz, kom rett før jul med sin egen liste… bedre enn XXL sin, men likevel preget av Noz sin merkelige smak. (Den besto forøvrig av Turf Talk, BOB, Jay Electronica, Bohagon, Guilty Simpson, Fabo, Wale, Plies, Rich Boy, Shawty Lo og Bishop Lamont.)
Hva man legger i tittelen “Leaders of the new school”, er altså litt subjektivt, men for undertegnede er det en god beskrivelse på relativt unge artister som er på vei til et kommersielt gjennombrudd av en viss grad og som kvalitativt vil prege hiphopen de nærmeste årene. Kvinner og menn; her har dere de to første artistene i avsløringen av de ti virkelige store håpene i hiphopverden.
1 og 2: Bishop Lamont og Black Milk
California-rapperen Bishop Lamont og Black Milk fra Detroit virker kanskje ikke som den mest naturlige duoen, men disse gutta slo oss på slutten av fjoråret plutselig i hodet med den fantastiske mixtapen ”Caltroit”. Last den ned her!
Bishop Lamont og Black Milk feat. Tash og Ras Kass – “I Need It”
Bishop Lamont ble signet til Dr. Dres Aftermath i 2005. Dette etter at han i 2004 hadde sneket seg inn på videoinnspillingen til The Games ”Dream”, ventet utenfor på doktoren i 8 timer og til slutt fått gitt ham en demo. Now that’s a hustle! Han kommer vel mest sannsynlig til å bli droppet fra Aftermath så snart ”Detox” er ferdig, men ikke la det hindre deg fra å holde et øye med denne gutten! Han er en fantastisk miks av vestkystens ulike stiler, oppegående (som jo ikke alltids er tilfellet når det kommer til rappere) og han er sulten. Et intervju fra i fjor sommer kan leses her: http://www.xxlmag.com/online/?p=10322
Fra 2006: ”’Detox’ kommer i september 2007 og Lamonts ’The Reformation’ på sommeren i 2007.” Jaja, nuvel… Vi får håpe at de egentlig mente 2008!
Fra innspillinga av “Caltroit”:
Black Milk hadde jeg den glede av å møte under Quart-festivalen. Her er intervjuet jeg gjorde med han den gangen. ikke spør meg hvorfor det er på engelsk...
The new Detroit funk.
By Audun Kjus Aahlin
Curtis Cross grew up under J Dilla, worked under J Dilla, was heavily influenced by J Dilla, and represented the same city and sound as J Dilla. So when Jay Dee passed away and Black Milk emerged from the Detroit underground scene there was no surprises tied to dubbings like the “new J Dilla”. Simplified comparison or not; the producer/rapper is already carrying the torch for the Motor City.
I hooked up with Black Milk before a show with Detroit-followers Frank N’ Dank on the Norwegian Quart-festival. Same click, legacy, or whatever, but with pretty much the most different personalities you can imagine. While Frank N’ Dank is working their jaws, doing their best to make this interview into their own comedy show, Black Milk is mostly keeping it quiet outside the spotlight. Nodding his head to the somewhat amusing accusation of yours truly physical likeliness to the legendary Beastie Boys. Which can only mean two things; either the fact that all white people look the same, or that my 23 year old life has been hard enough too grown the looks of 40+ washed up music legends. In this case it’s probably the first hypothesis. Anyhow, after all this and some rightfully moony tales about this festival complete lack of hashish is it finally a minute to focus on Milk. Being that he his about to make history, yes history, as a part of what most come close to be the backpacker’s wettest dream - The triple threat featuring Sean Price on one mic, Guilty Simpson on another and then, of course, Black Milk as the producer. “Yeah, album is coming soon. I’m doing all the production. Well, I’m doing the majority of the production since we got a couple of others producers on the joint. Hopefully that shit will be dropping first quarter of next year. We already like ten to twelve songs deep. Is that Detroit funk…”
Black Milk was first discovered by Slum Village, and his first noteworthy work is on the group 2002-mixtape Dirty District. It was about the same time Milk hooked up with another producer, named Young RJ, and established BR Gunna. The production duo made Dirty District Vol. 2 and 11 of 13 songs on Slum Village critical acclaimed Detroit Deli. Since then Milk has been standing on his own feet, released Sound of the City and Popular Demand and also produced tracks for many Detroit-emcees, Lloyd Banks, Canibus and Pharaohe Monch. But it is of course still hard to do an interview with Black Milk without touching the legacy of J-Dilla: “He changed a lot of people’s life, everybody in the crew got their life changed because of him. He built our career. Just imagine what hiphop would have been without him. Motor city all day. Now I got to run on stage, holla!”
And so he did - Impressing the small crowd, even adding a couple of CD’s to the tear worthy 5000+ sales of the album Popular Demand. But don’t get depressed over the unfair fact that quantity of shipments never will match up with the quality of the product, ‘cause there is more than enough comfort in the musical future of Black Milk.
“Sound the Alarm” feat. Guilty Simpson:
En gang i fjor lot XXL 10 nye og unge (alt er veldig relativt) pryde forsiden av deres magasin under overskriften ”Leaders of the new school”. Disse, Saigon, Plies, Lupe Fiasco, Rich Boy, Papoose, Young Dro, Joell Ortiz, Crooked I, Gorilla Zoe og Lil Boosie, skulle liksom være hiphopens nye superstjerner. Unødvendig å si; men lista sugde mugne poteter. Preget mer av dagens situasjon enn fremtiden, og industriens ønsker mer enn kvalitet.
Bloggeren Noz, kom rett før jul med sin egen liste… bedre enn XXL sin, men likevel preget av Noz sin merkelige smak. (Den besto forøvrig av Turf Talk, BOB, Jay Electronica, Bohagon, Guilty Simpson, Fabo, Wale, Plies, Rich Boy, Shawty Lo og Bishop Lamont.)
Hva man legger i tittelen “Leaders of the new school”, er altså litt subjektivt, men for undertegnede er det en god beskrivelse på relativt unge artister som er på vei til et kommersielt gjennombrudd av en viss grad og som kvalitativt vil prege hiphopen de nærmeste årene. Kvinner og menn; her har dere de to første artistene i avsløringen av de ti virkelige store håpene i hiphopverden.
1 og 2: Bishop Lamont og Black Milk
California-rapperen Bishop Lamont og Black Milk fra Detroit virker kanskje ikke som den mest naturlige duoen, men disse gutta slo oss på slutten av fjoråret plutselig i hodet med den fantastiske mixtapen ”Caltroit”. Last den ned her!
Bishop Lamont og Black Milk feat. Tash og Ras Kass – “I Need It”
Bishop Lamont ble signet til Dr. Dres Aftermath i 2005. Dette etter at han i 2004 hadde sneket seg inn på videoinnspillingen til The Games ”Dream”, ventet utenfor på doktoren i 8 timer og til slutt fått gitt ham en demo. Now that’s a hustle! Han kommer vel mest sannsynlig til å bli droppet fra Aftermath så snart ”Detox” er ferdig, men ikke la det hindre deg fra å holde et øye med denne gutten! Han er en fantastisk miks av vestkystens ulike stiler, oppegående (som jo ikke alltids er tilfellet når det kommer til rappere) og han er sulten. Et intervju fra i fjor sommer kan leses her: http://www.xxlmag.com/online/?p=10322
Fra 2006: ”’Detox’ kommer i september 2007 og Lamonts ’The Reformation’ på sommeren i 2007.” Jaja, nuvel… Vi får håpe at de egentlig mente 2008!
Fra innspillinga av “Caltroit”:
Black Milk hadde jeg den glede av å møte under Quart-festivalen. Her er intervjuet jeg gjorde med han den gangen. ikke spør meg hvorfor det er på engelsk...
The new Detroit funk.
By Audun Kjus Aahlin
Curtis Cross grew up under J Dilla, worked under J Dilla, was heavily influenced by J Dilla, and represented the same city and sound as J Dilla. So when Jay Dee passed away and Black Milk emerged from the Detroit underground scene there was no surprises tied to dubbings like the “new J Dilla”. Simplified comparison or not; the producer/rapper is already carrying the torch for the Motor City.
I hooked up with Black Milk before a show with Detroit-followers Frank N’ Dank on the Norwegian Quart-festival. Same click, legacy, or whatever, but with pretty much the most different personalities you can imagine. While Frank N’ Dank is working their jaws, doing their best to make this interview into their own comedy show, Black Milk is mostly keeping it quiet outside the spotlight. Nodding his head to the somewhat amusing accusation of yours truly physical likeliness to the legendary Beastie Boys. Which can only mean two things; either the fact that all white people look the same, or that my 23 year old life has been hard enough too grown the looks of 40+ washed up music legends. In this case it’s probably the first hypothesis. Anyhow, after all this and some rightfully moony tales about this festival complete lack of hashish is it finally a minute to focus on Milk. Being that he his about to make history, yes history, as a part of what most come close to be the backpacker’s wettest dream - The triple threat featuring Sean Price on one mic, Guilty Simpson on another and then, of course, Black Milk as the producer. “Yeah, album is coming soon. I’m doing all the production. Well, I’m doing the majority of the production since we got a couple of others producers on the joint. Hopefully that shit will be dropping first quarter of next year. We already like ten to twelve songs deep. Is that Detroit funk…”
Black Milk was first discovered by Slum Village, and his first noteworthy work is on the group 2002-mixtape Dirty District. It was about the same time Milk hooked up with another producer, named Young RJ, and established BR Gunna. The production duo made Dirty District Vol. 2 and 11 of 13 songs on Slum Village critical acclaimed Detroit Deli. Since then Milk has been standing on his own feet, released Sound of the City and Popular Demand and also produced tracks for many Detroit-emcees, Lloyd Banks, Canibus and Pharaohe Monch. But it is of course still hard to do an interview with Black Milk without touching the legacy of J-Dilla: “He changed a lot of people’s life, everybody in the crew got their life changed because of him. He built our career. Just imagine what hiphop would have been without him. Motor city all day. Now I got to run on stage, holla!”
And so he did - Impressing the small crowd, even adding a couple of CD’s to the tear worthy 5000+ sales of the album Popular Demand. But don’t get depressed over the unfair fact that quantity of shipments never will match up with the quality of the product, ‘cause there is more than enough comfort in the musical future of Black Milk.
“Sound the Alarm” feat. Guilty Simpson:
mandag, januar 07, 2008
søndag, januar 06, 2008
Når det er på tide å gi props til noen andre enn hjernedøde rappere...
En sjelden gang blir jeg spurt om hva som er mitt litterære forbilde. Jeg har i og for seg mange, men de siste to årene vil jeg nok trekke frem forlagssjef og skribent Anders Heger. Her er linker til noen av hans beste kommentarer, de kan ellers leses i Dagsavisens søndagsutgave.
(Dere får nesten ha Dagsavisen unnskyldt for at de lar alle Norges idioter forsøple litterære mesterverk med idiotiske kommentarer...)
http://www.dagsavisen.no/meninger/article314917.ece
http://www.dagsavisen.no/meninger/article314917.ece
http://www.dagsavisen.no/meninger/article320991.ece
En sjelden gang blir jeg spurt om hva som er mitt litterære forbilde. Jeg har i og for seg mange, men de siste to årene vil jeg nok trekke frem forlagssjef og skribent Anders Heger. Her er linker til noen av hans beste kommentarer, de kan ellers leses i Dagsavisens søndagsutgave.
(Dere får nesten ha Dagsavisen unnskyldt for at de lar alle Norges idioter forsøple litterære mesterverk med idiotiske kommentarer...)
http://www.dagsavisen.no/meninger/article314917.ece
http://www.dagsavisen.no/meninger/article314917.ece
http://www.dagsavisen.no/meninger/article320991.ece
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
