Hodepine og frykten for å falle.
- Et essay om meg selv på en tirsdags ”morgen”.

I går var jeg ute en tur for å feire Kim og for å drikke øl. De som kjenner meg vet at jeg, sånn generelt sett, var god til å drikke øl. De som kjenner meg vet også at det talentet har falt fra meg. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var jeg ikke noe flink til å drikke øl. Det er litt som med kondisen, den ble også plutselig borte. En gang i tiden, faktisk er det ikke mer enn fem, seks år siden, kunne jeg løpe en mil på under 40 minutter og var en brukbar og (ikke minst) jævlig ivrig fotballspiller. Så, en morgen var alt dette borte. Jeg kunne ikke gå opp trappene til min daværende leilighet på Grønland uten en pust i bakken. Bunnpunktet kom da jeg en dag forsøkte å løpe etter en buss med oppkast og tårer som eneste resultat. Oppkast ble det i går også.

Nå er det slik at jeg kan forstå dette med forsvunnet kondis. Det er logisk, jeg byttet ut form med en usunn livsstil. Men, hvorfor kan jeg ikke drikke slik jeg en gang kunne drikke. Alder? I utgangspunktet skulle vel erfaring tilsi at man blir bedre? Jeg synes det er en merkverdig tanke at jeg skal ha blitt betydelig dårligere på noe så enkelt som å drikke alkohol fordi jeg har blitt et par år eldre.

Uansett. Min kjære Ina er i København, og jeg klarer ikke å komme meg opp av senga. Jeg er generelt veldig dårlig på å få i meg mat når jeg er alene. Ikke det at jeg ikke kan lage mat. På Bjølsen praktiseres et moderne samboerskap der mannen lager mat. Problemet er at jeg glemmer å spise når jeg er alene. Det må nesten kunne sies å være et talent, hvordan jeg til tider kan unngå å få i meg føde. En gang da jeg gikk på Kirkeby barneskole, måtte jeg på leirtur. Jeg hatet alltid slike utfarter, blant annet fordi jeg var en relativt kresen unge. Frem til jeg var, tja, 18 år hadde jeg en voldsom skepsis mot mat som enten ikke var laget av mine foreldre eller av profesjonelle kokker. Slik sett fremsto tanken om leirskole seg som meget ubehagelig da jeg var 12 år gammel, siden det verken er foreldre eller profesjonelle kokker på et slikt sted. Naturlig nok. Løsningen ble da å ikke spise, på en uke… Slik tankegang fortsatte jeg med ganske lenge, og denne irrasjonelle oppførselen gjorde at jeg i 2007, da jeg var 23 år gammel og 184 centimeter høy, veide 56 kilo. Siden den gang har jeg, vel, vokst opp, og bedriver som regel en relativt sunn oppførsel, men ikke i dag. I dag er jeg tilbake på gamle synders vei. I dag klarer jeg ikke å komme meg opp av senga, jeg klarer ikke å få i meg noe mat og jeg klarer i hvert fall ikke å starte på en av de utallige bøkene jeg både må og vil lese. Alt jeg klarer er å høre på melankolsk rap, mens jeg kjenner hodet banker og magen vrir seg. I denne tilstanden, som for alle andre må betone seg som en ubetydelighet, men som for meg er et smertehelvete, klarer jeg ikke å la være å tenke på at jeg kan miste alt, det blir som drømmen da man bare faller, faller og faller. Det er hevet over tvil at jeg fortsatt kan fyllesyke som få andre. Akkurat det å være fyllesyk kan jeg, men hvis det er slik at det å være fyllesyk nå har blitt mitt mest fremtredene talent så er det i seg selv grunn nok til å lade revolveren.