Carl Ivar snakker ikke på vegne av min bestefar. Det har han aldri gjort.

Den siste måneden var en trist periode for min bestefar. Han fikk beskjed om at han hadde uhelbredelig kreft, for så å oppleve å bli gradvis svakere. Tirsdag den 9.november sovnet han endelig inn. Vi har sett mye av norsk helsevesen, på godt og vondt. Vi har møtt arrogant helsepersonal, blitt behandlet som hysteriske pårørende, fått særdeles mangelfull informasjon, samtidig som min bestefar verken fikk den hjelpen han hadde fortjent eller krav på. Samtidig har vi opplevd det absolutt beste norsk helsevesen kan tilby. Vi har møtt utallige ansatte som har gjort alt de kan for at bestefar, og vi rundt han, skulle ha det så bra som mulig i den siste tiden vi hadde sammen. Vi har møtt ambulansepersonell, hjelpepleiere, sykepleiere og leger som ikke bare har gjort jobben sin på en utmerket måte, men som virkelig har gjort så mye mer enn det man kan forvente. En stund forsøkte vi på at bestefar skulle kunne få tilbringe den siste tiden hjemme hos sin kone. Da opplevde vi flott hjelp, både personal- og materialmessig. Da dette ikke gikk fikk vi hatt noen triste, men fine dager, på Ullevål Universitetssykehus. Med utmerkede fasiliteter og et fantastisk personale ble den sisten tiden på Feltseng 2 på kreftavdelingen en verdig og rørende periode for alle oss rundt bestefar.

Nå er naturligvis ikke min korte periode som pårørende verken en unik eller grundig undersøkelse av ståa til norsk helsevesen, men jeg tar likevel sjansen på å komme med en påstand: Mye er bra og mye er ikke tilfredsstillende med norsk helsevesen.

Noen timer før min bestefar sovnet inn var Carl I. Hagen igjen ute i mediene for å være en politisk bråkebøtte. I tirsdagens Dagsavisen slår han fast at nyfødte babyer ikke er mer verdt enn eldre pleietrengende. Hagen gjør igjen det han, om ikke er best til, så i hvert fall det han liker mest: Han setter grupper opp mot hverandre. En god gammel FrP-oppskrift for å få økt oppmerksomhet, og dertil nye velgere. Hagen gjør imidlertid et annet gammelt grep. Da regjeringens satsing på barnefamilier har forholdsvis stor støtte i befolkningen, våger ikke Hagen å gå til det skrittet at han vil omfordele penger fra barnefamilier over til eldre. Han vil selvfølgelig, som alltid, ta penger fra bistandsbudsjettet. I en tid der verdens fattigste land sliter voldsomt som følge av finanskrisen vil Hagen kutte 10 av bistandsbudsjettets 27 milliarder. For som han selv sier: ”Derimot ser jeg ingen grunn til at vi skal bruke 27 milliarder kroner på bistand til korrupte land.”

Fremskrittspartiet liker gjerne å fremstille Carl I. Hagen som hele Norges eldregeneral. Han ene politikeren som virkelig bryr seg om de eldre. Han ene politikeren med noe troverdighet. Den samlede stemmen for alle Norges eldre. Vel, Carl Ivar har aldri snakket for min bestefar. Den æren har han aldri fått.

I et av våre mindre optimale møter med norsk helsevesen, ville min bestefar gjerne påpeke hvor heldige vi som er i Norge er som stadig får rene og nyvaskede sengeklær på sykehus. Som han selv påpekte er ikke dette tilfellet i alle land. Solidaritetsfølelsen sitter dypt forankret i mange hos den eldre garde. De har opplevd fattigdom. De har opplevd virkelig fremmedfiendtlighet. De har opplevd hva det vil si at de borgerlige står i deres vei for retten til et anstendig liv.

Noe av det siste min bestefar ville diskutere med meg om var urettferdigheten i paradokset mellom hvor fabelaktig jobb hjelpe- og sykepleiere gjør og den lønnen de får for det. Likelønn mellom menn og kvinner, en kampsak for min bestefar, er en del av løsningen for et bedre helsevesen i Norge. Den kampen har FrP og Hagen alltid kjempet iherdig i mot.

Hagens populistiske metoder bet aldri på min bestefar. Til det sto solidariteten for de dårligere stilte for sterkt. Hadde min bestefar vært i tilstand til å kommentere tirsdagens utspill, ville han svart at Hagen ikke snakker for han. Det har han aldri gjort. Carl I Hagen er utgått på dato. Min bestefars solidaritet lever videre.

Takk for alt bestefar.