Stress spurte meg om jeg kunne velge ut de fem beste albumene fra 2007, og det gjorde jeg selvfølgelig med den største glede:
http://stress.no/magazine.aspx?Nid=12284&cat=9

Audun Aahlin (Kingsize/Audun84.blogspot.com)

1. Brother Ali - The Undisputed Truth

Så forjævlig oversett. Fantastisk gjennomført!

2. Ken Ring - Äntligen Hemma

Beste som har kommet fra Skandinavia på år og dag.

3. Pharoahe Monch - Desire

Svært etterlengtet fra en av de aller, aller beste! Skuffer kanskje litt, men det var sikkert bare jeg som hadde for store forhåpninger.

4. Kanye West - Graduation

Fantastisk produksjon, men til tider helt ubrukelig rapping. "I'm like a fly Malcolm X, by any jeans necessary" er den latterligste linja jeg har hørt i hele år.

5. Wu-Tang Clan - 8 Diagrams

Fint, fint comeback. Method Mans innsats er alene verdt en plass på denne lista.

6. UGK - Underground Kingz

7. Freeway - Free At Last

8. Talib Kweli - Eardrum

9. Black Milk - Sound of the City

10. Cunnninlynguist - Dirty Acres

So there you have it. Godt nyttår! Kos dere med Skillz sin årlige oppsumering:

http://www.zshare.net/audio/59543344e4f40d/

Ken har kommet med en video til kjendisremixen av ”Ta det lungt”. Promoe skulle egentlig vært med på denne låta, men nektet fordi han fortsatt var furten over noe Ken sa for 9 år siden, istedenfor ble det Markoolio. Jaja…


Når vi først er inne på Sverige tenkte jeg at jeg kunne grave frem noen videoer fra noen av mine favoritter i nabolandet… Enjoy!

Adam Tensta:




Mapei:


Ison & Fille


Organism 12


Afasi och Filthy

Goooooooood jul.

http://www.xxlmag.com/online/?p=17707

The blogg turns political… once again.

Ok, jeg velger sjelden å skrive om politikk på denne bloggen. Det er ikke det at jeg ikke er en politisk interessert fyr, for det er jeg jo, men jeg har tatt dette valget da internett og politikk dessverre fortsatt er totalt motstridene. Internett handler om å skrike høyest, følge mobben, anonym trakassering og amatørmessig journalistikk. Massesuggesjon, ignoranse og galskap. På internett er det lettvinte løsninger som vinner og det er populismen og idiotismen som støttes. I all hovedsak er det ikke dette politikk handler om. Seriøst.

Og, ærlig talt, er det noe verre enn en overseriøs blogger? En som tror at han er den femte statsmakt, men egentlig er like ubetydelig i medias verden som fakta er i FrP? Finnes det noe verre enn disse debattforumene fylt opp av og skapt for skrikende idioter? Hei alle dere som henger på alle mulige debattforumer; ingen som ikke skriver på et debattforum bruker tid på å lese deres ubetydelige, unyanserte og uintelligente meninger…

Vel, jeg har nok en gang skrevet om politikk, så jeg kaster vel stein i glasshus og alt det der.
Men, denne saken er det faen meg verdt å være en hykler for.

Jeg snakker om kjøp av sex, eller menneskehandel om du vil. Få ting har irritert meg så mye i norsk presse i år som Natt&Dag sitt patetiske forsøk på å drite ut venstresidens ypperlige vedtak om forbud av prostitusjon. Ærlig talt; når 9 av 10 prostituerte selger kroppen sin mot sin vilje, åssen i ville forpulte helvete kan det i det hele tatt være en diskusjon om man skal forby prostitusjon eller ikke? Hvis jeg hører flere hvite middelklassejævel som snakker om de positive sidene av prostitusjon og fremstiller faenskapet som noe ufarlig, ja da er jeg farlig redd for at jeg mister alt håp til at menneskeheten en gang skal kunne klare å oppføre seg noenlunde sivilisert.

Det som i dag har gjort at det bikket litt over for undertegnede er en reportasje i sladreavisen Dagbladet. http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/12/20/521850.html
Her går den talentløse filmregissøren Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen ut og lufter sine tanker om salg av sex. - Hvorfor skal dette være et problem. Hvis noen har lyst på sex, og andre vil tjene penger er jo dette ikke noe problem. Myndigheter har ingen ting med å regulere to voksne menneskers frie seksualliv, sier regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen til Dagbladet.no.

Kanskje jeg bare skal la hans idiotisme stå uberørt? Til spott og spe for den som måtte lure seg inn på denne bloggen… men vent, han har mer visdom å spre til massene!
Regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen mener at sexkjøper ikke kan lastes dersom prostituerte har vært utsatt for trafficking.” Jaså du! Så disse svina som løper rundt og støtter den verste formen for menneskehandel i 2007 har ingen ansvarlighet for svineriet? Ingen, og jeg gjentar ingen, som ligger med en utenlandsk prostituert i Norge har noen som helst unnskyldning for å ikke forstå den omfattende kriminaliteten som spinner rundt jentene på Karl Johan.

Tor Erlig Staff henger seg selvfølgelig også på, og snakker om et Red Light District som om det skulle være en attraksjon som Tusenfryd og ikke en byllepest på linje med konsentrasjonsleire. Hei, vent litt, han bruker faen meg Tusenfryd som sammenligning!
Vel, her er litt nyheter til deg, min kjære pedofile venn, vi snakker om MENNESKER… ikke fuckings rekvisitter. Ok?

Jeg kunne skrevet lengre enn langt om disse overgrepene, men denne saken er så latterlig enkel at den ikke fortjener et lengre skriveri. Ved å kjøpe prostitusjon kjøper du det innerste et menneske har; vedkommendes seksualitet. Du gjør et seksuelt overgrep mot en kvinne som egentlig vil gjøre alt annet enn å ligge med deg. Oi, det hørtes nesten litt ut som… som voldtekt…

99 musikalske høydepunkter fra 2007!

Sorry, men jeg orker ikke å lage noe liste over de 100 beste låtene i år… det blir alltid en liste som er jævlig missfornøyd med i ettertid uansett. Men her er 99 fine låter fra et ganske fint år. (Maks tre låter for en artist.)

Little Brother – Good Clothes
Common – Forever Begins
Common – The Game
Common feat. Dwele – The People
Samvirkelaget – Stopp Volden
Ken – 2000-tallet
Jay-Z – Roc Boys (And the winner is…)
DJ Premier, Kanye West, Nas, KRS-One & Rakim – Classic
Joell Ortiz – Brooklyn Bullshit
Joell Ortiz feat. Jadakiss & Saigon – Hip-Hop (remix)
Smif N’ Wessun feat. Joell Ortiz & Rock – Stomp

Smif N’ Wessun – Gotta Say It


Wu-Tang Clan – The Heart Gently Weeps
Timbuktu & Chords – Get Fizzy!
RJD2 – Work It Out (Fra i fjor?)
DJ Khaled feat. Akon, T.I., Rick Ross, Fat Joe, Baby & Lil’ Wayne – We Takin’ Over
Freeway feat. Rick Ross & Dre – Criminal Opera
Alicia Keys – No One
Talib Kweli feat. Jean Grae – Say Something
Talib Kweli – Holy Moly
Talib Kweli feat. Norah Jones – Soon the New Day
The LOX – We’re Back
Kanye West feat. Beanie Sigel & Freeway – Can’t Tell Me Nothing (Roc-A-Fella remix)
Kanye West – Everything I Am
Kanye West – Good Morning
Redman – Put It Down
Redman – Yes Sir
Redman – Diz Iz Brick City
Freeway – Spit That Shit
50 Cent feat. Akon – I’ll Still Kill
50 Cent feat. Audio Two – I Get Money (remix)
African Boy – Lidl (Kanskje ikke så kvalitativt bra, men den hadde en underholdningsverdi på noen minutter)
Chamillionaire feat. Slick Rick – Hip Hop Police
Juelz Santana – The Second Coming
Devin the Dude – Just Because
Devin the Dude feat. Snoop Dogg & Andre 3000 – What a Job
Devin the Dude – Hope I Don’t Get Sick-A-Dis
Brother Ali – Letter from the Government

Brother Ali – Uncle Sam Goddamn


Brother Ali – Walking Away
UGK feat. Outkast – International Players Anthem
KRS-One & Marley Marl – Hip Hop Lives (I came back)
40 Cal. feat. Cam’Ron & J.R. Writer – Stick ‘Em
Lil’ Wayne feat. Junior Reid – Pom Pom
Ludacris – Ludacrismas
Lupe Fiasco feat. Matthew Santos – Superstar

Dropkick Murphys – The State of Massachusetts


Dizzee Rascal feat. UGK– Where’s Da G’s

Dizzee Rascal – Sirens


Arctic Monkeys feat. Dizzee Rascal – Temptations Greets You Like Your Naughty Friend (Basert på radio-rippen som kom ut først…)

Beanie Sigel feat. Styles P – You Ain’t Ready for Me


Boot Camp Click – BK All Day
Camp Lo – Soul Fever
Collie Buddz feat. Busta Rhymes – Come Around (remix)
Consequence feat. Nas – Close the Door
Cunninlynguist – K.K.K.Y.
Cunninlynguist – Georgia
Cunninlynguist feat. Devin the Dude – Wonderful
DJ Jazzy Jeff feat. Peedi Peedi – Brand New Funk 2K7
EL-P – The Overly Dramatic Truth
Evidence – I Know
Fabolous feat. Pusha T – Jokes On You
Fabolous feat. Jay-Z & Uncle Murder – Brooklyn

Sean Price feat. Block McCloud – Mess You Made


J Dilla – The $ (I utgangspunktet ikke fra 2007, menmen…)
Jester feat. Wordsworth & Pumpkinhead – Pay Attention
Jester feat. Tech Rock & Karma – Neighborhood
Ken – Bryter Tystnaden
Ken – Låter För Barnen
LMC Click, Skeem, L.I.M. & Va – Du Sang Sur Les Mains
Nas feat. Redhead Kingpin, The Original Spinderella, Rob Base, Father MC, Monie Love, Mike D, EST, Positive K, Das EFX, Lords of the Underground & Dres - Where Are They Now (90s remix)
Nas feat. MC Shan, Raheem, Doctor Ice, Kangol, Kool Moe Dee, Sha Rock, Tito, Grandmaster Caz, Lique, Dana Dane, Pebblee Poo & Just Ice – Where Are They Now (80s remix)
Pharoahe Monch feat. Showtime – Desire
Prodigy – 7th Heaven
R. Kelly – The Champ
Raekwon – Purple Jag
Belly – History of Violence
Sage Francis – Going Back to Rehab
Sa-Ra feat. Capone-N-Noreaga – Not On Our Level
Sa-Ra feat. J. Dilla – Thrilla
Sean Price feat. Sadat X & Buckshot – Da God
Sean Price feat. Phonte – Let It Be Known

Skillz feat. Freeway – Don’t Act Like You Don’t Know


Styles P – On the Block for Life
Saigon feat. Jay-Z – Come On Baby (remix)
Remy Ma – Fresh
Pharoahe Monch – Welcome To the Terrordome
Pharoahe Monch – Free
Marco Polo feat. Masta Ace – Nostalgia
el Axel feat. Devin the Dude – Forbidden Fruit
el Axel – Whatchu Got for Me?!
MadCon – Beggin’
Dropkick Murphys – Johnny, I Hardly Knew Ya

Hi-Tek feat. Cross, Showtime, Mann & Chipp The Rippa – Ohio All Stars


Kidz in the Hall – Work To Do
Young Chris feat. Junior Reid – Run to the Roc
Channel Live – Hip-hop Nation
Ghostface ft. Beanie Sigel & Styles P – Toney Sigel A.K.A. The Barrel Brothers
Termanology feat. Mistah F.A.B. & Ghetto – 50 States

Common

Chicagos fineste står på Sentrum Scene i morgen. Mye kan sies om den spirituelle halvrasisten, men liv pleier han nå å lage. Jeg er blakkere enn deg, deg og deg, men akkurat denne konserten skal jeg nok klare å komme meg på uansett. Med andre ord; ingen unnskyldning for å ikke møte. Det går rykter om en, to og tre etterfester, men de er jeg ikke kul nok til å skrive noe om.

Her er et par låter som du sikkert har hørt mange ganger før, men som du bare har godt av å høre noen hundre ganger til:





Jeg kom meg forøvrig aldri på Paul Wall, men her er et lite intervju jeg gjorde med ham før hans Oslo-konsert: http://www.kingsize.no/News.aspx?ArtNo=4611

Hvil i fred - Pimp C


Bun B: He was passionate. He wanted to be as honest with people as he could — almost to a fault, you know? And it's just ... it's kind of hard to really put a lot of that into words, the kind of man he was. But everything he loved — everyone he loved — he loved hard and embraced it fully. He was very passionate if he felt a certain way about things; he couldn't hold it in, he couldn't filter himself, he couldn't be politically correct. It just wasn't in him to not say what he felt. Whether he felt he was right or wrong at the time, he spoke from his heart.

He said a lot of things over the years to a lot of different people about a lot of subjects. And at the end of the day, even if you didn't agree with him, you have to give him credit and respect the fact he was willing to stand by what he said. So many people can be wishy-washy about statements and what they do, and very few give a damn about anything anymore. You know what I'm saying? And he really cared about everything and everyone, and just wanted everyone to be their best. He wanted rap to be the best. He wanted Southern hip-hop to be the best. He wanted everyone involved to be the best. He never looked down on anybody. He never made anybody feel small. He tried to uplift, especially. Sometimes that honesty can come across the wrong way, and sometimes it can be taken the wrong way, and sometimes people don't want to hear it. And that's why, even though if I [didn't agree with] how he felt, I couldn't tell him to not speak from his heart. There's a lot of things that we didn't agree on. There's a lot of opinions I had on things that he didn't agree on, but he was down with me. It was documented he didn't want to do [the Jay-Z collaboration] "Big Pimpin'," but he rolled with me on that. And that's just the relationship we had. That's just the kind of person that he was. He didn't know how to love a little; he didn't know how to care a little.

Endelig hjemme...

Da var man "endelig" hjemme igjen etter den lille fylleturneen som startet på torsdag. Høydepunktet? Mos Def! For en mann! For en konsert! Hvis du er en av de som mener at konserten var dårlig, at den sugde eller slike dumme ting: Gå, skyt deg selv...

Den tidlige juleaften!

Så har dagen kommet! Mos Def, også kjent som mannen I mitt liv, er bare noen timer unna Rockefellers kjære scene. Hvor skal man egentlig starte når man skal erte de som ikke har billetter? Hvor skal man begynne for å avsløre hans skeptikeres idiotisme?

Vel, han er mannen bak på to av tidenes beste album, Mos Def and Talib Kweli are Black Star og Black on Both Sides.





Så tok det noen år før han i 2004 ga ut en av tidenes mest undervurderte skive, The New Danger.


I fjor kom True Magic. Den var i forhold til hva man kan forvente av Mos Def litt skuffende, men fortsatt, tja, magisk.


Ethvert rim fra Mos Def er knivskarpt, uten så mye som en antydning til et nødrim. Alt han rører blir magisk… sånn som dagens konsert kommer til å bli.

Som om ikke alt dette var nok er han planetens kuleste fyr og en fantastisk skuespiller. Kort fortalt er han mannen jeg ville drømt om hvis jeg noen gang skulle blitt homofil…

Litt fra protestene rundt ”Jena 6”:



Arrestert utenfor MTV VMA:


Også litt filmklipp til slutt:



Dante Smith; one hell of a guy!

Lei av å gjøre intervjuer?

In Magasinet har som alle andre, meg selv og Kingsize inkludert, intervjuet MadCon. Noen av sitatene her tyder på at de er litt lei av å bli intervjuet... (Jeg visste i hvert fall ikke at vi hadde barnesoldater i Norge.)

"Gutta i Madcon møttes i Kambodsja
Yosef kan fortelle at de to møttes i Kambodsja for 16-17 år siden. Tshawe jobbet på en yacht og Yosef var i militæret."

"Yosef er halvt Etiopisk og halvt Eritreisk. –Moren min kom hit 3 dager før jeg ble født. Jeg har reist en del, blant annet bodde jeg tre år i Amazonas. Hans historie om apen Sparks som både stjal mat fra ham og etter hvert også hjalp ham, gjør inntrykk. I løpet av denne tiden ble han også kjent med en innfødt som lærte ham å spille panfløyte."

Les og le!

http://www.inmagasinet.no/ja-vi-skal-danse-og-rappe.563103-87176.html

"I used to hate hip-hop… Yup! Because the woman degrading. But Too $hort made me laugh, like a hypocrite I played it. A hypocrite I stated it, though I only recited half. Omitting the word bitch, cursing, I wouldn't say it. Me and dog couldn't relate till a bitch I dated. Forgive my favorite word for hers and hers alike. But I learnt it from a song I heard and sorta liked." Lupe Fiasco

 

Selv om jeg synes Kingsizes "Sex & Hiphop"-nummer har blitt riktig så fint, savnet jeg at sammenhengen ble satt i en politisk kontekst. (Selv om jeg naturligvis ikke hadde noen forhåpninger til akkurat det.) Derfor tenkte jeg at det var på sin plass at noen i hvert fall ser på linken mellom sex og hiphop med et litt mer kritisk blikk.

Å si at det afroamerikanske miljø har store problemer med mangel på feministisk tankegang er en kraftig underdrivelse. Vold i hjemmet, seksuelle overgrep og trakassering og et rekordstort antall alenemødre er noen eksempler på dette. Dette er på ingen måter faktorer som afroamerikanere er alene om, men i en vestlig kontekst er utviklingen hos svarte amerikanere, og til dels også andre minoriteter i USA, spesielt skremmende. Hvis man sammenligner "hiphopgenerasjonen", de som er født mellom 1967 og 1984, og forestående generasjoner er det helt klinkende klart at kampen for feministisk forståelse går i totalt feil retning. Utviklingen er faktisk så dyster at det er urovekkende å tenke på hvordan prognosen vil være når neste generasjon har fått noen år på beina.

 

Så er det en sammenheng mellom utviklingen, eller mangelen på utvikling, av feminisme og hiphop som musikalsk utrykk og kulturell form? Ja, selvfølgelig er det en sammenheng! Å si noe annet er faktisk en håpløs tilnærming. Hiphop har en kraftig påvirkning på de aller, aller fleste områder i amerikanske minoritetsungdommers liv. Hallo, hiphopgenerasjonen? Wake up and smell the fucking coffee! Som en utbredt nasjonal og internasjonal kultur har dessuten rappere og andre aktører innen hiphop også en enorm appell i resten av verden. I "White America", Europa og, så til de grader, Afrika. I alle kontinenter fungerer rappere som rollemodeller og forbilder for unge mennesker i en skala større enn det er mulig å forstå rekkevidden av… Og, nei, det er langt fra en utelukkende positiv påvirkning. I alt for stor grad forsvarer vi hiphopere alt som "vår" kultur representerer. Selv om du liker hiphop aldri så mye, selv om du aldri så mye ER hiphop, må det for svingende være lov å kritisere hiphop. Hiphop på sitt verste, på sitt beste vil noen paradoksalt nok si, representerer ignoranse, egoisme, grådighet, mannssjåvinisme, rasisme og hat. Sånn sett er det noe fornuftig som kommer i kritikken fra Bill O'Reilly, Det Republikanske Parti, Oprah eller Al Sharpton. Det vil selvfølgelig ikke si at kritikken i sin helhet ikke er urettferdig, unyansert, nedverdigende og feilaktig. For det er den, like mye som det er i en helt feil kontekst, basert på feil interesser og bidrar til en destruktiv debatt. Men, alt dette er en annen sak. Poenget mitt er at det, akkurat som i de fleste debatter, er gode poenger i opposisjonens budskap. Og, selv om hiphop på mange måter har representert kvinners rettigheter på en glimrende måte er det bare å innse at hiphop også ofte er en destruktiv kraft ovenfor kvinners ve og vel. Det er mange motargumenter mot dette, noen er gode, noen er mindre gode og noen er rett og slett ræva. Her er tre av dem:

Det mest brukte er nok "vi forteller bare hva si ser"-myten. Nei, det gjør dere ikke. Hiphop er i hovedsak basert på løgner og sterke overdrivelser. Eller som Fat Joe så glimrende sa det: "Officer, officer, please don't be buyers. Don't you know all of us rappers are great liars? We like to exaggerate, dream and imaginate." Busta Rhymes hadde aldri forretninger med datteren til Pablo Escobar, 50 Cent har aldri kokt kokain på kjøkkenet og Khia er egentlig kjedelig i senga. Ja Rule er ingen "murdera", T.I. er cirka 1.60 høy og uansett hvor mye Nas kaller seg for Escobar har han aldri vært og vil aldri være en gangster. Alle jetfly du ser i musikkvideoer er leid inn, å ha sett Scarface 50 ganger er det nærmeste favoritt rapperen din noen gang vil komme dopdealing og 9 av 10 rappere har mindre penger enn en norsk førskolelærer. Og å omtale alle jenter som horer, eller fremstille det motsatte kjønn som en homogen gruppe kåtinger som sprer beina for alt og alle, har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten. Alt i alt er det meste du ser og hører i hiphop løgn, tidvis veldig underholdene løgner, men like fult løgn. Hvis dagens rappere er de svartes CNN, er audun84.blogspot.com verdens mektigste medium. All respekt til de artistene som faktisk kommer med realistiske og ekte skildringer, men de kan du faen meg snart telle på en hånd. Så vær så snill; slutt med den kjedelige og oppbrukte smørja om at "vi forteller bare det vi ser". Det er dessuten uansett en grense mellom det å være ærlig og det å være uansvarlig.

Det andre motargumentet går ut på at det kun er musikk. Ja, det er bare musikk, men akkurat som musikk kan være oppløftende kan det da vel faen også være destruktivt? Spør hvem som helst i Sierra Leone. Hvis dine kulturelle utryk gir et negativt bilde av andre mennesker og dette er en avgjørende faktor for millioner av unge mennesker så er det vel destruktivt? Ja, foreldre og skole bør være viktigere rollemodeller enn artister, men sånn er nå ikke engang verden alltid…

"Ja, men kvinner liker jo denne typen musikk!" Ok, alle som ikke heter Chris Rock må fremover holde kjeft. Når han sier det er det morsomt, ikke smart, men morsomt. Når du sier dette høres du ut som en forbanna idiot. Ja, kvinner utgjør en stor del av kvinnefornedrende musikks publikum, og ja dette er et komisk paradoks, men kvinner har da for helvete ikke noe mer ansvar i å ta avstand fra mannsjåvinistisk kultur enn en hvilken som helst mann. Selv om du er innvandrer i Norge kan du da gjerne representere FrP… og ja, selvfølgelig er dette komisk, men det gjør ikke FrP til et ikke-rasistisk parti av den grunn. Ærlig talt, hvis du mener at musikk slutter å være kvinnefornedrende hvis en andel kvinner liker det… ja da slår du faen meg et imponerende stort slag for idiotismen!

 

Nå, jeg vet godt at mange av dere som leser dette vil kun avfeie min tankegang som politisk vrøvl. Surmaget feministisk oppgulp laget for at undertegnede skal føle seg intellektuell og viktig. Overanalysering for å begrense hiphopens kunstneriske frihet og for å rake ned på andres musikksmak. Men, før dere gjør det vil jeg minne om at hiphop er en svart kultur. Det er fult og helt en svart kultur, alle som sier noe annet er kunnskapsløse fjols. At hiphopen gjennom årene har blitt påvirket av andre raser endrer på ingen måte essensen i kulturen. Påvirkning er nettopp hva det er, kun påvirkning. Derfor, og jeg vet at mange hater å høre dette her, har man som utenforstående et visst ansvar ovenfor kulturen man deltar i. Jeg har møtt mange meget intelligente, og strengt talt også mindre skarpe, jenter som klager over mangel på respekt i afroamerikanske miljøer… og for all del; det skal de naturligvis ha lov til. Akkurat som hvem som helst skal ha lov til å nyte Too $hort, Akinyele og annen herlig kvinnefornedrende musikk. Men, og jeg vil understreke dette men'et, hvis man ikke engang kan innse eller innrømme at det er en sammenheng mellom mannsjåvinistiske ytringer i kultur og mannsjåvinisme ellers i samfunnet har vi et problem. Man, vil høre på musikken, danse til den, nyte den, men straks det kommer et kritisk spørsmål løper man av gårde. En slags kulturell safari, for å bruke et mye sterkere utrykk enn hva jeg egentlig ønsket, der man er skånet for de negative effektene, men like fult tar del i de gode opplevelsene. Da begynner det skremmende mye å ligne på en utnyttelse.

 

Nå er på ingen måte hiphop, eller noen annen form for kultur for den saks skyld, hovedproblemet bak mangel på feminisme i USA og resten av verden. Dette er kun en inspirasjon for menneskers tankegang og handlemåte, og som jeg nevnte tidligere i dette innlegget er inspirasjon nettopp inspirasjon og ikke en dritt annet. Hiphop, og igjen all annen kultur, er et produkt av folket og de forholdene som er rundt den respektive artist og tilskuer. Et mindre mannsjåvinistisk samfunn skaper naturligvis et mindre rom for kvinnediskriminering innen kulturen folket skaper. Bedre levevilkår, en større satsing på utdannelse og økt toleranse og styrkelse av kvinnen i det offentlige rom skaper en bedre forståelse for feministisk tankegang… ikke at Ying Yang Twins renser opp tekstene sine eller at damene i 50 Cent-videoer lærer å kle på seg. Men, alt dette tilsier ikke at oss deltagere og forbrukere av hiphop kan ri rundt på en skinnhellig hest uten å ense en tanke på om våre bidrag og kjøp skader sosiale levevilkår for oss selv og andre mennesker. Folk må få høre og se på hva de vil og folk må, i hvert fall nesten, få lage den kunsten de selv ønsker. Hvis du absolutt skal høre på Necros forherligelse av voldspornografi fremfor Talib Kwelis bønn til jenter om å streve etter å være noe mer enn en one-night-stand, eller hvis du absolutt skal støtte Trianas grisetekster fremfor Alicia Keys vakre budskap, så får du for all del heller gjøre det. Hvis du som artist ikke vil sette foten ned når plateselskapet spør etter atter en hjernedød og mannsjåvinistisk klubbbanger, ja så får du heller gå i studio og lage en ny låt om å knulle jenter i navlen, eller hva nå som er inn for tiden i denne perverse verden… Hvis du føler for å rope "Fri Mystikal", selv om han så til de grader voldtok en dame, så får du eventuelt faen meg gjøre det også. Men ha i hvert fall vett og integritet nok til å innse at det er en forbanna link mellom alt dette og de store sosiale og politiske problemene millioner av mennesker må leve og slite med.*

 

 

* That being said… Eazy-Es "Gimmie that nut" er en av mine favoritt låter, jeg har kjøpt en R. Kelly-skive etter hans berømte video og jeg har fortsatt et fantasiforhold til Lil' Kim. De siste linjene er altså ikke ment som en moraliserende skjennepreken, men mer enn oppfordring om å se ting i en kontekst.

Dette er et utdrag fra nye GrønlandsLoungenEksil. Ute hos din lokale Aahliner 12.desember!

Ok, dette er et program jeg aldri trodde jeg skulle bøffe fra, men faen heller... Søt baby!

"Things just ain't the same for gangstas, but I don't give a f**k, I'm back without a Just track, tried to reach out and work, but he ain't chirp back."



Hvis noen lurte så er Free At Last ganske høyt oppe på ønskelista til jul...

Man kan si mye rart om Gatas, og sånne kommunister generelt, men dette var ganske morsomt...

http://www.dagbladet.no/tv/index.html?clipid=23891

Hvem vet? Kanskje jeg klarer å få kjøpt skiva til Samvirkelaget en gang til neste år...



Og fortsatt; fuck Trond Volden og Arne Johannesen.

Fem notiser!

Det er travle tider. En forsidesak for Kingsize som vipper mellom å bli bra og regelrett ræva. En fanzine som aldri blir ferdig i tide. Utplassering i ny jobb, vel i hvert fall forhåpentligvis. Fyll i tide og utide. Og oppi alt dette er det en jommen en liten blogg som skal oppdateres også.

Men med hva? Tja, å skrive en svær sak orker jeg i hvert fall ikke… Det første jeg noen gang hadde på trykk var to notiser i Romerikes Blad i desember 1999. Denne posten er for å bevise at notistalentet i meg fortsatt lever.

*Ryktene vil ha det til at Audun vurderer å si opp sin leilighet på Carl Berner fra mars av. En greker uten sosial intelligens er visstnok et av hovedproblemene. Audun vil selv ikke kommentere situasjonen.

*Ken Ring har gitt ut årets album i form av Äntligen Hemma. Salgstallene hans lider imidlertid av at verden er overfylt av idioter.


*Lillestrøm er cupmestere for 2007. Hvorfor de måtte vente med å vinne noe til Audun ikke brydde seg mer vites ikke, men moro for unga er det vel uansett… Neida, jeg skal faktisk ikke sutre, men jeg har lyst til å spørre hvorfor fotballspillere og annet fint folk ikke bare kan si at de skal på fylla. Hvorfor må man si ting som ”Nå skal jeg kjenne litt på stemninga i Lillestrøm.” eller ”Nå skal jeg smake litt på de gode opplevelsene kvelden har å by på.”? Alt dette her høres i mine ører ut som ”Nå skal jeg feire et cupgull og fyttihelvete så full jeg skal bli!” (Som jo er den eneste naturlige responsen på å vinne cupgull.) Tenk om for eksempel jeg hadde gått rundt og sagt ting som ”I kveld skal jeg se hvilke opplevelse Alexandria har å by meg.” eller ”Denne lørdagen skal jeg møte folket på Grønland og ta innover meg den gode stemningen.” Fyll er fyll uansett hvordan man vrir og vender på det, og velfortjent fyll fortjener ikke å bli pakket inn i fjas og mas. Nei til mørkemenn som benekter sammenhengen mellom idrett og alkohol!
http://webtv.tv2.no/webtv/mini/main.do?ref=lsk&treeId=2041&progId=197130

*Åge Hareide synes det er trist at Bjørn Helge Riise ble avbildet med en øl i hånda etter Lillestrøms cuptriumf. audun84.blogspot.com mener at Åge Hareide bør få sparken, uansett om man kommer til EM eller ikke.

*Mos Def ,fortsatt kjent som mannen i mitt liv, kommer snart til Oslo. Vi gleder oss like mye nå som første gang vi skrev om denne merkedagen i Norges historie. Folk som liker hiphop, men som ikke kommer på denne konserten kan fortsatt virkelig dra til helvete. (Og jeg har ærlig talt aldri ment noe slikt så alvorig før.)

Verdens beste tv-serie.

I går startet NRK3 sendingen av verdens beste tv-serie, The Wire. Jeg har sagt og skrevet såpass mye om The Wire tidligere at det burde være unødvendig å si noe mer. La meg bare oppsummere med at dette er det smarteste og beste jeg noen gang har sett på tv. Tror du meg ikke? Se noen høydepunkter her:









Forøvrig har Kim fått seg en blogg der du kan lese om New York-turen og Lars har fått en blogg der du kan lese om diverse obskure ting.

Kim: www.fjetret.blogspot.com
Lars: www.rockbat.blogspot.com

Det er sjelden kost at jeg blir så sint at blodet koker, men nå er jeg farlig nær.

http://thejaywalkers.blogspot.com/2007/11/elle-mann-fest-p-pigalle-pt1.html

Hvorfor? Les GrønlandsLoungenEksil, ute 25. november. Til salgs hos din lokale Aahliner...

Vanlige låter er ikke alltid nok hvis du virkelig hater noen... Her er fem halvmorsomme videodisser.

2Pac feat. The Outlawz –Made Niggaz

(Mot Biggie og Puffy)

Cam’Ron – Touch It or Not

(Mot Jay-Z)

Dr. Dre feat. Snoop Doggy Dogg – Dre Day

(Mot Eazy-E og Luke)

Prime Minister Pete Nice & Daddy Rich – Rat Bastard

(Mot MC Serch)

Ultramagnetic MC’s – Traveling At The Speed Of Thought

(Mot Kool Moe Dee, L.L. Cool J og Slick Rick)

Ok, jeg elsker Jay-Z like mye som den neste, men det nye albumet er jeg litt usikker på altså. Ikke fordi det tekst- eller beatmessig høres dårlig ut, men fordi konteksten mangler en balanse. Her er det, i sterk kontrast til tidligere album, kun en forheligelse av "hustler"-begrepet. Hvor er ulempene? Hvor er usikkerheten? Hvor er offrene for narkotikahandelen?

Jay, du er ikke Young Jeezy. Du er ikke Rick Ross! Du er fuckings Jay-Z, og genialiteten din ligger i å tegne et komplekst bilde, ikke i en ensidig forherligelse av doplanging...

Men, denne låta er jo riktig så kul da...

Geniet fra Texas, også kjent som DJ Premier, spiller på Rå i kveld! Oppfordringer om å komme burde være unødvendig…

1989

1990

1991

1992

1993

1994

1995

1996

1997

1998

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

JUST BLAAAAAAAAZE!

Just Blaze til Oslo? Superprodusenten, DJen, moromannen, bloggeren, tv-verten og spillnerdet Just Blaze? Sammen med Mos Def? Det blir stas. Den kvelden skal jeg bli full!

2001:


2002:


2003:


2004:


2005:


2006:


2007:

Siden vi postet årets Cipher-bidrag i går, kan vi vel like gjerne vise dere fjorårets i dag... Dermed har vi faktisk gitt dere alt (untatt Katt Williams sine opptredner, som vi dessverre ikke finner noen videoer av.) som er av høydepunkter fra BET Awards. Fuck BET.

Lil' Mama?

Jeg hadde tenkt til å klage litt over at jentungen fikk plass i The Cipher, men hvem bryr seg så lenge Dizzees vers er så åndssvakt dårlig?







Nytt nummer av Kingsize er ute. Der står det om både meg og DJ Muggs. Kjøp det!

I morgen kommer Joell Ortiz til Parkteateret for å fortelle litt "Brooklyn Bullshit". Der bør du virkelig være...




Yeah, og fuck hipstere...

"That's why I don't understand how Wes Jackson and his Brooklyn Bodega Productions can have a second annual Brooklyn Hip Hop Festival steps away from where I live and refuse to have me perform. I take it as an insult as do most of the people that live in the neighborhood I grew up in. I know to Wes and his people at the Brooklyn Bodega don't give a fuck about how "we" think but Imma put it out there anyway.
You see, my hood (Williamsburgh, Greenpoint, Bushwick) has been gentrified over the past few years. A lot of my peoples have had to move cause the landlords been getting rid of us to move in the hipsters that Wes and his Brooklyn Bodega people represent. On the real, I feel It's some segregation shit.
Some of these hipsters kinda look down on us that grew up around here. For example, Last year none of us locals knew about this so called Brooklyn Hip Hop Festival. No barbershop had fliers. No REAL "Brooklyn Bodegas" around here knew about that event and NO rappers from the immediate area were on the bill. As a matter of fact, the good folks from the Brooklyn Bodega had NO Brooklyn rappers on the bill for the Brooklyn Hip Hop festival last year! How can you call yourself having a Brooklyn Hip Hop Festival with no one from BK reppin? Sounds funny but its true yall." - Joell Ortiz

Tre oppdateringer på under en uke og latterlig mange besøkende? "In internet nerd terms we are killing the game right now..."

Duck Down Records elsker Skandinavia og Skandinavia elsker Duck Down Records.

Smif N' Wessun - Stomp (med Joell Ortiz og Rock)
- Produsert av Ken Ring



Ken Ring - Ta det lungt
- Produsert av Tommy Tee

På mandag skulle jeg egentlig gjøre et telefonintervju med rapperen Soulja Boy, men det hele ble til slutt avlyst. Litt synd egentlig siden jeg er en jævel på å gjøre research… Jeg hørte faktisk, noe ufrivillig må jeg innrømme, på hele hans nye skive. Da det ikke ble noe intervju tenkte jeg at jeg skulle gi dere tidenes første anmeldelse på audun84.blogspot.com. Sånn at mine lidelser ikke var helt uten grunn liksom…


Soulja Boy
Souljaboytellem.com

Soulja Boy har denne høsten gledet millioner av tenåringer, samt irritert et sikkert like stort antall eldre hiphopere, med hiten ”Crank Dat”. Selv sier han at han bare vil lage gladmusikk å danse til, men de 15 minuttene med berømmelse tikker unektelig fort. Så er Soulja Boy en ny døgnflue eller vil han klare å bite seg fast i hjertet på sine 15 millioner myspace-venner?
Vel, det eneste Soulja Boy får frem hos undertegnede er følelser av alderdom og kvalmhet. Guttungen er faen meg født i 1990! 1990? Folk som er født på 90-tallet skal ikke gi ut et album, de skal lære seg å gå, snakke og bruke toalettet… Uansett, da det etter mye hoderegning viser seg at du kan være 17 år hvis du er født i 1990 skal jeg slutte å mase om Souljas alder. Tilbake til albumet:
Soulja Boy er altså mannen, både produsent og rapper, bak megahiten ”Crank Dat”. Jeg dør litt inni meg hver gang jeg hører denne låten, men til tross for dette må jeg innrømme at jeg ser dens potensial. Potensial er imidlertid et totalt fremmedord for de fleste av de resterende 13 låtene på albumet. For enn mer umoden rapper og produsent, Soulja produserer 10 av låtene selv, skal du faen meg lete lenge etter. Eller hva sies om linjer som ”So get out my face you doo-doo head dummy”? Ok, fair enough; dette er snap, crunk, whatever du vil kalle det, og det er urimelig av meg å kun fokusere på tekstene. Men, saken er den at produksjonen er akkurat like trøstesløs som rappingen. Her har man en hit som man prøver å presse ut til 13 nye låter… og det funker jo ikke!

Ok, jeg er kanskje ikke i målgruppen. Kanskje er det bedre at unger hører på dette enn Young Jeezy, Rick Ross eller hva faen unger ellers hører på i dag. Men, faen heller; dette er bare for gjennomført ræva til at jeg orker å si noe mer enn to positive linjer om det. At albumet er oppkalt etter artistens hjemmeside (en internettadresse han for øvrig rekker å informere om et tresifret antall ganger før hele jævelskapet er over) burde utelukke enhver tenkelig form for ros, men jeg prøver for det...

På ”Report Card” gjør Soulja en morsom vri på Rich Boys ”Throw Some D’s” med å rappe om at lærene hans må kaste noen D’er i karakterboka istedenfor bare F’er. Og på albumets siste, og eneste halvålreite, låt, ”Don’t Get Mad”, viser drittungen jammen meg et bittelite snev av talent… En trall der han for øvrig kommer med linja ”If you don’t get it by the end of this song you won’t get it.”

Vel, jeg forstår det ikke, men I det lange løp tviler jeg sterkt på at det er særlig mange andre som gjør det heller.

1(-)/6.

New York, New York.

Torsdag:
Jeg vet ikke helt hva det er med trynet mitt, men noe alarmerende er det. Det finnes ikke et sikkerhetspersonell i hele verden som lar meg gå uforstyrret rundt på en flyplass. I hver eneste sikkerhetsjekk blir jeg dratt til side, utspurt og trakassert. Kim vandrer smilende rett igjennom hver gang, mens jeg blir pekt ut ikke mindre enn fem ganger på en tur fra Oslo til New York. Verden er urettferdig.

Mmm. flymat!

Vi bor på Chelsea Hostel. Ikke det beste stedet i verden, men langt fra det verste. Nabolaget er, tja, homofilt. A gay man here and a gay man there, fuck it, gay people everywhere. Det er imidlertid viktig å presisere at det er forskjell på homofile: Du har de feminine småhomsene, du vet, sånne 60 kilo tunge fløtepusser som får de meste feminine jentene til å minne om traktorlesber, også har du biffhomsene. Biffhomsene har bicepser på størrelse med fotballer, ekstremt trange skinnbukser og, mest sannsynlig, en penis som vil gjøre en allerede uønsket penetrering ikke bare ubehaglig, men også invalidiserende. I min fordomsfulle verden er småhomsene klart å foretrekke, og skuffelsen var derfor noe stor da jeg oppdaget at Chelsea utelukkende består av biffhomser. Biffhomser gjør meg redd og rasistisk i fylla… Chelsea er også kjemisk fritt for lesber. Det er et homofilt område, men lesbiske jenter er tydeligvis et uønsket element. Skremmende.

Din lokale butikk for alle dine dagligdagse behov.

Kim, min eminente reisepartner, møtte jeg for første gang våren 2005. Jeg hadde akkurat kommet hjem på helgeperm fra fengselsoppholdet på Dillingøy og stresset opp til en dead prez-konsert på Cosmopolite. Her møtte jeg daværende bekjent Andreas, som for kvelden lekte med Kim og andre venner. Kim brukte urovekkende mye tid på å se stygt på undertegnede. Andre gangen jeg møtte Kim, heretter kjent som Gladgutt, var cirka et halvt år senere. Da dyttet han meg inn i glassveggen på SAS-hotellet. Sjarmerende type.


Gladgutt:

Fredag:
Gladgutt har en rørende, for ikke å snakke om idiotisk, tro på undertegnedes stedsans. Dette, kombinert med at vi begge synes bruk av kart og det å spørre folk om veien er nedverdigende, gjør at vi bruker 7 timer av den første dagen på å lete etter Brooklyn Bridge. Greia er den at jeg har en sinnssyk god hukommelse, hvis jeg har vært et sted husker jeg hvordan det ser ut, men stedsans har jeg altså ikke. Det hjelper heller ikke leteaksjonen vår at jeg tror Williamsburg Bridge er Brooklyn Bridge. Vi ender uansett opp med å gå over Manhatan Bridge… som for øvrig er en kjip drittbro…
Utslitte og ganske brisende drar vi på utestedet APT. APT skal være et bra utested der ringrever som Bobbito, Spinna og Prince Paul regelmessig spiller flott musikk. I dag er det imidlertid ikke annet enn drittmusikk, også kjent som house, som kommer ut av høytalerne. Jeg hater house, men jeg tror jeg hadde det morsomt der for det.

Do it, do it!

Lørdag:
Den andre dagen drar vi opp til Williamsburg i Brooklyn. På 70-tallet var Williamsburg et av de absolutt billigste stedene du kunne bo i New York, og kunstnere floket seg derfor rundt gaten Bedford Avenue. I dag er det jævlig dyrt å bo i Williamsburg, og ”kunstnerne” er for det meste hipstere som aldri har hatt en ærlig arbeidsdag, men som likevel føler seg overlegene resten av menneskeheten fordi de hører på et eller annet obskurt, les ræva, indieband som resten av verden ikke har hørt om. Menneskene er altså ofte til å stikke fingeren i halsen av, men du kan fortsatt ha det morsomt der… Vi skulle egentlig se GZA, men klarte aldri å finne konsertlokalet. Vi ender istedenfor opp på en ganske hyggelig pub, men på grunn av ekstrem fyllesyke drar vi tidlig hjem.



Søndag:
Denne dagen viser jeg respekt for mine røtter. (Som dere alle vet er jeg et produkt av en hvit thailandsk mor og en svart irsk far.) Vi kjøper plater av Gil Scott-Heron og The Last Poets, besøker Lenox Avenue, Martin Luther King Boulevard og Malcom X Boulevard i Harlem, ser på African American Day Parade og besøker Nubian Heritage Art Gallery. Black Power!
Etter å ha sett 5-0 marsjere oppover Harlem til pipekonsert og nesten kjøpt hiphop-inspirerte kunstverk drar vi igjen på fylla. Etter å ha vært innom diverse puber og snakket med diverse bartendere ramler vi inn på New Yorks mest fantastiske vannhull. Jeg har ingen anelse om hva stedet heter, så ikke spør om det. Jeg vet heller ikke hvor det ligger, annet enn at det er et eller annet sted på Manhattan, så ikke spør om veibeskrivelse. Det jeg vet er at stedet er kamuflert som en irsk pub, selv om det egentlig ikke er en irsk pub. Genialt sted er det i hvert fall. Vi får gratis øl og Jägermeistere og blir fantastisk fulle. Telefonnummeret til bartenderen får jeg til og med. (Ja, jeg er litt stolt over det.) Jukeboksen har den beste platesamlingen jeg noen gang har sett. Helt rått! På veien hjem mobber Gladgutt meg og jeg blir derfor fast bestemt på å ta t-banen bort fra Gladgutt. Gladgutt tar t-banekortet mitt sånn at jeg ikke kommer noen vei. Bra tenkt!

Chris Rock: "What’s sad is: Martin Luther King Junior stood for non-violence. But I don't care what city you may be in, in America, if you are on Martin Luther King Boulevard, there is violence going on everywhere you look!”

Mandag:
Jeg husker ikke så mye av dagene, men jeg tror vi gjorde jævla mye konstruktivt altså. På kvelden blir vi med to engelske romkamerater ut… de er veldig opptatt av jenter og fitter. Ikke et vondt ord om verken jenter eller fitter, men Kim er gift og jeg mangler seksualdrift. Dessuten er det noe brekningsfremkallende over kombinasjonen engelskmenn og sexprat. Etter å ha snublet oss gjennom en pub som vi i ettertid misstenker for å være et homsested, en jazzbar og et typisk amerikansk high school-utested mister vi engelskmennene. Vi ender istedenfor opp på vår nye favorittpub. Jada, samme sted som dagen før! Ganske vannvittig da ingen av oss ante hva stedet het, hvordan det så ut eller i hvilket område det ligger. (Nei, vi vet fortsatt ikke det.) Vi snubler intetanende inn på verdens beste pub og blir entusiastisk og overveldende møtt velkommen av verdens beste bartender (YOU CAME BACK!!!). Jeg, som den idioten jeg er, klarer ikke å få stammet frem noe annet enn; ”What the fuck?! How the hell did we end up here? This is the worst shit…” Ja, jeg tar selvkritikk. Uansett, vi sitter vel her til sånn 7 om morgenen, mens vi drikker gratis pils og spiller poker om barkassens mynter. New Yorks beste vannhull, lett. På veien hjem mobber Gladgutt meg og jeg blir derfor fast bestemt på å gå en annen vei hjem. Gladgutt tar nøklene mine sånn at jeg må følge etter han. Bra tenkt, men et noe farlig mønster!

Tirsdag:
Tirsdag var vi på SOB’s, et såkalt hiphopsted som spiller såkalt hiphopmusikk. (Dagen etter slo for øvrig Saigon til Prodigy på scenen her.) Stedet er ikke det beste i verden, jævlig dyrt, men for en kveld det var! Det som begynner med å være en kveld for nye artister, Cool & Dre, Crime Mob, Willie Joe og annet faenskap, ender opp i en orgie av fantastiske rappere. Helt vilt var det. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve noe lignende. Først kommer en fyr som hetter Jae Ellis opp på scenen, han var den eneste av de ”nye” artistene som virkelig imponerte, og på slutten av hans sett løper faen meg Freeway opp på scenen. Jeg er, som mange av dere sikkert vet, en ganske stor fan av Roc-A-Fella (hvem er ikke det?), men jeg har faktisk aldri sett noen fra selskapet live… unødvendig å si; det var stort! Freeway og Jae Ellis etterfølges av alle fornuftige menneskers nye favorittrapper... Joell Ortiz. Ortiz blir like gjerne etterfulgt av kveldens host Noreaga sammen med Red Cafe. Kveldens høydepunkt er likevel M.O.P., som faktisk er de eneste som klarer å lage litt live blant kresne New York-unger. M.O.P. blir etterfulgt av Remy Ma, Craig G og Jeru The Damaja. Herregud. Jo, også battla Mistah F.A.B. og Royce da 5’9… grei kveld altså! Kvelden avslutter vi som levende argumenter mot døgnåpent alkoholsalg. Etter et lite show for våkne og sovende gjeste på hostellet og et-par-ti telefonsamtaler hjem kommer man seg til slutt i seng i 9-tida…

Se masse videoer her: http://audun84.blogspot.com/2007_10_01_archive.html

Onsdag:
Alkoholforbud, grønn park og frisk luft…



Torsdag:
Denne dagen husker jeg faktisk litt av! Vi tok båten ut til Frihetsgudinnen, og tok masse bilder, og til Ellis Island, og tok masse bilder av alt det norske vi måtte finne på det flotte innvandringsmuseet. Vi dasset også rundt i Financial District og beundret stjernene til ulike massemordere, diktatorer og annet godtfolk. Amerikanere har enten en ganske syk form for humor, en litt rar virkelighetstilnærmelse eller, mest sannsynlig, begge deler.
Vi ble også denne kvelden veldig fulle. Det var på ingen på måter planen, men det bare ble sånn. Først var vi på en kul, og schizofren, pub langt nede på Manhattan, men så stengte den og bartenderen sendte oss videre til Williamsburg. Her møtte vi Chords, Promoe, Supreme og Timbuktu. Med unntak av Timbuktu var de latterlig kjipe folk. Det var i det hele tatt ingen kjempesuksess. Vi dro innom et par kjipe steder, før vi tok taxi tilbake til vårt kjære hostell. Mange av taxiene i NY har faen meg touchscreen i baksete, med haugevis av god underholdning. Er dere klar over hvilket inntrykk dette kan sette på fulle nordmenn? Vi bestemte oss så for å holde et nytt show for alle hostellets gjester. Denne gangen bestående av seks pils, diverse nye telefonsamtaler til Norge og en halvtimes lang videoinnspilling av dokumentaren ”Audun snakker ut om sitt hat mot backpackerrappere og alt annet i verden.” Filmen selges til høystbydende. Vi går og legger oss sånn cirka 08.58.

Men i helvete da....
Turister jo!

Fredag
Kim er den gladgutten han er og holder seg våken frem til 09.01. Han bestemmer seg så for å vekke Audun. Audun er den fylliken han er og er overbevist om at han har sovet i mange timer. Audun nekter å innse at han har kun sovet i tre minutter. Etter en relativt lang samtale med en del slående logikk innser Audun at Kim har rett. Audun er ikke lenger den fylliken han var, men er nå den optimisten som han også innimellom kan være… og etter en rask dusj, en kort gåtur og en jævla lang kø er Audun offisielt den fulleste mannen som noen gang har nådd toppen av Empire State Building.

Jeg er imidlertid ikke så alt for glad i høyder. Ikke så mislikende som at jeg vil kategorisere det som skrekk, men bare ikke så glad i det. Pluss på med at tårnet svaier og at det er jævla mange mennesker på jævla liten plass, og man skjønner raskt at dette ikke er noe ideelt sted å være når du befinner deg i grenselandet mellom full og fyllesyk. Planen om å få mest mulig ut av den siste hele dagen er offisielt ødelagt. Man går til sengs i tre-tida og skuffer dermed så vannvittig mange mennesker. Oss selv, alle dere lesere, vår favoritt bartender som vi hadde en avtale med, en annen bartender som hadde lovet oss gratis drikke hvis vi kom tilbake og ikke minst Talib Kweli som skulle ha konsert. Fredagen blir en svart dag i vår New York-historie…

Lørdag
På lørdag er man i kjempeform, men New York er dessverre ikke spesielt samarbeidsvillige. Vi finner frem til tre platesjapper, alle er stengt, vi kjøper lasagne som smaker dårlig rømmegrøt (amerikanere kan faen meg ikke lage italiensk mat) og for første gang på turen begynner det å regne. Etter litt nødshopping haster vi oss til flyplassen. Eplet har råtnet opp og vi er mer enn fornøyde med å forlate det…

Singha og Pro Evolution Soccer – I det lange løp kunne jeg nok ha lagt fra meg sosialismen og reist verden rundt på førsteklasse…

Historiene om fjorårets erobring av New York kan leses her (Jeppjepp, vi har til og med et arkiv nå!): http://audun84.blogspot.com/2006_07_26_archive.html
http://audun84.blogspot.com/2006_08_02_archive.html
http://audun84.blogspot.com/2006_08_08_archive.html
http://audun84.blogspot.com/2006_08_12_archive.html

Fuck, fuck, fuck - yeah, YEah, YEAH!

Irland fucka det opp atter en gang i kvalifiseringen, (for de kjedelige; vi snakker fotball) men en skuffelse blir nå og da etterfulgt av en opptur. Ny Boondocks-episode ligger nå streamende klar på http://www.adultswim.com/video/?episodeID=8a25c392158e4d4401158f57d76a002d

Jeg skjønner ikke helt hvilken dag det blir lastet opp ny episode, men bare sjekk Adult Swim innimellom så ordner det seg vet! Jeg har i hvert fall pisset på meg av latter av de to første episodene!

Wu-Tang, Wu-Tang, Wu-Tang!

Jeg har en svakhet som skribent. Vel, jeg har mange svakheter som skribent, men jeg orker ikke å rakke så alt for mye ned på meg selv. Så i dag innrømmer jeg en svakhet. Det er min svakhet for å overdrive, måtte det være i negativ eller i positiv forstand. Jeg er langt fra den verste i klassen, det er bare å lese intervjuet med Mira Craig i Kingsize eller WC i The Source så skjønner man det, men jeg har heller ikke så mye å skryte av på dette feltet. Jeg spiller på superlativer og hele fuckings følelsesregisteret selv på faktorer som er meg totalt likegyldig. Jeg antar at det er enklere å skrive bra eller underholdene på den måten. Jeg antar at jeg gjør meg selv, så vel som objektet, mer interessant på den måten, men særskilt ekte holder jeg det jo ikke. Jeg prøver å bli bedre på det, vel i og for seg så blir jeg bedre på dette. Selv om offentligheten, eller de 50 (+?) som leser denne bloggen finner lite glede i å lese hva en totalt ubetydelig fyr mener er uinteressant.

Uansett; jeg skriver dette som en form for beklagelse. Som en form for beklagelse og for å understreke alvoret i det jeg nå skal skrive…

For to netter siden hørte jeg Wu-Tangs ”The Heart Gently Weeps” for første gang. Jeg ble varm i hele kroppen. Jeg satt oppe til avisbudet kom om morgenen. Alt jeg gjorde hele natta var å høre på denne låta. Høre på denne låten og tenke. Undre meg om det var Erykah Badu jeg hørte på refrenget, om hvorfor Wu-Tang slengte seg på patriotismebølgen i 2001, om hvorfor RZA aktivt støtter Hillary Clinton. Kommer Wu-Tang å selge til gull? Til platinum? Er Method Man fortsatt en av tidenes 10 beste rappere? Jeg gråt litt også faktisk.

Nå er klokken 04:21 og dere kan sikkert gjette hva jeg gjør. På en fredagskveld attpåtil. Låtens tekst har jeg ennå ikke fått med meg, men jeg vil komme ditt. Snart.

I was there!
























(Jeg finner ikke noe video av Craig G eller Jeru, men det får så være… Helt til slutt legger jeg med en link til en samlevideo; dere vet dere er missunelige.)
http://allhiphop.com/blogs/multimedia__video/archive/2007/09/20/18621312.aspx

Fotballens vidunderlige verden!

Frem til jeg var cirka 20 år var jeg manisk opptatt av fotball, men de tre siste årene har interessen dabbet betraktelig. Jeg har gått fra å trene et tosifret antall ganger i uken til å trene et ensifret antall ganger i året, og fotballkamper gidder jeg så å si aldri å se på lenger… Enkelte ting gjør meg imidlertid fortsatt oppspilt, fenomener som at Lillestrøm kommer til finalen i NM, en finale de selvfølgelig kommer til å drite seg loddrett ut i, eller den fantastiske debatten som har etterfulgt Sundgots scoring i gårsdagens semifinale.

Det er nemlig i stunder da resten av verden hater mitt barndomsslag at jeg fortsatt finner noe glede i å være Lillestrøm-supporter…

For å ta det første først: Ingen spillere sier i fra hvis de kommer unna med en hands. Ingen. Hvorfor i helvete skulle man da prøve å handse? Det er ikke noe logikk i beskyldningene her overhodet. Spillere som sier noe annet er det jeg liker å kalle Bitch Ass Løgnhalser (Ja, jeg hører på Screwballs fantastiske ”Fuck All You Bitch Ass Niggas” igjen.) Såkalte ekspertkommentatorer som sier ting som at ”Dette er en skandale.” eller ”Sundgot må straffes!” viser kun sin inkompetanse. Ny regel burde herved innføres i sportsjournalistikken; hvis du ikke har spilt fotball på et brukbart nivå har du ikke lov til å skrive eller kommentere fotballbegivenheter. Ferdig snakka. Og, Pål T. Jørgensen? Skal lille vestkantrumpa di begynne å snakke om ”tre bønder fra Romerike”? Ikke at jeg bryr meg nevneverdig, men er ikke Lyn klubben som er kjent for å være en fotballklubb uten tilhengere? Når jeg vokste opp hadde Lyn bunnrekorden i tippeligaen med smått fantastiske 212 tilskuere på en kamp? (Ok, dette kan ha vært i første divisjon. Det er grenser for hva man skal kunne huske.) Hvor i helvete er selvinnsikten din? Det er som om et nyhetsanker på NRK skulle sagt at det bare var tre fiskere i Nord-Norge som bryr seg om Kystpartiet. Man kan ikke si noe sånt hvis man er et nyhetsanker på en tv-kanal! Er det ingen retningslinjer i kanalen din? Lurer virkelig på hvorfor folk er fortvilet over at CNN og BBC blir utelatt på bekostning av ”Nyhetskanalen” i det nye bakkenettet. Kvalitet og kompetanse er to ord som slår innover meg, men det er sikkert bare i min lille forskrudde verden…

Poenget mitt er dette. Hvis du har spilt fotball seriøst så vet du at du gjør alt for å vinne. Hvis du har spilt fotball uten å gjøre alt for å vinne har du ikke spilt fotball. Så enkelt er det. Når jeg spilte ble vi rådet av treneren til å albue folk i ribbeina hvis de selv gikk opp med albuene. Ikke for å brekke noe naturligvis, men for å si i fra. I en kamp filmet jeg meg til to straffespark. Egentlig skulle jeg hatt fire straffespark i denne kampen, men ingen av gangene jeg faktisk ble felt blåste dommeren. Av og til spyttet jeg spillere i bakhodet. Det er vanskelig for dommeren å oppdage at noen spytter på motspillere, men ikke faen om han mister reaksjonen til motspilleren! En annen favoritt er å nikke forsiktig til en motspiller. Ikke så hardt at han kan falle, men såpass kraftig at han blir provosert nok til å ta igjen. Orker du ikke å være taktisk er blodpupp eller balleklemming alltid en sikker vinner. Sårende kommentarer er også bra, alle har et ømt punkt – Du må bare finne det!

Men vennligst ikke missforstå det jeg skriver. Fairplay er også viktig. For eksempel bør du hjelpe en skadet spiller opp. Gjør som Vinnie Jones; lat som du gir han en hånd men egentlig dra han opp med hjelp av hårene under armhulen.
Neida, det er mange regler for hva man kan gjøre og ikke gjøre under en fotballkamp. Rasisme er totalt uakseptabelt. Homohets er en stor no-no. Aldri gå bevisst inn for å skade en spiller. Annet enn det; gjør hva faen du vil. Du kan banne på at alle de 21 andre på banen gjør sitt beste og sitt verste for å vinne kampen. Det er faktisk en grunn til at finnes dommere. Den dagen fotballen blir overkontrollert med videodømming, etterstraffer og overlegent fintfolks ekle moralisering sier jeg 100 prosent farvel til fotballen. (I dag er jeg på cirka 95 prosent.)

Og en ting til: Lars Bohinen. Fuckings Lars Bohinen. Skal du begynne å moralisere over et jævla oppslag i en garderobe. Skal du begynne å snakke om umoral? Var det ikke du som pleide å dra på skoleballet til Wang videregående for å få deg litt 18-år gammel fitte? Jada, jeg har mer dritt på lager enn Se&Hør din pedofile jævel. Så vidt jeg husker var du ikke ansatt på Wang, men bare en tur innom? Hadde du ikke kone og barn også? Hmm… Ikke prøv engang å moraliser noe mer i media din hyklerske fittejager. Jeg rister de skitne lakene dine til du begynner å gråte etter tilgivelse…

http://www.dagbladet.no/sport/2007/09/27/513367.html

Topp ti (av en million) ting som irriterer meg for tiden. (2 til 10 kommer senere)

1. Alle aktører i Jaywalkers vs. P3, med unntak av The Jaywalkers.

Jeg har ikke noe imot Jaywalkers. Faktisk synes jeg at de er en riktig så talentfull DJ-trio, og leverandører av en noen ganger underholdene blogg. Men: Hvorfor later hele den norske medieverden som at kritikk mot Håkon Moslet og de resterende høye herrer i P3 er en nyoppfinnelse av kruttet? Vi har da sannelig forsøkt å fjerne Moslet i mange, mange år nå, uten å lykkes – Et blogginnlegg (eller ti) vil ikke gjøre en dritt mer enn å føde en ny kortfattet, og intetsigende, debatt. Ærlig talt; P3 har kontinuerlig mistet lyttere, de har hatt flerfoldige skandaler, avsluttet sitt, kanskje, mest populære program (Et Norge i Krig), blitt slaktet av en lang rekke anerkjente musikere og mistet alle lytterattraksjonene sine. Som om ikke alt dette var nok har de ansatt udugelige idioter som Pia Skevik og Mina Hadijan, og ledelsen, vel mer konkret Mr. Moslet, har utalt at P3 ikke skal være en alternativ ungdomskanal, men en kanal på linje med andre kommersielle aktører. Om det var sistnevntes skandaløse utspill som gjorde at det rant over for oss vanlige skattebetalere eller den generelle innkompetansen skal ikke jeg synse så mye over. Faktumet er uansett at Moslet sitter urokkelig på sjefsstolen mer enn to år etter den fantastiske kampanjen MMH (Make Moslet History). Det er enten ett tegn på en meget sterk overlevelsesvilje eller at ingen i Marienlyst egentlig bryr seg så veldig mye om hvem som styrer med hva i institusjonen P3. Hva, trodde dere at Førde skulle hjelpe dere? Førde er død… Så hvorfor gjøre dette til en forsidesak? Hvorfor behandler dere det som en nyhet? Aftenposten, VG og Dagbladet, jeg snakker til dere! Hadde dere hatt et ønske om å se forandringer i P3 kunne dere har bidratt til et skifte for lenge siden, men da dere er, A. Bransjehorer og B. Inkompetente møkkamennesker, vil det aldri skje en dritt i denne saken.

Noen tolker kanskje dette som en kritikk mot Jaywalkers, men det er det da altså overhodet ikke. For det første synes jeg det er storartet å se at folk faktisk orker å protestere mot Moslets tyranni og for det andre er flott at noen i bransjen står opp mot andre i bransjen. (Legg merke til at jeg denne gangen styrte unna favorittutrykket mitt bransjehore.) Jeg bare sier at det ikke er noe poeng i å late som at det kommer til å skje noe forbedring på grunn av dette.

Men også i selve kritikken er det en del ting jeg reagerer på. Det første er at folk diskuterer hva slags musikk som spilles på P3s ”lister”. La oss gjøre en ting helt klart: Det er nå mange år siden P3 hadde noe i nærheten av noe som kan kalles en liste, en post-it-lapp med ti navn er ingen liste, det er en fuckings post-it-lapp. Jeg ber derfor at vi viser respekt til uttrykket Christer Falck oppfant og heretter referer til musikken som spilles på dagtid på vår kjære ungdomskanal som ”Moslets post-it-lapp”. Takk.

Det andre er frykten for at økt hiphopfokus utelukkende vil være en flørt med såkalt bevist-neosoul-backpacker-rapper. Du vet, trygg svart musikk som hvite mennesker som ikke liker svart musikk liker, eller undergrunnsmusikk for overklassemennesker om du vil. Jeg er for så vidt enig i at dette til en viss grad kan være en rettmessig frykt, men hva er det som egentlig tyder på dette. Enda mer, hva er det som egentlig garanterer det? (Slik som enkelte gir uttrykk for.) Jeg kan ALDRI huske å ha hørt Talib Kweli, The Roots, Common, Mos Def eller Madlib på P3 på dagtid. ALDRI. (I sannhetens navn kan jeg heller ikke huske sist gang jeg hørte på P3, menmen…) Ikke selger de noe særlig med skiver i Norge heller… Og selv om Common og The Game nærmest selger like mange album i dagens USA (ok, jeg tar kanskje litt i nå…) så har The Game et langt større publikumspotensialet i Norge enn det Chicagos fineste har. Dessverre er det sånn i dagens Norge at når det kommer til hiphop har vi like ræva musikksmak som resten av verden. (Jævlig bra jobba MTV, The Voice og NRJ.) Jeg vet at det er veldig hipt å hate på god musikk for tiden, men frem til det er noe grunnlag i backpacker-frykten deres kan det kanskje være en like god ide å være helt stille. Ta to steg bort fra hipsterpenisen, innrøm at all den Young Jeezyen og Willie Joe-dritten begynner å bli litt teit, kjøp siste skiva til Kweli, hør på litt tekster, skam dere, og ikke minst hold kjeft en god stund fremover…

Når det kommer til P3? Vel, P3 har vel omtrent spilt like mye fra Are & Odins tulleskive som de har spilte svart musikk til sammen de siste to åra. Det er faktisk så hinsides all logikk at jeg ikke ser poenget med å prøve å komme noen vei med utdypende kritikk…

Radio Talefeil stand up.

(Og, ja, Luke drepte Moslet i debatten på P2...)

La meg analysere valget med en settning:
Fyttihelvete, det er faen meg mange idioter i Norge...

Nytt nummer av Kingsize er ute. Jeg har gjort et lite intervju med den lille og lovende jenta STL.

Nå drar jeg til New York, så alle dere FrP-svin og illjolae 03-SV-velgere kan dra til helvete.

Valg ’07

Kjære venner og bekjente av Audun Aahlin og audun84.blogspot.com.

I dag starter et nytt lokalvalg, og i den forbindelse vil vi komme med noen bemerkninger som kan hjelpe dere i bestemmelsen av parti.

Under skolevalget stemte 65 % av elevene på Stabekk videregående skole på Høyre. Av de resterende 35 prosentene gikk 15 til FrP. Du vil vel ikke assosieres med klysete pappagutter, gjør du vel?

På Grimstad skole ga over 70 prosent sin stemme til KrF. Du er ikke en sørlandsk kristenfundamentalist, er du vel?

Fremskrittpartiet mener at all kollektivtransport som ikke klarer å finansiere seg selv uten statsstøtte burde nedlegges. Dette betyr at kun 20- og 37bussen vil overleve. Du er ikke en idiot, er du vel?

Oslo og Bergen er fine byer å bo i, men det kunne vært så mye bedre uten de borgelige bystyrenes tyranni. 12 år er mer enn nok. For satsing på alt som er bra her i livet oppfordres det til å stemme inn Erling Folkvold i Oslo, og Torstein Dahle i Bergen. Et RV på vippen kan enkelt og greit være forskjellen på liv og død for dine barnebarn.

Jeg skal ikke oppholde dere for lenge, da jeg vet at dere vil gjøre det riktige valget. (Les: SV i Akershus og Trondheim og RV i Oslo og Bergen.)

Ha et fint valg.

Med vennlig hilsen
Audun Kjus Aahlin

For et par dager siden postet jeg hyllesten, Hipster Olympics, og da må man naturligvis også vise frem originalen. Monty Pythons fantastiske Upper Class Twit of The Year.
Og bare så det er sagt; det finnes mange hyggelige mennesker både blant hipstere og overklasseunger, men generelt... Ja, sola skinner ute så vi lar det ligge.

La hipsterhatet flyte.

Til minne om Dave Funkenklein.

Dave Funkenklein var en eksentrisk mann. Hans plateselskap, Hollywood BASIC Recordings, besto av Boo-Yaa Tribe, en rapgruppe av livstidsdømte fanger, Zimbabwe Legit, DJ Shadow og Organized Konfusion. Plateselskapet med tidenes artiststall var eid av Disney, og derfor arrangerte Funkenklein fra tid til annen temadag i Disney World for Boo-Yaa, Pharoah Monch og de andre. Det var en ganske surrealistisk gjeng som ruslet rundt i familieparken i Florida.

Funkenklein var også journalist i The Source og The Bomb. I førstnevnte magasin skrev han setningen: Fuck a TLC cover. TLC prydet The Source sin forside i dette nummeret… kanskje ikke helt tilfeldig, og Funkenklein fikk sparken. Han fortsatte imidlertid å skrive i The Bomb helt frem til hans siste dag her på planet Jorden kom i 1995. Jeg har ikke lest spesielt mye av fyren, og derfor skal jeg ikke sitter her å rangere eller bedømme Funkenklein. Det ville vært ignorant. Men, jeg vil gjerne påpeke at en mann som leverer nedenstående sitat som sitt siste skriveri fortjener både den ene og den andre hedersbetegnelsen. Slikt som gal og geni.

”I’m not quite dead yet. 45 King thought I was. Anyway here’s the partially pain killer-free report I promised following more brain surgery. They gave me morphine. (Who said I wear Bermuda shorts when I’m maxin’ in hell?) I was happy. (Who could keep the average dancer hyper than a heart attack?) For about 6 hours. (Ice T should backmask something like “Benny Medina drives a Hyundai”) Thought it was more than a coincidence that the Pope was also having surgery within 24 hours of mine. (Eric B is managing Kool G Rap.) Doc said my condition was “life threatening.” (Father MC was doing a show at the Quality Inn on the NJ side of the Holland Tunnel.) UCLA cafeteria specializes in oatmeal and mashed potatoes. (Fruitkwan has a single called “Let Me Squeeze Your Bagpipes.”) Wardrobe consists of some fly snowflake pajamas with a tie string. (Finally met Tweety Bird Loc.) Had a dream about two helicopters crashin’ on Long Island. (What the f’ck…) Somethin about a guy with an orange hat. (… is on the cover of Divine Styler’s album?)

I think I’m gonna have to leave Robocop 3 alone.

Gotta maintain.”

Si hva du vil om hiphop, men få andre kulturer har klart å levere så mange interessante karakterer på sine først 30 år som det nettopp hiphop har prestert. Yeah, og fuck et TLC-cover… eller en Mira Craig-forside for den saks skyld!