Klokken hadde nettopp passert 12 og jeg hadde ingen forhåpninger om å kunne overleve resten av arbeidsdagen. Det var 7 timer igjen og jeg hadde allerede brukt opp lunsjpausen min. Jeg var sekunder fra å gråte der tidenes fyllesyke krøp seg sakte, men sikkert, inn på kroppen min. Dagen før hadde jeg vært på fylla på den måten man ikke skal være på fylla på. 6 i promille, 0 i sjarm og oppførsel. Hodet var i ferd med å eksplodere, oppkastet sånn cirka midt i halsen, skammen gnagde i hjernebarken og hvis Olga på 73 ikke snart ble ferdig med å sutre over sin uteblitte avis kunne det fort ha sett stygt ut for mine siste to uker hos Aftenposten AS.

Det jeg prøver å forklare er at jeg ikke hadde det særlig bra. Jeg hadde det faktisk helt jævlig… Jobben min gjorde jeg heller ikke på en særlig tilfredsstillende måte. Arbeidstiden ble heller brukt på å søke gjennom det som måtte være av interessante internettsider, og det var sånn mitt liv ble forandret. Skobutikken kunne nemlig melde om at MOS DEF var på vei til Norge. MOS DEF. Selveste Mos Def, kanskje bedre kjent som mannen i mitt liv. Tornado, takk.