fredag, oktober 19, 2007

På mandag skulle jeg egentlig gjøre et telefonintervju med rapperen Soulja Boy, men det hele ble til slutt avlyst. Litt synd egentlig siden jeg er en jævel på å gjøre research… Jeg hørte faktisk, noe ufrivillig må jeg innrømme, på hele hans nye skive. Da det ikke ble noe intervju tenkte jeg at jeg skulle gi dere tidenes første anmeldelse på audun84.blogspot.com. Sånn at mine lidelser ikke var helt uten grunn liksom…


Soulja Boy
Souljaboytellem.com

Soulja Boy har denne høsten gledet millioner av tenåringer, samt irritert et sikkert like stort antall eldre hiphopere, med hiten ”Crank Dat”. Selv sier han at han bare vil lage gladmusikk å danse til, men de 15 minuttene med berømmelse tikker unektelig fort. Så er Soulja Boy en ny døgnflue eller vil han klare å bite seg fast i hjertet på sine 15 millioner myspace-venner?
Vel, det eneste Soulja Boy får frem hos undertegnede er følelser av alderdom og kvalmhet. Guttungen er faen meg født i 1990! 1990? Folk som er født på 90-tallet skal ikke gi ut et album, de skal lære seg å gå, snakke og bruke toalettet… Uansett, da det etter mye hoderegning viser seg at du kan være 17 år hvis du er født i 1990 skal jeg slutte å mase om Souljas alder. Tilbake til albumet:
Soulja Boy er altså mannen, både produsent og rapper, bak megahiten ”Crank Dat”. Jeg dør litt inni meg hver gang jeg hører denne låten, men til tross for dette må jeg innrømme at jeg ser dens potensial. Potensial er imidlertid et totalt fremmedord for de fleste av de resterende 13 låtene på albumet. For enn mer umoden rapper og produsent, Soulja produserer 10 av låtene selv, skal du faen meg lete lenge etter. Eller hva sies om linjer som ”So get out my face you doo-doo head dummy”? Ok, fair enough; dette er snap, crunk, whatever du vil kalle det, og det er urimelig av meg å kun fokusere på tekstene. Men, saken er den at produksjonen er akkurat like trøstesløs som rappingen. Her har man en hit som man prøver å presse ut til 13 nye låter… og det funker jo ikke!

Ok, jeg er kanskje ikke i målgruppen. Kanskje er det bedre at unger hører på dette enn Young Jeezy, Rick Ross eller hva faen unger ellers hører på i dag. Men, faen heller; dette er bare for gjennomført ræva til at jeg orker å si noe mer enn to positive linjer om det. At albumet er oppkalt etter artistens hjemmeside (en internettadresse han for øvrig rekker å informere om et tresifret antall ganger før hele jævelskapet er over) burde utelukke enhver tenkelig form for ros, men jeg prøver for det...

På ”Report Card” gjør Soulja en morsom vri på Rich Boys ”Throw Some D’s” med å rappe om at lærene hans må kaste noen D’er i karakterboka istedenfor bare F’er. Og på albumets siste, og eneste halvålreite, låt, ”Don’t Get Mad”, viser drittungen jammen meg et bittelite snev av talent… En trall der han for øvrig kommer med linja ”If you don’t get it by the end of this song you won’t get it.”

Vel, jeg forstår det ikke, men I det lange løp tviler jeg sterkt på at det er særlig mange andre som gjør det heller.

1(-)/6.