lørdag, oktober 06, 2007

Wu-Tang, Wu-Tang, Wu-Tang!

Jeg har en svakhet som skribent. Vel, jeg har mange svakheter som skribent, men jeg orker ikke å rakke så alt for mye ned på meg selv. Så i dag innrømmer jeg en svakhet. Det er min svakhet for å overdrive, måtte det være i negativ eller i positiv forstand. Jeg er langt fra den verste i klassen, det er bare å lese intervjuet med Mira Craig i Kingsize eller WC i The Source så skjønner man det, men jeg har heller ikke så mye å skryte av på dette feltet. Jeg spiller på superlativer og hele fuckings følelsesregisteret selv på faktorer som er meg totalt likegyldig. Jeg antar at det er enklere å skrive bra eller underholdene på den måten. Jeg antar at jeg gjør meg selv, så vel som objektet, mer interessant på den måten, men særskilt ekte holder jeg det jo ikke. Jeg prøver å bli bedre på det, vel i og for seg så blir jeg bedre på dette. Selv om offentligheten, eller de 50 (+?) som leser denne bloggen finner lite glede i å lese hva en totalt ubetydelig fyr mener er uinteressant.

Uansett; jeg skriver dette som en form for beklagelse. Som en form for beklagelse og for å understreke alvoret i det jeg nå skal skrive…

For to netter siden hørte jeg Wu-Tangs ”The Heart Gently Weeps” for første gang. Jeg ble varm i hele kroppen. Jeg satt oppe til avisbudet kom om morgenen. Alt jeg gjorde hele natta var å høre på denne låta. Høre på denne låten og tenke. Undre meg om det var Erykah Badu jeg hørte på refrenget, om hvorfor Wu-Tang slengte seg på patriotismebølgen i 2001, om hvorfor RZA aktivt støtter Hillary Clinton. Kommer Wu-Tang å selge til gull? Til platinum? Er Method Man fortsatt en av tidenes 10 beste rappere? Jeg gråt litt også faktisk.

Nå er klokken 04:21 og dere kan sikkert gjette hva jeg gjør. På en fredagskveld attpåtil. Låtens tekst har jeg ennå ikke fått med meg, men jeg vil komme ditt. Snart.