Hva er egentlig poenget med å blogge lenger?



”Beste rapper i live” skriver Dagsavisen som overskrift i sin anmeldelse av Lil' Waynes konsert i Sentrum Scene. Jeg skulle gjerne hørt et godt argument fra Dagsavisens Espen Rusdal for denne grove feiltagelsen av en overskrift. Nei, at en del hvite, amerikanske fjøsnisser som dekker hiphop, men som hører på kjip indierock, har sagt dette er på ingen måte noe begrunnelse. Lil' Wayne er unik på en del områder. Han har en særegen stemme, og han er overraskende, morsom og teknisk briljant. Han er rett og slett en god rapper. Å hate på Lil' Wayne, eller å overse hans kvaliteter, i en slags innbitt ”holde det ekte og intellektuelt” krigføring er en dumhet som gjør lite annet enn å innsnevre hva du selv kan oppleve av musikalske godbiter. Men... det er mye himmel og et jævla stort hav mellom å være en god rapper og å være verdens beste rapper. Mener noen å komme her og fortelle meg at Lupe Fiascos oppvisning av teknisk fullkommenhet på The Cool ikke matcher Lil' Waynes morsomme og underholdene, men likevel akk så ufullstendige og meget ofte meningsløse gjestevers? Er Black Thoughts plettfrie vers på The Roots nye prosjekt av lavere kvalitet enn Lil' Waynes ensidige The Leak? Kan man i det hele tatt sammenligne underholdningsverdien i Lil' Wayne med den kompleksiteten man finner i en hvilken som helst Pharoahe Monch-låt eller den sårbarheten som så fantastisk dominerte siste plata til Brother Ali? Nei, nei og dobbelt nei. Selvfølgelig kan man ikke det, men hvis man som journalist må dekke et felt man ikke har kompetanse til å dekke, må man i svært stor grad basere seg på lettvintheter og håpe at man kommer seg unna med å følge strømmen og hypen. Trist.
"Det virker nemlig rett og slett som om han trives foran et publikum. Hadde bare flere rappere vært som Lil' Wayne." skriver Rusdal og mener vel med dette å gi et sleivspark til alle de andre rapperne som har gjestet Oslo det siste året. Men, ærlig talt; har ikke de aller, aller fleste rapperne levert så det holder under sitt Oslo-opphold den siste tiden? Har for eksempel ikke Cunninglynguist, Busta Rhymes, The Roots og Common levert varene? (Man kan vel spesielt spørre seg om journalisten har fått med seg Common-konserten, når man skriver "Lil' Wayne leverte i går det beste showet vi har sett på lenge, i hvert fall om vi snakker om amerikanske rappere med astronomiske lønnskrav.") Trives ikke våre egne MadCon på scenen? Rusdal går i den samme fellen som han har gjort så alt for mange ganger tidligere. Han viser en unødvendig negativitet til sjangeren han er ansatt for å dekke. Selv om det så langt derifra kun har vært gode konsertopplevelser for Oslos hiphopfans, kan det være lov å minne om viktigheten i sceneutøvelse for en rapper. Her er en utfordring; nevn en artist som har hatt en lang karriere i hiphop uten å kunne vise til gode kvaliteter som liveartist. Bruk den tida du trenger Rusdal; jeg venter gjerne... Men, som sagt, det er håpløst å forvente mer av Rusdal og Dagsavisen. Da Mos Def gjestet Rockefeller i november i fjor var det en befrielse fordi han var så "langt unna gangsterrappere som 50 Cent og The Game der han messer om at hver eneste dag skal leves godt." At scenen for samfunnsbevist/sosialt engasjerende rap aldri har vært så bra, så engasjerende, så overfylt av flinke aktører som nå blir oversett. The Voice og NRJ preges av musikken til 50 Cent og The Game, ergo er Mos Def en fattig og tapper alternativ artist der han alene står i mot sine ignorante motaktører. At meningene som kommer fra Dagsavisen er så langt unna sannheten som det kan komme blir oversett. Den ellers respektable avisen kan leve med sin blindføring av et publikum som for det meste er uforstående til urban kultur. Tross alt; Dagsavisens motsvar til sin mangel på kompetente musikkjournalister er for det meste å overse den, til tross for medias kriseerklæringer og latterliggjøringer, mest populære ungdomskulturen. I sine lister over 2007s beste album er det kun en av Dagsavisens fem musikkjournalister som finner plass til en hiphopskive, nevnte Rusdal som har Commons Finding Forever på 8 plass. Leser man en anmeldelse av en hiphopskive blir man servert cirka en setning på selve musikken. (Anmeldelser av Snoop Doggs Ego Trip og Wu-Tang Clans 8 Diagram er perfekte eksempler på dette.) Og hvis vi skal gå tilbake til anmeldelsen av Lil' Wayne-konserten får vi høre mye om at noen unger snek seg inn, men ikke et eneste ord om at den svært så anerkjente gruppen Little Brother varmet opp. Men i en avis som omtaler en av de viktigste gruppene i musikkhistorien, Wu-Tang Clan, som et buksemerke, The Clipse som et "New York-band" og som i sin populistiske og triste leder fra den 28.januar forsøker seg med setninger som "Malerier laget med sprayboksmaling på store, grå betongflater har vært en spennende, alternativ måte å utsmykke byrommet på. Men når taggermiljøet forsøker å få sitt hærverk inn under graffitiens definisjon, fortjener de ingen støtte.", er det nesten så man foretrekker å bli ignorert snarere enn å bli omtalt. Når det gjelder lederen fra 28.januar utfordrer jeg også denne gangen Dagsavisen til å finn en graffitiartist som ikke definerer tagging som graffiti. Hvis dere ikke klarer dette så vil jeg gjerne vite hva som gir dere retten til å heve dere over alle kunstens aktører og selv definere et kulturelt fenomen basert på hva dere synes er fint... Men selv om ståa nå er at det hadde vært bedre for alle parter om Dagsavisen simpelthen hadde sluttet å dekke hiphop, kan det jo være alternative løsninger. Hva med og for eksempel ansette noen med kompetanse og forkjærlighet for kulturen snarere enn å la den ene journalisten etter den andre plumpe ut i dette ukjente og tydeligvis vanskelige feltet? Bare en tanke...