onsdag, januar 30, 2008

Refleksjoner basert på nyttårsaftenen

Jaja, det 24 året i Audun Aahlins liv er over og sakte men sikkert starter det 25. Hvis jeg opplever å leve i 40 år, som jo har vært min målsetning siden jeg var en liten drittunge, er jeg godt over halvveis i livet. Det skremmer meg. Selv hvis jeg opplever en normal mengde nyttårsaftener, og blir en gammel grinebukk på gamlehjem, har jeg snart passert en tredjedel av livet mitt. Det skremmer meg ærlig talt mer. Jeg har fundert litt på om nyttårsaftener representerer året som har gått, eller hvordan det nye året vil bli. Jeg har kommet frem til at det eneste logiske må være at det representerer det som har vært. Den eneste gangen jeg ikke har falt på trynet inn i det nye året var nyttårsaften 2003, og 2003 var et jævla bra år. 2004 var imidlertid bare ræva. Det ville vel dessuten være mer logisk at året som har gått styrer den siste dagen enn at et enkelt døgnskifte skal dominere de neste 365 dagene som skal komme. I så måte representerer denne ukens nyttårsaften året 2007 på en ganske utmerket måte.

Man har selvfølgelig fylla, men det er en no-brainer. Ikke det at jeg har trappet opp drikkinga i år, men jeg har vel ikke trappet den ned så jævla mye heller. Jeg fulgte litt med på disse undersøkelsene som kom i romjula om drikking og fyll blant norsk ungdom og unge voksne… Konklusjonen der var at jeg har et alkoholkonsum ganske langt over gjennomsnittet. Det skremmer meg ikke. Alkohol har preget og ledet alt jeg har av idoler, og jeg kan ikke se at det har skadet noen av dem...

Men tilbake til nyttårsaften... Det startet med First Price-pizza sammen med 8 gutter og en jente. Skal jeg trekke noen konklusjoner uten å tråkke noen på tærende kan jeg kanskje driste meg til å si at det er moro, men også litt trist. En ikke helt sunn status quo. Det fortsatte med kl.12-feiring på Carl Berner-krysset, en passe surrealistisk opplevelse som oppsumerer året på en fortreffende måte. 2007 startet tross alt med at jeg frøys ræva av meg i Afrika og avsluttet med at jeg gikk nesten tre måneder som arbeidsledig i et land uten arbeidsledighet. Ja, det er unektlig noe litt surrealistisk over det hele.

Hovedfesten, som i årets tilfelle var på Grønland, var fylt opp, med et par unntak, av mennesker som jeg har kjent i relativt kort tid, eller som jeg ikke kjenner i det hele tatt. Som i resten av 2007 var det dårlig med kontakt med gamle venner… og bare så det er sagt; det tar ikke jeg en dritt av ansvar for. Jeg er der jeg alltid har vært, jeg har samme telefonnummer som jeg alltid har hatt og jeg er like fordømt imøtekommende som jeg alltid har vært. Nå markerer ikke nyttårsaften i så måte noe spesielt, da mine vennekretser alltid har reagert som Supermann og kryptonite mot hverandre, men det kan likevel være greit å ta med seg at et dusin mennesker ikke har gjort jobben sin i 2007.

Jeg endte opp på en litt våt sofa hos Martin som jeg holdt meg fast i til kvelden dagen der etter. En mer perfekt oppsummering av året som har gått finnes ikke. Det har vært flere overnattinger i alt fra parkerte biler til allverdens sofaer enn det har vært i min egen madrass og det har så definitivt vært flere måltider hos andre enn i unge Aahlins slitte kjøkken. Noen ganger savner jeg litt stabilitet i livet mitt. Om noen år skal jeg ha et skikkelig hjem med en ordentlig seng og et reint kjøkken, men til den tid kommer skader det ingen at en parkert bil eller to brytes opp, eller at en og annen blir bøffet for 1,2 kilo svinebiff midt på natta. Gjør det vel?

2007 var også det første året på lenge der jeg ønsket en kjæreste. Ikke så veldig sterkt ønske. Ikke sterkere enn at jeg ikke ønsker det på en måte, men noe har definitivt skjedd. Om ønske er basert på lengsel eller en fortvilt boligsituasjon for så være. Det er vel uansett en fremgang? At det kommer til å bli en jævla vanskelig sak å finne en jente som ønsker barn på flekken er en annen sak. Ja, jeg har lyst på en kid. Mer enn noen gang!

Modning? Jeg liker livet mitt bedre... det må vel være jævla viktig progresjon? Jeg er mer sårbar, mer fastbundet til Oslo-regionen og mer redd for at ting skal skje meg. Det må vel være det sikreste tegnet på at jeg begynner å bli voksen? Jeg trekker meg fortere unna bråk, tar bedre vare på meg selv (både edru og i fylla) og jeg føler mer en redsel over tidligere eventyr enn begeistring etter å oppleve nye. Jeg tror 2007 markerte det siste året med stirringer inn i geværmunninger for å si det sånn... Vel, jeg vurderer fortsatt seriøst å dra til Irak i år, så jeg skal ikke skryte på meg for mye utvikling, men det er et poeng et eller annet sted her. Stabilitetmonsteret tar nok til slutt meg som alle andre.