Livet og andre småting…
God kveld kjære blogglesere! Jeg vet at jeg ikke har vært emosjonell på denne bloggen på eviglenge, og dette beklager jeg. Tross alt, dette er jo en høyst personlig blogg. Så nå kommer en liten oppdatering på hvordan det går med deres dyrebare. Jeg har vært hjemme i Norge nå noen uker – Holdt meg selv oppdatert med å reflektere over min egen og verdens tilstand. Ingen av delene er særlig lystbart tankeselskap. For å starte med meg selv…
Har jeg jobb? Nei. Men, ordner det seg? Ja, det vil jeg tro. Jeg har vært på et par møter allerede og regner med at det fort kan bli et par til i løpet av de neste to ukene. Hastverk vil aldri komme noen til gode, vel, med unntak av min økonomiske situasjon vil hastverk aldri kunne komme noen til gode. Ellers ser jeg etter en leilighet, men først må jeg ha penger. Penger får man av å jobbe og jeg har da ikke jobb. Så gutterommet og meg vil nok se mye til hverandre også de neste månene. Jeg planla kanskje ikke hjemkomsten min så bra gitt. Jeg vet ikke jeg, kanskje var det noe som sa meg at jeg ikke ville komme hjem? I hvert fall ikke så tidlig. Jeg har brukket nesa og fått en mild hjernerystelse. Kjipt at dette skulle komme når jeg har fri fra jobben. Vel, når jeg ikke har jobb mener jeg. Kan vi ikke utsette påsken litt i år? Det er da ingen som bryr seg om de teologiske aspektene rundt denne tiden uansett? Menmen, det blir mye alenetid nå gitt, bygge opp hjernen igjen tar tid. Påsken er tiden for å lese bøker. Jeg orker ikke å lese så mye om dagen, men la meg komme med et par anbefalinger til alle dere:
God kveld kjære blogglesere! Jeg vet at jeg ikke har vært emosjonell på denne bloggen på eviglenge, og dette beklager jeg. Tross alt, dette er jo en høyst personlig blogg. Så nå kommer en liten oppdatering på hvordan det går med deres dyrebare. Jeg har vært hjemme i Norge nå noen uker – Holdt meg selv oppdatert med å reflektere over min egen og verdens tilstand. Ingen av delene er særlig lystbart tankeselskap. For å starte med meg selv…
Har jeg jobb? Nei. Men, ordner det seg? Ja, det vil jeg tro. Jeg har vært på et par møter allerede og regner med at det fort kan bli et par til i løpet av de neste to ukene. Hastverk vil aldri komme noen til gode, vel, med unntak av min økonomiske situasjon vil hastverk aldri kunne komme noen til gode. Ellers ser jeg etter en leilighet, men først må jeg ha penger. Penger får man av å jobbe og jeg har da ikke jobb. Så gutterommet og meg vil nok se mye til hverandre også de neste månene. Jeg planla kanskje ikke hjemkomsten min så bra gitt. Jeg vet ikke jeg, kanskje var det noe som sa meg at jeg ikke ville komme hjem? I hvert fall ikke så tidlig. Jeg har brukket nesa og fått en mild hjernerystelse. Kjipt at dette skulle komme når jeg har fri fra jobben. Vel, når jeg ikke har jobb mener jeg. Kan vi ikke utsette påsken litt i år? Det er da ingen som bryr seg om de teologiske aspektene rundt denne tiden uansett? Menmen, det blir mye alenetid nå gitt, bygge opp hjernen igjen tar tid. Påsken er tiden for å lese bøker. Jeg orker ikke å lese så mye om dagen, men la meg komme med et par anbefalinger til alle dere:
1. Drageløperen av Khaled Hosseini.
Noen ganger vil du gråte av glede, men først og fremst vil du gråte av sorg. En sorg som du sannsynligvis aldri har fått føle gjennom en bok før. En ting er sikkert; forholdet ditt til Afghanistan og Taliban vil aldri bli det samme igjen. Det er, selvfølgelig, om du allerede hadde noe forhold til Afghanistan og Taliban da.
2. Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway.
Tillat meg å gi Hemingway beskrivelsen ujevn. Ja, jeg sa det: ujevn. Kanskje gjør jeg det for å si noe kontroversielt? Nei, jeg sier det fordi ingenting kan måles opp mot Hemingways beste verker. Ikke engang det meste av hans egne verker. Klokkene ringer for deg er en pasifistisk prestasjon som aldri kan veies i terningkast eller annet forenklet journalistisk visvas. Den som forsøker å måle denne boken i menneskelige kriterier fortjener å bli slått i hjel av spadene til sinte spanske bønder… Jøss, lærte jeg virkelig ikke mer av Klokkene ringer for deg?
Oh well… Jeg har lite forhåpninger til at mer enn halvparten av dere klare å plukke opp en bok i år, så jeg antar at jeg må komme med noen musikalske referanser i dag også…
Mens stort sett alle mine mindre begavede kollegaer har hatt sitt fulle med å skrive at hiphop er dødt, har Jester kommet med et nytt album uten at noen av disse kollegaene ser noe særlig grunn til å skrive om det. Hvordan en musikkstil kan dø er for så vidt mer enn jeg forstår men… har noen form for musikk plutselig forsvunnet fra jordas overflate fordi den har vært preget av for mye dritt, hvite mennesker eller repetisjon? Nei. Du kommer til å dø. Hunden din kommer til å dø. Olga i naboleiligheten din kommer til å dø. Kvisene dine kommer til å dø. Ikoner, måtte det være undertegnede eller Buddha, kommer ikke til å dø. Musikkstiler, måtte det være hiphop eller trance, kommer ikke til å dø. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne ufattelige idiotiske debatten. Prøver du å si noe annet er du mest sannsynlig et overanstrengt menneske som alltid skal forsøke å være mer katolsk enn Paven, kun for å oppnå en eller annen slags ytterst patetisk form for respekt. Få deg en kjæreste… eller et liv.
Ellers vil jeg påstå at halvparten av de som har kjøpt Jay Dees Ruff Draft er idioter. Hva faen er vitsen med å vente med å kjøpe en skive til artisten dør? ”Hans tragiske bortgang åpnet øynene mine for hans fantastisk talent!” Nei det gjorde det ikke. Slutt å tull. ”J Dilla changed my life!” Nei, moren din forandret livet ditt. Pornojentene på portugisisk fjernsyn, eller hvem nå du først onanerte til, forandret livet ditt. J Dilla ga deg mest sannsynlig ingenting. ”Men, J Dilla oppfant hiphop.” Ok… (Jeg skal ærlig innrømme at jeg stjeler poenger fælt her.) Folk som aldri viet et sekund av sitt ynkelige liv til Champion Sound eller Welcome 2 Detroit, men som nå rocker ”J Dilla changed my life”-skjorter og Ruff Draft er faen meg mer patetiske enn jenter som gråter av krigsfilmer og samtidig stemmer FrP. Det er for øvrig ikke J Dillas talent jeg angriper her, sånn hvis noen skulle være i tvil om det. Jeg slår kun fast at det går han å beskrive en person uten superlativer selv om han er død. Hvis min omgangskrets finner på å beskrive undertegnede med adjektiver som utadvent når jeg omsider bortgår, kun fordi jeg er, øh, død, skal jeg personlig gjenoppstå for å svi av tærende til hver eneste som har tilbrakt så mye som et sekund med meg. Jeg tipper at J Dilla føler noe av det samme nå; jævla hipstere…
Jester ja! Jeg tror ikke jeg kan komme på et bedre eksempel på et menneske som det er umulig å ikke både like og mislike. På den ene siden kan den særheten, staheten og påtrengte politiske korrektheten være mer forpult irriterende enn noe annen personlighetskombinasjon. Men på den andre siden så er det også dette som er så jævla fett med Jester. Jester gir faen i hva andre måtte mene, han kjører på med akkurat det han selv vil, litt som Mos Def egentlig. (Ok, den sammenligningen var jævlig tynn) Som en gutt som, i hvert fall ofte, tenker sykelig mye på å gi et positivt inntrykk til alle mulig mennesker, er det enkelt å bli fascinert av en som så åpenbart gir faen i hva utenforstående måtte mene. Tro det eller ei, men det blir faktisk jævla kul musikk av den slags! Hvis hele verden hadde likt Jester, tror jeg fyren hadde fått alvorlige depresjoner. Jester var, skal være og er en outsider, men enn jævla kul en sådan. Og, for å være helt ærlig, tror jeg at Jester har det mer morsomt enn de fleste andre. Men, mange skiver selger han nok neppe. Her er et utdrag av samtalen jeg hadde med fyren på Tiger da jeg kjøpte Jesters Short Stories…
Tiger: Jester faktisk…
Audun: Ja, dere har vel kanskje ikke solgt så mange av denne akkurat?
Tiger: Nei… nei vi har vel egentlig ikke det.
Audun: Jeg har faktisk ganske høye forhåpninger til den skiva her!
Tiger: Hmm, er du kompis av Jester heller?
Skiva anbefales i hvert fall! Det samme kunne jeg sikkert sagt om El Axels It Is Wha It Is, men den har nå ikke kommet i posten ennå…
Noen ganger vil du gråte av glede, men først og fremst vil du gråte av sorg. En sorg som du sannsynligvis aldri har fått føle gjennom en bok før. En ting er sikkert; forholdet ditt til Afghanistan og Taliban vil aldri bli det samme igjen. Det er, selvfølgelig, om du allerede hadde noe forhold til Afghanistan og Taliban da.
2. Klokkene ringer for deg av Ernest Hemingway.
Tillat meg å gi Hemingway beskrivelsen ujevn. Ja, jeg sa det: ujevn. Kanskje gjør jeg det for å si noe kontroversielt? Nei, jeg sier det fordi ingenting kan måles opp mot Hemingways beste verker. Ikke engang det meste av hans egne verker. Klokkene ringer for deg er en pasifistisk prestasjon som aldri kan veies i terningkast eller annet forenklet journalistisk visvas. Den som forsøker å måle denne boken i menneskelige kriterier fortjener å bli slått i hjel av spadene til sinte spanske bønder… Jøss, lærte jeg virkelig ikke mer av Klokkene ringer for deg?
Oh well… Jeg har lite forhåpninger til at mer enn halvparten av dere klare å plukke opp en bok i år, så jeg antar at jeg må komme med noen musikalske referanser i dag også…
Mens stort sett alle mine mindre begavede kollegaer har hatt sitt fulle med å skrive at hiphop er dødt, har Jester kommet med et nytt album uten at noen av disse kollegaene ser noe særlig grunn til å skrive om det. Hvordan en musikkstil kan dø er for så vidt mer enn jeg forstår men… har noen form for musikk plutselig forsvunnet fra jordas overflate fordi den har vært preget av for mye dritt, hvite mennesker eller repetisjon? Nei. Du kommer til å dø. Hunden din kommer til å dø. Olga i naboleiligheten din kommer til å dø. Kvisene dine kommer til å dø. Ikoner, måtte det være undertegnede eller Buddha, kommer ikke til å dø. Musikkstiler, måtte det være hiphop eller trance, kommer ikke til å dø. Dette er egentlig alt du trenger å vite om denne ufattelige idiotiske debatten. Prøver du å si noe annet er du mest sannsynlig et overanstrengt menneske som alltid skal forsøke å være mer katolsk enn Paven, kun for å oppnå en eller annen slags ytterst patetisk form for respekt. Få deg en kjæreste… eller et liv.
Ellers vil jeg påstå at halvparten av de som har kjøpt Jay Dees Ruff Draft er idioter. Hva faen er vitsen med å vente med å kjøpe en skive til artisten dør? ”Hans tragiske bortgang åpnet øynene mine for hans fantastisk talent!” Nei det gjorde det ikke. Slutt å tull. ”J Dilla changed my life!” Nei, moren din forandret livet ditt. Pornojentene på portugisisk fjernsyn, eller hvem nå du først onanerte til, forandret livet ditt. J Dilla ga deg mest sannsynlig ingenting. ”Men, J Dilla oppfant hiphop.” Ok… (Jeg skal ærlig innrømme at jeg stjeler poenger fælt her.) Folk som aldri viet et sekund av sitt ynkelige liv til Champion Sound eller Welcome 2 Detroit, men som nå rocker ”J Dilla changed my life”-skjorter og Ruff Draft er faen meg mer patetiske enn jenter som gråter av krigsfilmer og samtidig stemmer FrP. Det er for øvrig ikke J Dillas talent jeg angriper her, sånn hvis noen skulle være i tvil om det. Jeg slår kun fast at det går han å beskrive en person uten superlativer selv om han er død. Hvis min omgangskrets finner på å beskrive undertegnede med adjektiver som utadvent når jeg omsider bortgår, kun fordi jeg er, øh, død, skal jeg personlig gjenoppstå for å svi av tærende til hver eneste som har tilbrakt så mye som et sekund med meg. Jeg tipper at J Dilla føler noe av det samme nå; jævla hipstere…
Jester ja! Jeg tror ikke jeg kan komme på et bedre eksempel på et menneske som det er umulig å ikke både like og mislike. På den ene siden kan den særheten, staheten og påtrengte politiske korrektheten være mer forpult irriterende enn noe annen personlighetskombinasjon. Men på den andre siden så er det også dette som er så jævla fett med Jester. Jester gir faen i hva andre måtte mene, han kjører på med akkurat det han selv vil, litt som Mos Def egentlig. (Ok, den sammenligningen var jævlig tynn) Som en gutt som, i hvert fall ofte, tenker sykelig mye på å gi et positivt inntrykk til alle mulig mennesker, er det enkelt å bli fascinert av en som så åpenbart gir faen i hva utenforstående måtte mene. Tro det eller ei, men det blir faktisk jævla kul musikk av den slags! Hvis hele verden hadde likt Jester, tror jeg fyren hadde fått alvorlige depresjoner. Jester var, skal være og er en outsider, men enn jævla kul en sådan. Og, for å være helt ærlig, tror jeg at Jester har det mer morsomt enn de fleste andre. Men, mange skiver selger han nok neppe. Her er et utdrag av samtalen jeg hadde med fyren på Tiger da jeg kjøpte Jesters Short Stories…
Tiger: Jester faktisk…
Audun: Ja, dere har vel kanskje ikke solgt så mange av denne akkurat?
Tiger: Nei… nei vi har vel egentlig ikke det.
Audun: Jeg har faktisk ganske høye forhåpninger til den skiva her!
Tiger: Hmm, er du kompis av Jester heller?
Skiva anbefales i hvert fall! Det samme kunne jeg sikkert sagt om El Axels It Is Wha It Is, men den har nå ikke kommet i posten ennå…
Innlegg
