tirsdag, november 28, 2006

Hei alle samme! Deres kjære blogghersker er for tiden veldig stresset over skolemas. (Jeg får faen meg ikke dratt på Cunninlynguist-konserten imorgen engang!) (Helvete)
Så, som dere sikkert forstår, er det litt vanskelig å ta meg tid til å skrive her for tiden, men en liten godbit har jeg likevel for dere! Her er nemlig min eksamensbesvarelse i SEU1502, Sentral-Europas politikk, minoriteter, fra forrige semester. Mange av dere har jo hørt meg snakke om forholdet mellom Latvia og Russland i fylla, så her får dere mine tanker om ungarere, slovakere og andre rare folkeslag skrevet i en noenlunde edru tilstand. Sensor likte forsåvidt ikke denne besvarelsen så godt, men at en sensor som underviser i minoritetspolitikk uten å engang ha de mest elementære kunnskapene om tilstanden til palestinske flyktninger eller minoritetssituasjonene i Tibet og Nord-Irland bryr jeg meg rent lite om...

SEU1502
Sentral-Europas politikk, minoriteter
2006 Vår


Hvilke folkegrupper finnes i henholdsvis Latvia og Slovakia? Sammenlikn og drøft i hvilken grad de ulike gruppene blir inkludert eller ekskludert i samfunnet i de to landene. Gi avslutningsvis en vurdering av den etniske sammensetningens betydning for utenrikspolitikken i de to land.



Hjemmeeksamen for kandidatnummer: 1613



Besvarelsen er på cirka 17000 tegn med mellomrom.

Jeg skal i denne oppgaven redegjøre for hvilke folkegrupper som finnes i henholdsvis Latvia og Slovakia, for så å sammenlikne og drøfte de ulike folkegruppers integrering, posisjon og representasjon i samfunnet. Dette er to land der den største folkegruppen er etniske landsboere som i hovedsak har kontroll over statsapparatet, utviklingen av en nasjonal identitet og øvrig politikk overfor andre folkegrupper. Da oppgaveteksten spør om inkludering og ekskludering, vil det dermed være naturlig å sette fokus på de folkegruppene som utgjør minoritetsgrupper. Jeg har konsentrert meg om tre folkegrupper; russerne i Latvia og ungarerne og romanifolket i Slovakia. Dette er, som jeg skal vise, store minoritetsgrupper med en trøblete historie, så vel som en urolig nåtid. Problemene med integrering skyldes mange årsaker, men uansett årsaker gir de manglende løsningene både problemer i de to landene og muligheter for ringvirkninger globalt. Jeg forsøker gjennom hele oppgaven å trekke frem de internasjonale aspektene ved Latvia og Slovakias minoritetspolitikk, dette oppsumerer jeg også avslutningsvis i et eget avsnitt om den etniske sammensetningens betydning for de to lands utenrikspolitikk.

Folkegrupper i Latvia:
Latvia har en langvarig historie som et land med et mangfold av folkegrupper. Allerede i 1926, bare 8 år etter opprettelsen av republikken Latvia, var kun 76 % etniske latviere, mens de slaviske minoritetene var flerfoldige og store. Siden den gang har russerne hele tiden vært den største minoriteten, med et befolkningstall som til tider har truet latviernes majoritetsstilling i sitt eget land. De to nasjonalitetene har levd side om side under russisk frigjøring så vel som under russisk okkupasjon og undertrykkelse. I 1989 hadde det russiske antallet i Latvia passert 900 000 og utgjorde dermed 34 % av landets befolkning. Da Latvia et år senere skulle definere sin nyvunne identitet, var den store russiske folkegruppen et viktig og vanskelig spørsmål. (Ginkel 2002: 419) Situasjonen var vanskelig av flere grunner, som jeg skal belyse senere, men forhåpningene om at Latvia skulle bygges på demokratiske og ikke etniske prinsipper var dessverre ikke realistiske. Russere som ikke kunne vise til familiære røtter fra Latvia i tiden før 1945 ble nektet statsborgerskap, og en stor del av det russiske miljøet ble dermed nektet representasjon i samfunnet og utelukket fra den nye nasjonalidentiteten. Forbedringene har siden den gang kommet, mye på grunn av et eksternt press og ikke en intern vilje, men fortsatt regnes Latvia som et eksklusivt demokrati på grunn av behandlingen ovenfor russerne. (Ginkel 2002, Beyme 2003, Galbreath 2003) I dag er 59 % etniske latviere, mens russerne utgjør 29 %, i tillegg er det en hviterussisk folkegruppe på 4 % og mindre grupper av polakker, ukrainere og litauere. (Lurås 2006: 383) Hviterussere, ukrainere og flere andre folkegrupper lever under mye av de samme vilkårene som russerne, og i innenrikspolitikken er det få skiller mellom behandlingen av russere og enkelte andre minoriteter. (Ginkel 2002, Smith-Sivertsen 2006)

Inkludering og ekskludering i Latvia:
Den latviske nasjonalismen ble bygget på tyske nasjonalistiske prinsipper. Det vil si at landets innbyggere defineres etter lingvistiske, historiske og kulturelle bånd og ikke nåtidens geografisk bosted. Dermed ekskluderte man en stor andel av befolkningen, også mange som var født i Latvia, og bygget en ny nasjonal identitet som var særdeles eksklusiv. Det kan ha vært mange grunner til at man valgte å gå så aktivt ut mot minoritetene i landet, enkelte av grunnene kan forstås, andre ikke. Gjennom masseinnflytning av okkupantmaktens borgere kan en okkupasjon over tid bli legitimert, flertallet blir tilhørende okkupasjonsmakten og dermed utgjør de en majoritet i et eventuelt nytt demokrati og et flertall ved politiske avgjørelser. Samtidig hadde mye latvisk kultur og lingvistikk forsvunnet under kommunist-perioden. Med dette i bakhodet er det fult mulig å ha en viss sympati for at det var en mistillit til alt som er russisk, og at det var et sterkt fokus på å gjenopprette det som var tapt av Latvias kulturelle arv. Samtidig er russerne i Latvia et folkeslag som har krav på de samme grunnleggende rettighetene som ethvert annet folkeslag i et demokrati. Mange er integrerte i Latvia og har ingen ønsker eller muligheter til å vende tilbake til et fullverdig liv i Russland. Videre var det var ingen voldelige sammenstøt mellom etniske latviere og latviske russere under den syngende revolusjonen, og det er lite som tyder på at flertallet av russerne mangler lojalitet ovenfor sin nye stat. (Ginkel 2002: 404) På den andre siden var de fleste som jobbet imot latvisk frigjøring av russisk ætt, og dermed ble den positive kampen mange av de andre russerne bidro i, overskygget. (Galbreath 2003: 38) Kampen mot russisk frigjøring blir dermed en inspirasjonskilde for populistiske partier og bevegelser etter frigjøringen. I et land som har hatt små muligheter til å utvikle et partisystem med ulike ideologier og en fri akademisk debatt, har populistiske saker enklere for å vinne frem da det er en mangel på politiske skillelinjer. Det kan drøftes om ekskluderingen av russere var basert på hevn, rettmessig frykt, paranoia eller populisme, men uansett årsak gikk den latviske regjeringen for langt i sin identitetspolitikk. Denne ekskluderingen var verken forenlig med internasjonale forventninger eller internasjonal lov. Det kan argumenteres for at denne politikken ikke er særskilt for de nye demokratiene i øst- og sentral-Europa. Ser vi til Tyskland har man en like ekskluderende politikk ovenfor den tyrkisk-ættede befolkningen og mange av de gamle medlemmene av EU har for så vidt lite de kan protestere på hvis de først ser seg selv i speilet. (Johns 2003) Likevel kan det sies at dette er et ubrukelig argument av to grunner. For det første vil situasjonen for russerne i Latvia eller den politiske stabiliteten i landet ikke forbedres på noen som helst måte ved å peke på at det også er overgrep i andre land. For det andre kan det sies, uten å forsvare situasjonen i andre land, at et nytt, lite utviklet og mindre mektig land ikke kan forvente å stille på lik linje med sterke land som har vært medlem i lang tid av de organer som Latvia selv ønsket å bli med i. Det har etter hvert blitt enklere for russere å få latvisk statsborgerskap, men det er dessverre fortsatt mange som blir ekskludert. En stor del av den russiske befolkningen er eldre og fattige, og de har fortsatt ikke mulighet til å oppnå kravene som stilles til statsborgerskap. (Galbreath 2003, Mudde 2005) Kanskje enda viktigere er det at forandringene kan ha kommet som en følge av press fra EU og OSSE og frykt for Russland. Latvierne stemte selv i 1998 for å myke opp kravene til statsborgerskap, men det kan likevel hevdes at det var andre kilder for deres motivasjon enn ønske om å forbedre russernes situasjon. (Galbreath 2003) Hvis dette var krav som ble trådd nedover latvierne, er det grunn til å frykte at mistilliten mot russerne i Latvia ikke har minsket, og en ignorering av dette problemet kan føre til negative forhold i fremtiden. Uansett har de baltiske landene kommet lengst i integrering av de tidligere Sovjet-statene påpeker, og dette gir grunn til optimisme for en fredelig sameksistens i Latvia. (Galbreath 2003: 35, Smith-Sivertsen 2006)

Folkegrupper i Slovakia:
Slovakia har en betydelig større etnisk majoritet enn tilfellet er i Latvia. Etniske slovaker utgjør 85,8 % av landet, mens ungarere er offisielt den største minoriteten med 9,7 %. Med offisielt mener jeg at romanifolket står oppført med 1,7 %, fra folketellingen i 2001, men at de reelt kan være en like stor gruppe som ungarerne. Tsjekkere og rutenere er henholdsvis 0,8 og 0,4 % av befolkningen. Flertallet av slovakene er romerskkatolske, mens de viktigste religiøse minoritetene er 8 % protestanter og 4 % ortodokse kristne. (Hilde 2006: 8) Selv om det er et visst religiøst skillelinje i landet, vil min oppgave fokusere på det jeg mener er de to viktigste minoritetene; romanifolket og ungarerne. Både romanifolket og ungarerne har hatt en turbulent tid som minoriteter i Slovakias kortvarige historie, men utviklingen for de to minoritetene har vært svært forskjellige. Det slovakiske selvbildet har vært, og kan sies å være, basert på at ungarerne alltid ville forsøke å undertrykke slovakene. Dette fiendebildet mot ungarerne utnyttet Mečiar i sin regjeringstid til det fulle. Situasjonen for Slovakias ungarere var derfor kritisk frem til 1998, men forholdene har siden den gang gradvis forbedret seg. Ungarerne har oppnådd politisk representasjon gjennom partiet MKP og generelt bedret sine levekår. Samtidig lever fortsatt romanifolket i en tilstand av fattigdom og overgrep fra Slovakias øvrige befolkning. (Mudde 2005, Bakke 2006)

Romanifolkets triste hverdag:
I likhet med andre land i regionen har Slovakia hatt store problemer med integreringen av romanifolket. Integreringsprosessen kan i stor grad betegnes som en fiasko, da romanifolket er plaget av rasisme og diskriminering. Romanifolket lever segregert fra resten av befolkningen i ghettoer med betydelig lavere levestandard enn de andre folkegruppene i Slovakia. I forhold til nesten alle sentrale faktorer som økonomi, ernæring, helse og utdanning, kommer de dårligst ut. Dette er imidlertid en vanskelig sak der enkelte vil påstå at politikerne og den etniske befolkningen i Slovakia ikke kan ha et aleneansvar for den mislykkede integreringen. Motstanden mot integrering har vært stor blant romanifolket selv, blant annet i å ta del i den offentlige utdannelsen. Men fra mitt synspunkt blir det feil å peke for mye på romanifolket, for hvordan kan man ha et krav om integrering når integreringspartneren ikke gir tilstrekkelige signaler om at de ønsker en fredelig sameksistens? Ser vi til Tsjekkia, sa 79 % at de ikke ønsker å være nabo til en roman i 2003, tallene i Slovakia er neppe lavere. (Rezková 2003) Romanifolket i Slovakia plages av politivold, høyreekstreme grupperinger og en generell mistillit blant de øvrige folkegruppene. Da er det naturlig å stille seg spørsmålet om man kan forvente at et folkeslag skal akseptere de krav staten har til romanifolket, når staten ikke er villig til å gjøre en stor nok innsats for at romanifolket kan leve i trygghet og med helt grunnlegende menneskerettigheter.
(Johns 2003, Mudde 2005)

Hvorfor kommer romanifolket dårligst ut?
Jeg er i denne oppgaven klar på at Slovakia ikke gjør nok for å stoppe overgrep og ekskludering av romanifolket. Da vi ser at det har vært en forbedring av forholdene for russere i Latvia og ungarere i Slovakia, er det verdt å spørre seg hvorfor det har vært en bedring i utviklingen av minoritetsrettigheter for de to nevnte folkegruppene, men ikke for romanifolket. Hvis vi ser på de historiske forholdene mellom Latvia og Russland og Slovakia og Ungarn, kan det virke merkelig at romanifolket blir møtt med et større hat og mistillit enn Latvias russere og Slovakias ungarere. Akkurat dette tror jeg sporer inn på en av grunnene til at det nettopp er slik. Romanifolket har ingen sterk internasjonal stemme, de har ingen statsmakt som kan true Slovakia, og ikke minst, da det ikke er noen romanistat, er det naturligvis heller ingen slovaker som lever i områder der romanifolket bestemmer. Mangelen på oppfølging av romanifolket kan i stor grad handle om behov. Mangelen på globale aspekter gjør veien for et integrert romanifolk betydelig lengre. Mens Slovakia er avhengig av å beskytte den ungarske befolkningen og å komme med kompromisser til deres krav for å opprettholde et godt forhold til sin nabo og for en gjensidig respekt i forhold til slovakene i Ungarn, eksisterer ikke de samme problemstillingene når det kommer til romanifolket. Det samme ser vi i Latvia da man er nødt til å ta et større hensyng til landets russere på grunn av latviernes langt mektigere nabo, Russland. Samtidig som det er viktig å ha noenlunde godt forhold til Russland, var også kravene fra EU viktige for Latvia. Ønsket om å bli med i EU var mer betydningsfullt for Latvia enn det var for Slovakia, og dette har nok vært et moment som er vært å vektlegge når vi skal sammenligne de to landenes minoritetspolitikk. For mens Latvia hele tiden ytret et sterkt ønske om å distansere seg fra Russland og jobbet for å komme fortest mulig med i EU, hadde slovakene på sin side et mer avslappet forhold til EU-medlemskap og et bedre forhold til Russland. Siden Slovakia ble medlem av EU har de spilt en passiv rolle og motsetningen til Latvia er tydelig da sistnevnte kan synes å være langt mer villig til å komme eksterne krav i møte. På den andre siden skal man ikke se seg blind på dette, Slovakia har naturligvis også interesse av et godt internasjonalt renommé og gunstige samarbeid med andre land. Slovakias rolle i bombingen av Serbia er et godt eksempel på at landet er villig til å hjelpe andre land med prosesser som kan være smertefulle for dem selv, og dette kan også sees som et argument for at det er mulig til å legge et eksternt press for en forbedret minoritetspolitikk.

Ekstremisme og motstand:
Hvis vi ser videre i integreringspolitikken til de to landene, står høyreekstremister sterkere i Slovakia enn i Latvia. De høyreekstremes posisjon i Slovakia er et faretruende moment som allerede har hatt alvorlige og triste konsekvenser. Det er her flere bemerkelsesverdige skiller mellom Latvia og Slovakia. Rasistiske bevegelser har aldri vært suksessfulle under noe valg i Latvia, organisasjonene er i sentral- og østeuropeisk målestokk lite relevante og rasistisk motivert vold forekommer ytterst sjelden. Dette står i strid til hva som er tilfellet i Slovakia. I Slovakia har paritet SNS oppnådd gode valgresultater, organisasjoner står sterkt og rasistisk vold er strukturert og ikke minst relativt konstant. (Mudde 2005) Ser vi på radikale høyrepartier er ikke suksessen i Slovakia unik, heller ikke i vesteuropeiske målestokk der partier som Le Pen og Dansk Folkeparti har hatt stor suksess. Det som er mer unikt og mer faretruende, er båndene mellom partiene og voldelige høyreekstremistiske grupperinger. Subkulturen har vokst seg farlig sterk uten å ha den motstanden vi kan forvente fra et demokratisk land. Det som er spennende å følge her er om den etniske folkegruppen vil ta større grep for å hindre overgrep mot minoriteter etter som sivilsamfunnet forsterkes. I Norge så vi for eksempel de voldsomme reaksjonene da Benjamin Hermansen ble offer for et rasistisk motivert drap i 2001. Drapet på Hermansen var en høyt fokusert sak i media, befolkningen markerte sin avsky gjennom massedemonstrasjoner og også en rekke bevegelser, partier og fagorganisasjoner tok avstand fra hendelsen. En slik type motstand er ikke i tilstrekkelig grad utbredt i verken Latvia eller Slovakia. Her tror jeg det er særdeles viktig å huske på at dette er nye land som har hatt kort tid til å opparbeide et velfungerende sivilt samfunn. I Tsjekkia har vi sett eksempler på at vold motivert av rasisme skaper reaksjoner i samfunnet, at utviklingen ikke har kommet like langt i Slovakia mener jeg at har mye å gjøre med Mečiars regjeringsperiode. Hans innskrenkinger av demokratiet og det sivile samfunn førte til at Slovakia i 1999 var klassifisert som et begrenset demokrati. (Beyme 2003: 209) Oppbyggingen av det sivile samfunn har hatt en tyngre vei i Slovakia enn i Latvia, og derfor kan det argumenteres for at rasistiske grupperinger har hatt et enklere utgangspunkt i Slovakia. (Mudde 2005)

Utenrikspolitiske følger:
Jeg har i denne oppgaven kommet inn på noen utenrikspolitiske følger av minoritetspolitikken. Disse går ut på at Latvia var avhengig av å myke opp restriksjonene de hadde satt for den russiske folkegruppen for å kunne bli tatt med i EU. Samtidig har jeg pekt på at Latvia kan være avhengig av å sikre gode levekår for landets russere for å ikke provosere Russland selv om det nok kan sies at Baltikum er lavt prioritert i Russlands utenrikspolitiske plan. Mye av det samme gjelder for Slovakia. Slovakia har et ønske om å ha et stabilt, godt og fredelig forhold til Ungarn, og med tanke på at det er mange slovaker i Ungarn er det nødvendig å føre en fornuftig minoritetspolitikk. Jeg har vist til at de internasjonale aspektene rundt romanifolket er svakere, men at også Slovakia her har et ansvar med tanke på sitt internasjonale renommé og forbindelser.

Konklusjon:
Jeg har i denne oppgaven fokusert på de ulike folkegruppene i Latvia og Slovakia i forhold til deres politiske representasjon og levekår. Jeg har pekt spesielt på tre folkegrupper; russerne i Latvia og romanifolket og ungarerne i Slovakia. Jeg har argumentert for at Latvia har ført en ekskluderende politikk som til en viss grad er forstålig men likevel uakseptabel. Videre har jeg forsøkt å vise at det har vært en positiv utvikling i Latvia, men at det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om dette har kommet etter et latvisk og ikke et internasjonalt ønske. Situasjonen i Latvia har jeg drøftet opp mot minoritetenes posisjon, og da spesielt romanifolket. Her har jeg pekt på tre årsaker som jeg mener at er avgjørende for at romanifolket har blitt mindre integrert enn ungarerne og russerne: Mangel på en sterk internasjonal stemme, slovakenes mer avslappede forhold til EU og andre internasjonale organisasjon og det er et svakere sivil samfunn i Slovakia enn i Latvia.

Litteraturliste:

Bakke, Elisabeth (hovedredaktør): Sentral-Europa og Baltikum etter 1989. 2006, Samlaget.
Kap. 4, Smith-Sivertsen, Herman. Ss. 57-74
Kap. 8, Bakke, Elisabeth. Ss. 138-158

Ginkel, John: Identity Construction in Latvia’s “Singing Revolution”. Why Inter-Ethnic Conflict Failed to Occur, ss. 403-433. 2002, Carfax Publishing.

Beyme, Klaus von: Ch.11 Constitutional Engineering in Central and Eastern Europe, ss. 190-210. 2003, Palgrave Macmillan Ltd.

Galbreath, David: The politics of European Integration and Minority Rights in Estonia and Latvia, ss. 35-53. 2003, Brill.

Henriksen, Petter (hovedredaktør): Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE leksikon. 2006, Kunnskapsforlaget. Ss. 383 skrevet av Gunhild Lurås.

Johns, Michael: Do As I Say, Not As I Do, ss. 682-699. 2003, University of California Press.

Mudde, Cas: Racist Extremism in Central and Eastern Europe, ss. 161-184. 2005, University of California Press.

Hilde, Paal Sigurd: Økonomisk tiger med politiske leirføtter? 2006, Blindern.

Rezková, Miluše: How Tolerant Are We? 2003, Centrum pro výzkum veřejného mínění.
Opplysningene hentet ut fra CVVM sine internettsider den 8.juni 2006:
http://www.cvvm.cas.cz/index.php?lang=1&disp=zpravy&r=1&shw=100199
http://www.cvvm.cas.cz/upl/zpravy/100199s_ov30324.pdf