fredag, september 12, 2008

Hiphop Kemp, Tsjekkia – 2008
Noen ganger både gleder og gruer jeg meg til å reise på ferie. Hiphop Kemp i Tsjekkia var et slikt eksempel på gruglede. Det å reise er naturligvis noe som kan være nok i seg selv til at man gleder seg. Gode venner, destinasjonens samfunn og kultur er andre opplagte grunner. Alt dette stemte i mitt tilfelle for denne turen. Dessuten skulle jeg på konserter med artister som Guilty Simpson, eMC, Brother Ali, Kano, Atmosphere og The Roots… bare for å nevne noen av høydepunktene i Hiphop Kemps relativt imponerende program. Jada, det var grunn til å glede seg, men innerst inne merket jeg en liten misstro til å reise på en hiphopfestival i et eller annet tsjekkisk utkantsted…

Jeg har faktisk studert Tsjekkia og landets politiske system på Universitet i Oslo, uten at jeg skal skryte på meg å huske så alt for mye av akkurat det. Kort oppsummert så var det vel noe slikt som at tsjekkere frykter Russland, ser opp til USA, misliker sigøynere og har et politisk system som for utenforstående virker totalt kaotisk. Med andre ord ikke noe særlig annerledes fra resten av verden. Ellers lager de god mat, enda bedre pils og har i Praha en fantastisk hovedstad. Teknisk sett og akademisk riktig vil være å si at Tsjekkia ligger i Sentral-Europa, men jeg mener nå engang at øst er øst uansett hvordan man vrir og vender på det. Det er dessuten morsommere å skrive om Øst-Europa enn kjedelige Sentral-Europa. Altså er tsjekkere et østeuropeisk folk som drikker mye øl. Mest i Europa faktisk, hvis jeg ikke husker helt feil.

Jeg har vært på festival i Øst-Europa en gang tidligere. En absurd opplevelse i Budapest, Ungarn. Festivalen holdt til i en gammel kommunistpark og het noe sånt som X-treme Games Festival. Her drev de med farlige idretter som basketball og trampolinehopping, mens et bisart dårlig rockeband, Mix Master Mike fra Beastie Boys og Wu-Tang Clan sto for musikken… eller Wu-Tang og Wu-Tang. Det var nå engang bare U-God og Masta Killa, men ungarerne i sine singletes og bandanas svelget det rått uansett. Så der sto jeg da, med en fallen Lenin på den ene siden, noen ungarske klovner på den andre siden og to halvveis gode rappere som dro svært forkortede klassikere på scenen. Jeg forestilte meg at Hiphop Kemp ville bli noe av det samme. Tusenvis av gutter med Fubu-bukser, falske øreringer og en attitude som sikkert hadde skremt vettet av gamle damer på Røas eldresenter. Litt slitsomt med andre ord.
Uansett, nok om østeuropeere, Fububukser og kommunister. Det er festivalen jeg skal skrive om.
Hiphop Kemp ble for første gang arrangert i 2002, og det var dermed syvende gang festivalen fant sted i år. Festivalen har alltid hatt et visst backpacker-preg over seg, med sine breake- og beatboxscener, graffitivegger og headlinere som Redman, M.O.P., R.A. The Rugged Man og Masta Ace. Festivalen finner sted litt utenfor den halvstore byen Hradec Kralove. Hradec Kralove ligger cirka 90 minutters togtur fra Praha, og er forøvrig hovedstadens rake motsetning med sin groteske stygghet. Sentrum føles lukket, deler av byen er ufullstendige byggeplasser, andre deler gigantiske lekeplasser for vestlige storkapitalister. Sentrale bygg som togstasjonen og hoteller er bygget i tradisjonell sovjetisk stil, med ingen andre krav til arkitektur enn at det skal være stort. Hvis du kommer med tog vil ditt første møte med Hradec Kralove være en forfallen stasjon og et digert hotell tilsynelatende så nedslitt at ingen vil bo der, plassert i en by som i utgangspunktet ingen vil besøke uansett. Om HK har noen severdigheter vet jeg ikke, jeg var der jo uansett for denne festivalen. Og Hiphop Kemp er en fin festival når sant skal sies. På enkelte områder ligger de naturligvis litt etter, jeg har for eksempel fortsatt mareritt om mitt siste dobesøk her, men sånn alt i alt er det en ganske imponerende greie de har fått til her i Tsjekkia. Selve festivalen holder til på en nedlagt militærflyplass litt utenfor byen. Et originalt sted å ha en festival på! Ved inngangspartiet spaserer du langs forslitt piggtråd, mange av scenene er i gamle hangarer og ved siden av campingområdene står det fortsatt gamle jagerfly og kamphelikoptre. Så et besøk på Hiphop Kemp gir deg altså muligheter til både å se på polsk freestylerapping i nedlagte hangarer og til å stjele jagerfly i fylla. Begge deler gode historier å fortelle barnebarna.

Det er et stort og et lite campingområde, der det lille er klart å foretrekke hvis du ønsker det litt mer rolig og sikkert. Tilskuere kommer for det meste fra Tsjekkia, Slovakia og Polen, mens også Tyskland og England har ganske store delegasjoner. Min egen gruppe besto av fem gutter og to jenter, noe som nok er ganske representativt for festivalens kjønnsfordeling i sin helhet. Egentlig ikke så verst med tanke på det gutteklubbstempelet hiphop, og da spesielt backpackerrap, sliter med.
I tillegg til de to campingområdene er det store, store parkeringsplasser. Hvorfor folk vil sove i bil, og ikke i telt, forstår ikke jeg, men polakker liker nå engang også å sove i bil når de jobber i Norge… Hva vet jeg? Kanskje dette er deres måte å ta med seg hjemmet når de drar på ferie?
HHK er liberalt. Både når det gjelder jazztobakk og når det gjelder sikkerhet. En norsk branninspektør ville fortsatt ha ligget vantro i fosterstilling hvis han hadde besøkt denne festivalen. Mitt første inntrykk fra campingområdet var et lokalt geni som lagde bål inne i et partytelt. Bålet brente bra, men ikke bra nok for vårt lokale geni. Mer rødsprit tenkte geniet og plutselig var man millimeter ifra å svi av hele teltet. Geniets løsning på denne overhengende brannfaren var imidlertid ikke å helle på mindre rødsprit, men derimot å løfte telttaket over bålet med noen centimeter, samtidig som man hellet på med enda mer rødsprit! Sånn oppfinnsomhet, eller uansvarlighet hvis du vil være vanskelig på det, finner du rett og slett ikke på norske festivaler. Kort fortalt er det liten brannsikkerhet på campingen, og bål er tillatt hvor som helst og når som helst.

Genier kommer imidlertid ikke bare fra Øst-Europa, det er også godt befolket med dem her i Norge. Reiselaget mitt besto nemlig også utelukkende av den slags. Ved enstemmig vedtakelse ble man enig om å kjøpe telt i Tsjekkia. Like enstemmig var man i at det ene teltet man fant i Praha var for dyrt. (400 kroner per dobbelttelt.) Den enstemmige gruppen av genier ble så enig om å dra rett fra sentrum av Hradec Kralove og videre til festivalområdet. Jeg har alltid hatt en beinhard tro på at alt ordner seg til slutt, og det gjør det jo også på sett og vis, men det hadde klart vært en fordel om de solgte telt på festivalområdet. Det gjorde de ikke. Nedtur. Telt fantes heller ikke i selve byen. Tre timers teltsøking resulterte i et stort stykke presenning og masse gaffateip. Nedtur. Jeg har aldri sett noen bruke en enkel presenning som soveplass og bagasjeoppbevaring på en festival. Jeg kan i ganske stor grad forstå hvorfor. Presenning er ikke det nye teltet. Det er klart at det funker på sitt vis, det er for eksempel fin måte å sette seg i respekt(?) blant sine østeuropeiske campingnaboer, men det er ganske kjipt hvis det begynner å regne. Fy faen som det begynte å regne den kvelden…

Da teltsituasjonen var litt prekær, og som følge av at undertegnede drakk for å holde sorgene borte, er konsertanmeldesene litt, tja, vage. Skal du absolutt være så jævla fin på det kan du kjøpe tsjekkiske aviser istedenfor.
Kool Savas: Strømbrudd under starten av konserten. Sikkert en Looptroop-fanatiker som sto bak faenskapet. Merkelig stemning da hele festivalområdet blir totalt mørkelagt.
Wax Tailor: Passet på bagasjen under denne konserten, men det var visstnok bra.
Turntable Jazz Live (DJ Rafik, Adlib, Ben, Guilty Simpson, Frank Nitty og Illa J): Passet fortsatt bagasjen. Dessverre, for dette var visstnok veldig bra. Simpson og Nitty er alltid bra live, men Illa J var visst ikke den helt store konsertartisten.
Kano: Jeg vet ikke hva som skjedde med han, men på storskjermen sto det masse tsjekkiske ord og et ”:(”. Kanskje det betyr avlysning?
Looptroop:
• Looptroop har absurde mengder med fans i Øst-Europa.
• Looptroop er flinke live.
• De savner Cos.M.I.C.
• Den nye skiva er litt kjip.
Army of the Pharaohs med Snowgoons Soundsystem: Jeg vet ærlig talt ikke hva som skjedde her, men på scenen kom de ikke…
eMC: På grunn av strømbruddet og diverse forsinkelser kom ikke eMC på scenen før sånn cirka 02.30 natt til lørdag. I forhold til min profesjonalitet som reisereporter er dette et svært ugunstig tidspunkt, men det skal ikke dere lesere bry dere så mye om. eMC er uansett noe av det beste du kan se live i hiphopverden. Jo da, konsertene deres er litt fylt opp av klisjéfulle publikumsfrierier, men det funker alltid når det er Masta Ace med venner som gjør det. eMCs album er dessuten et av årets beste, og med fire velfylte solokataloger i tilegg er det nødt til å bli bra. For ikke å glemme at de også har, i hvert fall i mine øyne, verdens beste balladerapper. Når jeg blir milliardær skal jeg ansette Ace til å synge ”Beautiful” som nattasang for meg hver eneste kveld. Midt i konserten driver de med noe slags skuespill der Wordsworth blir skutt, står opp fra de døde og begynner å rappe. Jeg forsto fint lite av det, og akkurat denne delen kunne de godt ha kutta. Men, dette er bare litt småplukk i det som totalt sett var en fantastisk konsert.
Pressenningen: Klokka er snart syv. Det er masse mørke skyer, men det regner ikke. Funker fint det her, telt er oppskrytt!

Beatboxingscenen: Det er lørdag og undertegnede forsøker å besøke de litt mindre scenene. Her står det en fyr med gitar og synger for fem gutter. Det eneste jeg skjønner er at dette ikke er noe sted å være.
Breakescenen: Å fytti helvete! Det er som om Team Antonsen hadde hatt en sketsj med ”Breaking på lavt nivå”. Triste greier.
Graffitiveggen: Ganske skuffende…
Mr. Lif og Akrobatik: Tja, jeg vet ikke helt hva jeg skal si om disse to herrene. Det er klart at de er to gode rappere, og dessuten utmerkede liveartister. Men; jeg blir liksom aldri helt revet med av dem. Akkurat som på skive så er det noe som, for min del, mangler. Kanskje ikke en helt rettferdig dom, fansen hadde det helt sikkert kjempebra, men for meg personlig så var ikke dette det helt store.
Majors: Ok, jo lenger ut på kvelden man kommer, jo mer urettferdig, på godt og vondt, er disse ”anmeldesene”. Jeg gikk glipp av danskenes konsert på årets Roskilde, men jeg la imidlertid merke til den positive responsen de fikk i etterkant, blant annet i Orange Press, og DJ Static og DJ Noize sitt fremragende oppvarmingssett for Jay-Z. Jeg hadde derfor gledet meg litt til å se denne danske supergruppa. Jeg husker svært lite av konserten, men jeg hadde visstnok gikk utrykk for at dette var en stor skuffelse. Da fyllevarianten av meg selv tross alt er den personen som står meg nærest velger jeg å ta hans ord på at dette var en skuffelse.
Roxanne Shanté og Bahamadia: Hva faen? Det her står ikke i programmet? Tiden har ikke stelt bra med Bahamadia gitt. Det her var utdaterte saker. Gamlemor holder imidlertid fortsatt koken. Jøss, jeg må innrømme at Roxanne er en av de pionerene jeg aldri hadde forestilt meg at jeg skulle få oppleve, men det er var riktig så fett.
Zion I: Faen, han gikk jeg glipp av.
Leeroy: Faen, han gikk jeg glipp av.
Atmosphere og Brother Ali: Jeg vil beskrive meg selv som en stor fan av Brother Ali og en liten fan av Atmosphere. Brother Ali ga ut et av 2006s beste album, The Undisputed Truth, og har i det hele tatt alltid gitt ut kvalitetsmusikk. Atmosphere derimot har en mer variabel katalog. I mine ører rangerer det fra genialt til direkte kjedelig. Jeg har imidlertid et lite annet inntrykk av Slug og Ali som liveartister. På scenen er nemlig Slug helt overlegen. Brother Ali har aldri klart å få den roen han har på plate over på scenen. Det hele høres litt anspent ut, og låter som ”Forest Whitaker” og ”Uncle Sam Goddamn” blir rett og slett ikke det samme. Slug derimot leverer alltid, også i kveld. Dessuten gir jeg store plusspoeng for å avslutte(?) med en så fantastisk låt som ”Always Coming Back Home to You”.
Pharoahe Monch: Hva gjør sånn surt fjes på storskjermen igjen? Faen i helvete. Det går alltid skeis når jeg skal se Monch. Jaja, de sier at han ligger på sykehus, og sånt skal man ikke spøke med. Bli frisk!

Telt: Det er søndag morgen. Festivalens siste dag, og i hvert fall en tredjedel av campingen er allerede på vei hjem. Søndagen har visst ikke den helt samme betydningen her som på for eksempel Roskilde. Merkelig med det.
Stig of the Dump: Men i alle dager, dette er da ikke Stig of the Dump! Jeg klarer da å skille en feit hvit mann fra en tynn mørkhudet? Hva gjør Kano på scenen nå? 35 timer etter at han egentlig skulle vært på scenen? Nei, sorry, men dette blir for mye for en fyllesyk mann. Jeg går og legger meg igjen…
The Roots: The Roots! Jeg føler virkelig ikke behov for å skrive noe om The Roots. Alle som har sett dem vet at dette er det beste du kan se innen hiphop. Har du aldri sett Roots, har jeg ingenting å si til deg…

Av en eller annen merkelig grunn stenger hovedscenen klokka 20.00 siste dag på Hiphop Kemp. Merkelig, men sånn er det. Da det engang er slik at god festivaletikett tross alt består av å drikke øl og drite i å sjekke ut nye spennende navn kunne The Roots fort ha blitt min siste konsert. Men, en herre fra North Carolina ville det imidlertid annerledes. På den minste scenen sto nemlig Kaze foran 200 polakker og viste hvorfor han var en del av Rawkus 50-prosjektet. Rett og slett en jævlig rå rapper i alle betydninger av ordet. Gjør deg selv en tjeneste og sjekk han ut selv: www.myspace.com/kaze1

Så, anbefaler jeg Hiphop Kemp til andre? Tja, det kommer naturligvis litt an på hvilke preferanser du har. Ønsker du noe annet enn den vanlige Roskilde eller Hove-pakka, så kan nok dette være et fint alternativ. Det er mye bra musikk, latterlig billig og generelt god stemning. Sikkerheten virker også, sånn alt i alt, ganske brukbar. Er du meget opptatt av å ha rene toaletter, enkel tilgang til dusj og informasjon på et språk du kan forstå, så finnes det nok bedre alternativer. Alt jeg kan si er at jeg koste meg fælt og godt kunne tenkt meg å reise tilbake…