Listeennn: Et åpent brev til DJ Khaled.


Vi er alle glad i jenter med store pupper, gigantiske smykker og råflotte biler. Spesielt liker vi det når ignorante negere snakker raskt om disse tingene. Dette har DJ Khaled gitt oss veldig mye av. Ingen er for tiden så flink til å samle sammen rappere med mye i kjeften og lite i hjernen som den arabiske DJen. Shit, han fikk til og med Akon til å høres bra ut! Jeg mener, seriøst, har du hørt ”We Takin Over”?



Fytti helvete for en moderforpult kul sang.

Dette betyr imidlertid ikke at fyren er noe annet enn et feigt rasshøl. Hans opprinnelse kunne ha vært til stor verdi for millioner av mennesker, men på grunn av en manglende ryggrad og moral skyr Khaled sin bakgrunn som pesten. Han er en palestiner. I likhet med alle hans landsmenn er han en flyktning. Ulikt de aller fleste landsmenn en suksessfull flyktning. Der andre palestinere lever i hungersnød og desperasjon i sitt eget og mange andre land nyter Khaled sin rikmannstilværelse i Florida. Men, der artister som Mos Def, The Roots, Talib Kweli, Public Enemy[i] og Sadat X har gitt høyst nødvendige lyriske tilskudd til palestinernes kamp er det stille fra arabiske Khaled. Helt stille. Ikke et ord. Ikke et tegn. Ikke et symbol. På kamp. Bare pupper, biler og smykker.

Kanskje er han redd for sionismens sterke grep i den amerikanske underholdningsindustrien. Kanskje føler han seg for god for sine nasjonale likemenn. Kanskje er han en av dem som jobber hardt for sin egen velferd, men snur ryggen til andres kamp og fortvilelse. Kanskje er alt dette grunnen til at presseskriv fra Khaled snakker om en arabisk arv og ikke en palestinsk. Arabisk? Pøh. Som om jeg til stadighet skulle snakket om min nordiske bakgrunn. Det hele er synd og skam fordi palestinerne desperat trenger flere forbilder. De trenger beviser på at de kan lykkes. At det finnes flere veier til lykke og velstand enn islamistiske mafialiknende organisasjoner.

”Jeg skulle ønske at du kunne konsentrere deg om andre ting enn Palestina” (sitert etter egen hukommelse) sa moren til den palestinske akademikeren og forfatteren Edward Said da hun lå på dødsleiet. ”Jeg er redd for hva sionistene vil gjøre med deg.” Said fulgte aldri morens råd, men fortsatte istedenfor kampen mot Israels blodige okkupasjon og krigføring. Khaled derimot ber Koch Records om at identiteten hans skal gjemmes bak en arabisk fellenevnelse, mens han selv repper den ubetydelige amerikanske bydelen Dade County. For et mot, for en ære, for en… blæh.

Der Sammy Lee Lewis gjemte seg i hvitmans-festers hjørner for å gjøre en innsats, der Audun gjemmer seg i kroker i usmakelige sammenkomster for å observere og der SV gjemmer seg i regjeringen for å kunne bidra til mer enn idealisme, gjemmer Khaled seg i den sionistiskstyrte platebransjen for å kunne boltre seg i Terror Squads overdådige velstand. Samtidig drukner Gaza i blod og den palestinske stat smuldrer opp.

Betegnelsen ’palestinsk flyktning’ er en hedersbetegnelsen få av oss kan få tildelt. Det gir kanskje svært sjelden den store velferden, vel ærlig talt så gir det ikke engang de mest grunnlegende menneskelige behov. Men, en gang i fremtiden, da rettferdigheten har seiret for nok et folk og nok en konflikt, vil verden med stor ærefrykt og respekt se tilbake på de palestinske flyktningenes minne. Alle som en. Med et lite unntak av en feig DJ i Florida.

“When a soldier ends his life with his own gun
Beef is tryin' to figure out what to tell his son
Beef is oil prices and geopolitics
Beef is Iraq, the West Bank, and Gaza Strip
Some beef is big and some beef is small
But what y'all call beef is not beef at all
Beef is real life happenin' everyday
And it's realer than them songs that you get at Kay Slay”
Mos Def

[i] Det skal vel sies at Public Enemy, dessverre, er mer kjent for sin anti-semitisme enn sin anti-sionisme.