Fuck nyanser.

Det er mye man skulle ønske man kunne skrevet. Akkurat nå er det jævlig mye. Men vi får heller vente. (Er det egentlig noen i det hele tatt som sjekker denne bloggen regelmessig?) Uansett, her er et innlegg som nylig mystisk forsvant… Jeg vil for øvrig påpeke at det er merkelige at et innlegg som hevder at Stillmatic er tidenes beste skive og at ”What Goes Around” er tidenes beste raplåt får en kritikk som spesialiserer seg på Nas sine gjestevers…

Tirsdag, 29.mai.

Det har gått mange år, bookinger, skuffelser og tårer, men plutselig så sto han der. Helt alene på Sentrum Scene. Han har vært verdens beste og viktigste rapper siden sitt første vers, for å stjele litt fra en viss annen blogg, og tirsdag den 29.mai i 2007 lagde han historie i Oslo. I paradis var han nok ikke, det var det jeg som var, men storkoste seg gjorde han tydeligvis. Han har avlyst fem tidligere konserter i Norge. I Kroatia kom han til scenekanten før han snudde seg og gikk. Han er et rasshøl av dimensjoner, har et ego ut av en annen verden og er til tider hykleriets far. Men, han er, som tidligere nevnt, også verdens beste rapper. Verdens beste rapper skal være litt annerledes. Verdens beste rapper skal ikke gå på jobb hver dag. Verdens beste rapper skal drite i avtaler. Verdens beste rapper trenger ikke å si mer enn fem ord i løpet av en konsert. Verdens beste rapper skal oppfylle 1700 menneskers drømmer og forhåpninger foran et gigantisk banner som erklærer hiphopens død. Dette gjorde han.

Jeg har opplevd en del i livet mitt. Jeg har oppdaget og erfart gledene ved å onanere, jeg har pult, vært full, vært edru, sittet i fengsel, blitt banket opp og gått på trynet. Ingenting kan sammenlignes med følelsen jeg hadde da Nasty Nas entret scenen på min 23årsdag. Ingenting.

Nasir Jones har ikke energien til Busta Rhymes eller karismaen til Dizzee Rascal, men han har låtene. Han har verdens beste katalog. En katalog som det hersker mye missforståelser og feiloppfatninger rundt. La oss ta det enkle først: Illmatic er tidenes beste debutskive. Det er vi alle enige om. Så til det vanskelige - Stillmatic er tidenes beste album. Uansett sjanger. Punktum. ”What Goes Around” er tidenes beste rap-låt. På ”Road to Zion” gjør Nas sin beste gjesteopptreden. På Bravehearts sin ”Quick to Back Down” avgjorde han konflikten med Jay-Z. Ikke før og ikke etter. På ”Black Republican” er han en del av det som er teoretisk sett, ikke i praksis, den beste koalisjonen noensinne. Sånn, da har vi lagt alle diskusjoner døde. Han dro verken ”What Goes Around” eller verset fra ”Road to Zion”... Dette kunne være en skuffelse hvis det ikke hadde vært for at jeg hørte “Got Ur Self A Gun”, “You’re Da Man”, ”One Mic”, ”Nas is Like”, ”Affirmative Action”, ”The World is Yours”, ”If I Ruled the World”, ”Hip Hop is Dead” og ”N.Y. State of Mind”. Man kan ikke be om mer, men det gjorde man. Og plutselig ble vi lønnet med en helvetes avsluttning kalt ”Made You Look”.

Det er ikke vits i å prøve å omtale dette noe mer. De som var der vet. Til alle dere som ikke var der og til de som ble kastet ut på grunn av litt hasjrøyking: Kjipt det! Dere får leve med skammen…

Etter konserten fikk mange av oss litt ekstra underholdning i form av et masseslagsmål. Dagbladet kunne opplyse oss om at en mann hadde fått bitt av deler av øret og at Nas ikke var involvert. Kjekt å vite for oss som var usikre på om verdens beste rapper var interessert i å slåss med 20 somaliske kids.

Bonus!

Lørdag, 02.juni.

Saïan Supa Crew er guder. Sly Johnson. For en mann! For en konsert! Halvparten av det Mic Buddah holdt på med skjønte jeg ikke bæret av, men det var faen meg legendarisk for det. Først så surret han med lydmannen i en halvtime. Akkurat det var kanskje ikke legendarisk. Så gjorde han masse rart. Beatboxa, rappet og sang. På engelsk og fransk. Jeg skjønte ingenting. Men koste meg, det gjorde jeg. Saïan Supa Crew, er som nevnt guder.