La byen være i utvikling!
Tidligere i år utdypet Erling Lae sitt ideologiske forsvar for Oslos utvikling under hans periode som byrådsleder. Han skal altså forsvare 8 år med høyrepolitisk makt, som langt på vei kan oppsumeres med to navn; Clear Channel og Flexus. Ingen enkel oppgave altså. Lae prøver likevel, og med titelen ”La byen være by!” slår han tilbake mot de som ønsker en by med rekreasjonsområder, begrenset reklame og tryghet i boligmarkedet.
Dessverre er ikke Laes argumentasjon særlig overbevisende, faktisk er den oppsiktsvekkende enkel. Spesielt er hans motstand mot reklamebegrensning i byrommet særdeles hul:

”På det siste bystyremøtet i Oslo vedtok flertallet enda en gang å begrense reklamen i Oslos byrom så mye som mulig. Helst burde den ikke ha vært der. Men hvor finner vi store byer uten reklame? Hvorfor har Riksantikvaren fredet Freia-reklamen på Karl Johans gate? Fordi reklamen er en del av det historiske bybildet.”

Ok, det kan være mange gode grunner til å ha et stort omfang av reklame i det offentlige rom. Hvorvidt økonomiske interesser skal gå foran estetikk er bare en av flere fornuftige diskusjoner man kan ha rundt reklamens plass. Men, reklame som en historisk dimensjon i bybildet er naturligvis totalt uinteressant. Aksepterer vi denne logikken får det fort konsekvenser for bypolitikken som jeg er ganske sikker på at Lae og hans likesinnede vil finne svært uheldig. La meg forsøke å bruke Laes argument på en annen måte.

’På det siste bystyremøtet i Oslo vedtok flertallet enda en gang å begrense grafitti i Oslos byrom så mye som mulig. Helst burde den ikke ha vært det. Men hvor finner vi store byer uten grafitti? Hvorfor får vi stadig nye eksempler på fredet grafitti rundt omrking i verdens byer? Fordi grafitti har etablert seg som en del av bybildet siden 70-tallet.’

Altså, selv undertegnede, som er en varm forsvarer av grafitti, ser at dette er et helt uholdbart argument. Det er en helt uakseptabel tanke at andre skal måtte forholde seg til noe de kanskje anser som hærverk bare fordi det har en urban historie som strekker seg over 40 år. At Høyre ville akseptert grafitti som et lovlig kunstnerisk verktøy med denne begrunnelsen er da også helt absurd. Så hvordan kan man da bruke samme argumentasjon for å rettferdiggjøre utstrakt bruk av reklame i Oslo?

Det er selvfølgelig store forskjeller mellom reklame og grafitti. Det økonomiske aspektet alene gjør at det ene er enkelt å legitimere, mens det andre fort vil ende opp som kriminalisert. Likevel viser eksempelet med grafitti, at Laes bruk av historie som legitimering for reklame er særdels suspekt. En aksept av dimensjoner i bylivet utelukkende på grunnlag av historie vil altså måtte romme både undertøyskjedenes retusjerte jenter og taggernes piecer. Det tror jeg ingen er tjent med, verken oss som liker Pay2 eller de som liker Pernille Holmboe.