2009s beste album!
Vi er litt trege her i audun84.blogspot.com, og eller ikke så gode på oppdateringer etter hva vi har hørt. Men, her er i hvertfall den eneste troverdige listen over 2009s beste urbane album. 2009 var ikke det beste året, men det er likefult nok av undervurderte skiver her.

10. Beanie Sigel – The Broad Street Bully.
Bedre enn sist, ikke på langt nær så bra som The B.Coming. Dette albumet gir meg faktisk mest lyst til å høre mer på Young Chris. Den gutten har utviklet seg!



9. Doom – Born Like This
Doom er ganske oppskrytt, temmelig barnslig og tidvis litt masete, men alt dette er helt i orden når han lager låter som ”Yessir” og ”Ballskin”. Doom har alltid hatt et øre for gode låter, og med hjelp fra fintfolk som Raekwon, Ghostface, Madlib, Jake One og Dilla ble dette en av de musikalske oppturene i 2009.



8. Lars Vaular – D’e Glede
Unge Vaular har gjort noe sjeldent. Han har gitt ut et gjennomfulgt bra norsk rap-album. Han har en fortellerevne (og glede!), er teknisk dyktig og flink til å velge beats. Og han kan altså lage album! Sånn sett tilhører han en liten, eksklusiv gjeng her til lands. Altså, albumet er bra, i hvert fall stort sett, fra første til siste spor, og det er det etter min mening bare Lars som har fått til i Norge i år. Det holder til en fin 8. plass på min lille liste, og så høyt opp har ikke noen skandinaver vært siden Ken Ring i 2007.



7. Wu-Tang Clan – Chamber Music
Med hjelp av flotte gjester som Masta Ace, AZ, Sean Price, Havoc og M.O.P. viser RZA og Wu-Tang Clan at det fortsatt kan lages feiende flotte gatealbum fra New York. Dette er kanskje ikke et fullgodt Wu-album og det er nesten mer radioteateriske skits enn låter, men spor som ”Kill Too Hard”, ”Harbor Masters” og ”Ill Figures” er godteri for alle oss som liker New York-rap spesielt, eller bare god hip-hop generelt.



6. Brother Ali – Us
Ikke det sterkeste fra Brother Ali, men kvalitet er det alltid fra Rhymesayers-rapperen. Nå er jo Brother Ali en av mine absolutt favoritter, så det burde ikke komme som noen overraskelse for mine to faste lesere at Us er med her. Jeg er veldig glad i introer, for øvrig i sterk kontrast til min kjære, og Us har Chuck D på introduksjonssporet, noe som selvfølgelig fungerer helt utmerket. Funker gjør også den triste låten ”Tight Rope”, spytteoppvisningen ” Best@It” og ikke minst den nydelige avslutningen med ”Us”. Det er i det hele tatt nok et kvalitetsprodukt Ali og Ant har laget sammen, men det er dessverre noe mangel på overraskelser og innovasjon. Neste gang burde han kanskje vurdere å jobbe med flere enn Ant fra Atmosphere?



5. Cunninlynguists – Strange Journey Vol. 1
Det er mange album jeg ikke har fått hørt på i år. Cunninlynguists sitt Strange Journey Vol. 2 er et eksempel på dette. Regelen her i gården er imidlertid at det er artisten og ikke lytterens feil hvis man ikke har fått hørt et album… Uansett, gruppen med det teite/dårlige/flaue navnet skuffer sjelden, vel med unntak av det noe repeterende albumet Dirty Acres har de faktisk alltid levert. Og på Strange Journey Vol. 1 viser Kno igjen hvilken undervurdert og nyskapende produsent han her, og både Deacon da Villain og Natti beviser at storformen er tilbake. ”Nothing But Strangeness”, med Looptroop og Hilltop Hoods er en nedtur, men etter som albumet får godt sin gang, med låter som ”Never Come Down (The Brownie Song)”, ”Georgia”-remixen med Killer Mike og Khujo Goodie og ikke minst den fantastiske ”Don’t Leave (When Winter Comes)”, som mer enn noe er laget for en gjesterolle av Slug, blir denne skuffelsen en bagatell i den store sammenhengen. Dessuten har Strange Journey Vol. 1 en intro med Killer Mike, det burde alle album ha… Kort fortalt; Cunninlynguist har levert nok et album du burde ha i hyllen din. ”Physics don’t apply, midgets in the sky, skipping round my head, singing ’Negro you so high’.”



4. Slaughterhouse – Slaughterhouse
Årets mest etterlengtede album, i hvert fall for mitt vedkommende. Albumet levde kanskje ikke helt opp til forventingene, men faen heller, forventningene var usannsynlig høye. Dessuten; en gjennomgang av skiva viser at dette alt i alt er meget solid arbeid. Starten med ”Sound Off” og ”Lyricial Murderers”, der henholdsvis Joell Ortiz og Crooked I briljerer, er meget sterk. Den Alchemist-produserte ”Microphone” er en fest for oss puritanere fra start til slutt, med grinebiteren Joe Budden i front; ”Too many Blueprints, not enough arcithects”. Da kan vi heve oss over skuffelser som ”Not Tonight”, ”The One” og noen unødvendige skits. For alt i alt viser Slaughterhouse oss at Royce, Ortiz, Crooked og Budden ikke bare er fantastiske hver for seg, men at dette også er en kombinasjon som fungerer svært godt sammen. Så får det heller være at mixtape-låter som ”Move On”, ”Wack MCs” og ”Woodstock Hood Hop” aldri skulle vært utelatt fra det endelige albumet.



3. Mos Def – The Estatic
Mos Def er tilbake i storform, hell og lykke! Her leker han seg over beats fra Chad Hugo, Oh No, Mr. Flash, Jay Dee og selvfølgelig Madlib. The Estatic er gjennomført, lekent og fylt med stadige høydepunkter. Spesielt ”Auditorium” med Slick Rick, ”Life In Marvelous Times” og ”Super Magic” viser hvilken unik artist Mighty Mos Def er. Well done Boogie Man, well done.



2. BlakRoc – BlakRoc
Dette albumet gledet jeg meg til i mange måneder, etter at teaseren med Jim Jones og Mos Def ble sluppet, og heldigvis leverte det så til de grader. Mye av æren bak dette tilfaller den svært dyktige duoen i Black Keys. Med sin blanding av soul, blues og rock gir de dette prosjektet det perfekte bakteppet, og når man i tillegg har den gjestelista som man har så skulle det mye til for at det skulle gå galt. Åpningssporet med Ludacris og O.D.B. er ikke det helt store, men så kommer høydepunktene på rekke og rad. ”On the Vista” med Mos Def, ”Dollaz & Sense” med RZA og personlig favoritt Pharoahe Monch og ”Hope You’re Happy” med Q-Tip, Billy Danze og Nicole Wray er alle fantastiske, men det virkelige høydepunktet er det imidlertid, til min enormt store overraskelse, Jim Jones som står for. Både ”Ain’t Nothing Like You (Hoochie Coo)”, med Mos Def i sitt ess, og ”What You Do to Me”, med Billy Danze og Nicole Wray, er kandidater til årets låt. Jim Jones, som jeg har sagt mye stygt om tidligere, briljerer rett og slett her. Dette er den beste blandingen av rock og rap siden Tom Morello begynte å spille med Boots Riley, eller kanskje faktisk siden Tom Morello jobbet med Zack de la Rocha.



1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx II
14(!) år etter første del, er Raekwon endelig tilbake, og for en oppfølger det har blitt! Gode ting tar tydeligvis tid… Jeg var ikke helt solgt etter første gjennomlytting av albumet, men etter noen måneder er jeg helt solgt. Dette albumet har vokst, vokst og fortsetter å vokse på meg, og nå i februar er det ingen tvil om at dette er årets beste album. En ting er produksjonene, ypperlig levert av flotte folk som RZA, J. Dilla, Scram Jones og Pete Rock, som gir et lydbilde som er akkurat så mørkt og dystert som vi liker å forbinde med New York og Raekwon. En annen ting er rappingen, for her er det nærmest utelukkende ypperlig levert albumet igjennom. Raekwon leverer alltid, men også gjestene, Inspectah Deck og Ghostface er de mest brukte her, gjør sitt til at OB4CLII er en lytteropplevelse av de sjeldne. Dette albumet er ikke et spor for langt, og akkurat det trodde jeg aldri at jeg skulle si om ett 24spors langt album. ”New Wu” med Method Man og Ghostface er dessuten er sterk kandidat til årets låt.