Den bunnløse sorgen.

Det er, for å si det med Øystein Runde, med skjelvende hender jeg skriver dette. Fredagens to grufulle angrep har etterlatt meg med en sorg jeg tidligere kun har kjent på ved bortgangen til personer som sto meg svært nær. Det er en sorg som til stadighet vender tilbake, både på naturlige steder og i mer uventede situasjoner. Sorgen vender tilbake når man ferdes rundt i Oslos gater, når man er samlet med sine nærmeste og når man ser på minnegudstjenesten. Men sorgen slår også innover deg med all mulig kraft når man venter det som minst. Når man våkner, i dusjen eller i bilen. Det er en bunnløs sorg som har inntruffet det norske folk etter tragediene i Oslo og på Utøya. En sorg som kommer til å følge oss svært lenge.

Feige og grufulle terrorhandlinger som vi fra før av kjenner fra land som Irak, Afghanistan, Palestina, Somalia, Kenya og Tanzania, men også fra land som USA, Italia, Spania, England, Tyskland og Finland, har nå truffet oss med all sin umenneskelighet. Det er et angrep på en fantastisk, demokratisk nasjon, og et angrep på en fantastisk, pulserende, multikulturell by. Slik sett er det et angrep på oss alle. Et angrep på alle nordmenn som hver dag deltar, bistår og trygger det norske demokratiet. Et angrep på alle Osloborgere, som hver dag gjør Oslo til den fantastiske byen den er. Slik sett er sorgen grenseløs. Den har ingen begrensninger verken i forhold til alder, politisk ståsted, kjønn, religion eller hudfarge. Terroristen har påført oss en sorg, og den rammer oss alle. Slik sett har selvfølgelig terroristen allerede tapt på alle mulige måter. Sorgen, og minnet om ofrene, vil for alltid kun gjøre oss mer stolte over å være medlemmer av det moderne, demokratiske Norge, og det vil for alltid kun gjøre oss mer stolte over å bo i det flerkulturelle Oslo. Landet vårt og byen vår har allerede med stolthet, storhet og varme reist seg igjen. Terrorisme vil aldri ha en mulighet til å knekke oss. Det viser helgens hendelser.

Men de feige og grufulle terrorhandlingene er også noe mer en et angrep på Oslo og den norske befolkningen. De er et angrep på den norske venstresiden. Det er et angrep på solidariteten, antirasismen og humanismen som venstresiden i stor grad har kjempet frem i Norge. (Selvfølgelig i samarbeid med og med støtte fra partier og politikere fra sentrum, deler av høyresiden og en lang rekke aktører fra andre deler av det norske samfunnsliv.) Jeg har forsøkt å sette ord på den sorgen og sympatien jeg føler for alle i AUF, uten å klare det. Det eneste som står klart for meg er at AUF og den norske venstresiden vil reise seg igjen. Akkurat som våre verdier vil fortsette å seire. Solidaritet, antirasisme og humanisme har alltid i moderne tid blitt angrepet av høyreekstreme. Dette er en kamp vi alltid har vunnet og vil vinne hver eneste gang så lenge det er nødvendig. Da høyreekstreme kom med bombetrusler mot 17. mai-barnetoget på 80-tallet samlet vi oss om våre verdier og vant. Da nynazismen vokste på 90-tallet mobiliserte vi og vant. Da Benjamin og Are ble drept samlet det norske folk seg rundt de grunnleggende humanistiske prinsippene: Medmenneskelighet, solidaritet, toleranse og antirasisme. Det vil vi også gjøre nå. Den norske venstresiden og arbeiderbevegelsen har allerede med stolthet, storhet og varme reist seg igjen. Terrorisme vil aldri ha en mulighet til å knekke oss og våre verdier. Det viser helgens hendelser.
Anders Behring Breivik har, i hvert fall tilsynelatende, ene og alene ansvaret for de to feige og grufulle terrorhandlingene på fredag. En psykopat(hva nå det betyr?) og en kvasiintellektuell(noen kaller han intellektuell, en helt avskyelig betegnelse all den tid han tydelig verken kan rasjonalisere, eller se logikk.). Han var også visstnok et monster, noe som jeg helt ærlig ikke helt vet hva betyr. Jeg tror ikke på monstre, men jeg vet at han var en nordmann. En Osloborger som vokste opp og stadig lot seg forme av det samfunnet alle vi andre har skapt. Breivik var ingen isolert galning som utførte sine handlinger i et vakuum. Anders Behring Breivik levde i et samfunn der Carl I. Hagen kunne si på TV2 under valgkampen i 2005 at ”ikke alle muslimer er terrorister, men alle terrorister er muslimer”, uten å bli møtt med tilstrekkelig kritikk. Dette til tross for at 90,2 prosent av terrorhandlingene i Europa mellom 2006 og 2009 ble, ifølge Europol, begått av høyreekstreme. Breivik levde i et samfunn der personer som Hege Storhaug og Human Rights Service til stadighet kunne påstå at de ”ble kneblet og tvunget til taushet av politisk korrekthet”, uten å bli møtt med tilstrekkelig kritikk. Dette til tross fra at deres hatefulle innlegg, spekket med faktafeil og selektiv statistikk, fikk ukentlig spalteplass i norske medier. Breivik levde i et land der titusener, kanskje hundretusener, snakket om å kaste ut ”alle muslimer og stenge grensene” i de første timene etter bomben i Oslo, uten å bli møtt med tilstrekkelig kritikk. Hva skjer for øvrig nå? Skal vi kaste ut alle med blondt hår, alle fra Oslo vest, eller alle som sier at de er konservative kristne?

Jeg prøver med dette ikke å legge skylden på politiske motstandere, og jeg prøver definitivt ikke å fraskrive Breivik noe ansvar. Som jeg allerede har skrevet er det ene og alene Breivik som har ansvaret for fredagens avskyelige angrep på AUF, arbeiderbevegelsen, Oslo og alle oss nordmenn. Men på lik linje som vi skal være stolte over måten vi har møtt disse terrorhandlingene på, og på lik linje som vi skal være stolte over våre demokratiske og tolerante verdier, skal vi også erkjenne at det var en nordmann som utførte disse handlingene. En nordmann født, oppvokst og formet i byen og landet vårt. Det tvinger oss alle til å se oss selv hardt og lenge i speilet. Det gjelder oss alle. Det gjelder mediene, Dagbladet, hegnar.no, VG osv., som i søk etter mest mulig profitt og flest mulig klikk, lot sine internettsider fungere som søppelkasser for rasistisk og fremmedfiendtlig dritt. Det gjelder de som har hengt seg på bølgen av konspirasjoner uten så mye som en kritisk tanke. Det gjelder de som nå velger å møte Breiviks ønske om et totalitært samfunn ved å rope ut om dødsstraff, tortur, angrep på hans advokat og andre totalitære trekk som vil bryte ned vår rettsstat og vår tro på verdien av hvert eneste menneskeliv. Det gjelder samtlige politikere og partier som nærmest har utkonkurrert hverandre i å være hardest og mest ubarmhjertig i møte med de som har flyktet fra krig og konflikt og andre av våre nye landsmenn. Det gjelder alle de som til stadighet har stemplet hele folkegrupper ut i fra enkeltpersoners handlinger. Det gjelder alle, og dette er tross alt den store majoriteten av den norske befolkningen, som tror på med medmenneskelighet og antirasisme, men som har sviktet i å demme opp for en slik tankegang som Breivik har tilegnet seg. Det gjelder altså oss alle.

Det er kanskje dette som gjør sorgen om mulig enda mer bunnløs. Men ved å se oss selv i speilet, ser vi også noe annet. Vi ser et folk som er overbevist om at vårt demokrati skal gro sterkere. Vi ser verdier som skal få vokse ytterligere. Vi ser et land og en by som skal vokse seg stoltere, mer selvsikker og varmere. Og ikke minst: Vi ser et folk som aldri skal la 22.7.2011 få skje igjen. Det fyller meg faktisk med en grenseløs stolthet i den bunnløse sorgen.