Audun bedømmer årets festivaler – Del 4. Quart – 02.07-06.07

Så har vi da kommet til Quart. Festivalen for sosser, bransjehorer, Dagbladet og annet pakk. Det er klart vi ikke liker noe sånt, men et helvetes bra program har de… Fuck hva andre måtte si til deg: Fra mandag til fredag fylles Kristiansand opp av gode artister.

På mandag er Black Debbath, Skambankt, Ralph Myers & The Jack Herren Band og Turboneger alle vært få med seg. En god norsk profil altså. Kvelden avsluttes med Chris Cornell. Han er kanskje ikke all verden som soloartist, men er du i tvil om dette er noe å dra på så er det bare å dra frem skivene med Soundgarden og Audioslave.











Tirsdagen er også brukbar med Bare Egil Band og Beastie Boys. Noen vil kanskje si at det er litt rart å nevne disse to artistene sammen, men faen heller… jeg storkoste meg i hvert fall sist gang jeg var på Bare Egil-konsert. Litt kritikk må derimot ledelsen ved Quart ta etter det miserable oppsettsvalget. Beastie Boys skvist inn mellom The Ark og Scissor Sisters? Kødder du med meg? Dette betyr faen meg at jeg sikkert, meget ufrivillig, må høre en låt av The Ark og sto i et publikum der det faktisk finnes folk som liker Scissor Sisters. Æsj, æsj og æsj.





Men kjære Quart, dere er tilgitt. For kl 01.45 ankommer et av tidenes kuleste band scenen. Jeg snakker om Dropkick Murphys. Jeg har ventet i mange år på å se mine helter fra Boston. Nå som de endelig fikk et lite, og svært fortjent, gjennombrud med filmen The Departed, går drømmen min endelig i oppfyllelse. Blir dette halvparten så bra som jeg håper på er Dropkick sommerens beste booking.







På onsdag er The Who det store høydepunktet, og som jeg skrev i forbindelse med Roskilde-festivalen: Halvparten av The Who er bedre enn ingen The Who.



Minor Majority og Motorpshyco er fett, men jeg er vel kanskje mer entusiastisk over å se Svenska Akademien for første gang og Timbuktu for endte gang.









Torsdag er det også masse som er fett.

Hurra Torpedo er unfuckable…









Black Rebel Motorcycle Club og El Axel er begge verdt tiden din…





Men det store, unnskyld, gigantiske høydepunktet er selvfølgelig Killer Mike. Fy og fy for en rå booking. Jeg skal ikke si at Killer Mike er enn bedre rapper enn Big Boi eller Andre; det blir for mye ramaskrik av sånt. Men er han bedre? Tja, rå er han i hvert fall. Hvorfor skulle jeg egentlig sammenligne han med noen fra Outkast? Faen, jeg skriver mye piss innimellom…





Så kommer 50 Cent på scenen. Ja, dette er en skandalebooking. Ja, jeg er også bitter fordi Ghostface avlyste. Men… Who the fuck cares? The Good, The Bad & The Queen er i byen! I motsetning til Natt&Dag er jeg i utgangspunktet meget positive til den klingende lyden av ”Damon Albarns supergruppe”. Og når man ser hvilke artister han virkelig har fått med seg er det bare å kaste seg ned i underkastelse for det beste verden har å by på av musikere.



Så kommer fredagen da. Den store hiphopdagen! Dagsavisen slaktet nylig Quart sitt program. Jeg har lenge lurt på hvordan en så god avis kan ha en så skandaløs dårlig musikkredaksjon. Men journalister som snakker om ”New York-rapperne”(!) i The Clipse og som tror at Big Bang og ikke The Roots er kveldens høydepunkt er det vel liten vits i å kaste bort tid på…

Fredagen på Quart banker Hoves torsdag på så mange måter og med et slikt omfang at det nesten er litt trist…

Chris Lee, Karpe Diem, Promoe, Frank N Dank, Black Milk, Talib Kweli, Jean Grae og The Roots! Det kan neppe bli bedre…

















Men, det er noe som mangler her. Den største attraksjonen? Vel, det er naturligvis denne mannen...
Han kan etes med både sjokolade og jordbær.

Audun bedømmer årets festivaler – Del 3. Hovefestivalen – 26.06-30.06

I del tre av vår uhøytidelige festivalguide har vi kommet til Toffens hjertebarn og Arendals nye stolthet – Hovefestivalen. Den nye festivalen på Tromøya har høstet mye lovord fra musikkjennere fra hele vårt vidstrakte land. Vi i Audun I Fokus Ikke AS mener imidlertid at festivalen er kraftig oppskrytt og at den har et direkte kjedelig program.


Vel, la oss starte med det positive; festivalens første dag. Tirsdagen på Hove er nemlig skammelig bra, og da tenker jeg spesielt på Amfiscenen. Darkside of the Force, Clipse og Amy Winehouse er alle mulige konserthøydepunkter, og hvis Toffen makter å få inn et spennende navn til her vil tirsdagen alene være verdt et festivalpass. Når da Incubus og Queens of the Stone Age opptrer på hovedscenen er alt duket for tidenes mest legendariske Sørlandstirsdag.











Men, for alle med god musikksmak må onsdagen på Hovefestivalen fortone seg som et fenomen av bakkfulhet verre enn det dansken som angrep dommeren i København følte dagen derpå. Det var liksom så mye moro og stas dagen i forveien, men nå er det bare bråk fra alle kanter. Tinnitus ville klart vært å fortrekke fremfor alle disse latterlige menneskene og deres patetiske musikalske forsøk. Dette er dagen for Håkon Moslet og hans likesinnede; alle dere ålreite og fornuftige mennesker bør finne dere noe bedre å gjøre…


Så på torsdag skjer det endelig litt igjen. Alt som er verdt å få med seg skjer på hovedscenen, og det hele starter med Jessheims Venom. Venom er flink han, men naturligvis langt fra å være noe festivalhøydepunkt. Det samme kan sies om engelske Akala. Flink fyr, men ikke i nærheten av noe britisk topp-10.





Så fortsetter det med Papoose og Chamilionaire.

Papoose er en meget dyktig rapper, ingen tvil om det, og Hove skal ha kred for denne bookingen. Det store spørsmålet er naturligvis om Papoose er noe flink live. Jeg har, som tidligere nevnt, mine betenkeligheter rundt dette spørsmålet.



Chamillionaire er for meg et totalt uforståelig valg. I likhet med Quarts 50 Cent kan jeg ikke fatte og begripe at dette skal være en headliner - Hva i alle dager har han å vise til? En dritkjip hit, noen brukbare mixtapes og et par dårlige album? Det skal sies at Cham virker som en tvers igjennom sympatisk type, men sørger dette for en god konsertopplevelse? Nei, selvfølgelig gjør det ikke det.



Ludacris er en meget fet booking, og et langt bedre valg enn lille Wayne. Men, jeg har nå en konsertdvd med Luda, og det var skuffende saker…



Dipset feat. Juelz Santana og Jim Jones.
Folk er idioter. Løper rundt og snakker om at dette er det store konserthøydepunktet i år… ”Ååhh, det blir så fett med Juelz Santana og Jim Jones.”. Dipset, dipshit, velvel… Historien om hvite drittunger fascinasjon for Dipset inneholder like mye intelligens som en middels bra pornofilm. Juelz Santana, den ene halvdelen av dette som da skal være århundrenes konsertopplevelse, har blitt voldsomt populær av å si ting som ”Gorillas, gorillas, more gorillas. Fo’shillaz.”, ”Okay, okay, okay; y’all can’t fuck with me. No way!” og “It’s Santana, hey, hey, hey, hey. Okay?” Det sistnevnte sier han forøvrig hele tiden, uten at jeg egentlig makter å forstå hvorfor. Mannen høres ut som en Young Jeezy-skive med voldsomme riper under adlibsene. Men, Santana er kul. Han er rå. Han har baaaaare den swaggeren. Mer om dette senere.



Jim Jones, den andre halvdelen av denne opplevelsen som ifølge noen vil bli det beste som har skjedde Norge siden oljen, er, i oppriktighetens navn, populær fordi han går i trange jeans. For drøye to år siden var Jimmy utskjelt og latterliggjort som en klovn og en av vår tids dårligste rappende hasjbærere. Men, så skjedde det noe… Jimmy lagde en plagsom hit, ble plutselig veldig populær og solgte masse skiver på et indielabel. Fint for ham, og det er jo heller ikke noe oppsiktsvekkende at en dårlig rapper selger mange skiver på grunn av en dårlig hit. (Tenk Mims, Jibbs, Chamillionaire, vel, faen heller… tenk 90 % av rapperne som selger mange skiver.) Det som dessverre også har hendt med Jimmy er at han har blitt kritikernes yndling. Som, en ellers svært så habile skribenten, skrev: Det er bra fordi man forstår at Jim Jones virkelig lever det livet han rapper om. (Eller noe sånt…)

Thug Life liksom. Jimmy er liksom så kul. - Det er bare så fett at han går med trange bukser. Jeg bare digger at han er en rik fyr, men fortsatt stjeler fra den lokale sjappa. De er bare så kule altså. Jeg elsker at Jimmy voldtar lik og ofrer spedbarn. – Kritikere og andre musikkjennere sier faktisk sånne ting. Ikke nok med at dere er idioter, men dere er også, helt tydelig, homofile hele gjengen. Gratulerer!



Så vil sikkert noen si at det blir fet musikk av og ikke være så jævlig politisk korrekt. At ignoranse er kult, osv. Vel, det er akkurat Dipset som er politisk korrekt å høre på for tiden. Men å lære diverse skribenter og journalister, ingen nevnt og ingen glemt, betydningen av politisk korrekthet får være en oppgave for noen andre enn meg.

Hove-programmet etter torsdag sier du? Ræva.

Audun bedømmer årets festivaler – Del 2. Splash Festival – 06.07-08.07

På en liten halvøy i tyske Leipzig samles hvert år 40 000 tysker gutter, 5000 tyske jenter og 5000 smått forvirrede utlendinger for å ta del i verdens beste hiphopfestival. (Tja, det kan vel diskuteres om jeg har dekning for den påstanden, menmen…) Det hele er ganske surrealistisk der 100 tyske rappere, et par håndfulle europeere og noen av USAs største stjerner opptrer om hverandre. Jeg har sinnssykt lyst til å dra, men det blir nok dessverre ikke noe av i år heller… Neste år derimot!

Jeg kan ikke så mye om tyske rap, men jeg har lagt merke til to navn. Ill Inspecta, som vi jo kjenner fra samarbeid med Tungtvann, og Kool Savas, som vel er mest kjent i Norden for å krangle med Promoe.





De frankofile kan kose seg med IAM og Miss Ill, mens hipsterne sikkert vil sette pris på morsomme DJ Major Taylor og grufulle Bonde do Role.





Major Taylors Needle Exchange Programe: http://www.zshare.net/download/209550619ad85b/

Hvis du er som meg, og det bør du jo naturligvis strebe etter å være, liker du hiphopen din best på et språk som kan forstås. Sånn sett er britisk rap en av få ting det er umulig å hate på. Akkurat som Jarlsberg ost, Peter Werni og rent sengetøy.

Man Like Me er riktignok helt uforståelig ræva, men dette blir nøytralisert av bookingen av like uforståelig kule Roll Deep.





Og kan det samme sies om Radioclit (æsj) og The Mitchell Brothers (yeeeah!)? Ja, det kan det faktisk.





Og sist, men ikke minst, av de britiske gutta finner vi Dizzees “father turned foe” Wiley.



USA er, i tillegg til tidligere nevnte Major Taylor, representert med 10 acts. Her rangert etter personlig ønske om å se live:

10. Snoop Dogg. Jeg er ingen stor fan av Snoopy, men å se han live hadde så absolutt vært morsomt.


9. Ikke et vondt ord om Redman, men med tanke på at jeg har sett han før er det andre ting som lokker mer.


8. RJD2 driver med mye rart på hans siste skive, men vi i Audun I Fokus Ikke AS elsker han for det.


7. Dilated Peoples. De har dessverre dettet litt av lasset altså, men selv om de har vært litt slappe de siste åra er det fortsatt en særdeles kul gjeng. Har de egentlig vært i Norge noen gang?


6. Papoose. En fantastisk rapper, men litt usikker på hans livekvaliteter er jeg.


5. Stones Throw presents: Penut Butter Wolf, J-Rocc, Percee P, Aloe Blacc & Guilty Simpson. Vis meg en mann som ikke liker Stones Throw og jeg vil fortelle deg litt om hvordan man kan drepe en idiot på seks millioner uliker måter.


4. Talib Kweli & Jean Grae. Se mine notater om Roskilde…




3. eMC: Master Ace, Wordsworth, Punchline & Strick. Du skal ikke se bort ifra at eMC fort kunne toppet denne listen hvis det bare hadde vært Words og Ace som var med…


2. Cunninlynguist. Gutta som drikker tresprit og kaster dart på globusen over fremtidige spillejobber. Harstad? Voss? Hallo? Hva med og heller komme tilbake til Oslo? Jeg felte faktisk en liten tåre da jeg gikk glipp av fjorårets konsert på Blå. Ga ut fjorårets desidert beste skive.


1. The Roots. Da jeg faktisk aldri har sett Roots live, ja, jeg er fullstendig klar over at dette er synd og skam verre enn noe annet, kan jeg ikke tenke meg et større høydepunkt.

Listeennn: Et åpent brev til DJ Khaled.


Vi er alle glad i jenter med store pupper, gigantiske smykker og råflotte biler. Spesielt liker vi det når ignorante negere snakker raskt om disse tingene. Dette har DJ Khaled gitt oss veldig mye av. Ingen er for tiden så flink til å samle sammen rappere med mye i kjeften og lite i hjernen som den arabiske DJen. Shit, han fikk til og med Akon til å høres bra ut! Jeg mener, seriøst, har du hørt ”We Takin Over”?



Fytti helvete for en moderforpult kul sang.

Dette betyr imidlertid ikke at fyren er noe annet enn et feigt rasshøl. Hans opprinnelse kunne ha vært til stor verdi for millioner av mennesker, men på grunn av en manglende ryggrad og moral skyr Khaled sin bakgrunn som pesten. Han er en palestiner. I likhet med alle hans landsmenn er han en flyktning. Ulikt de aller fleste landsmenn en suksessfull flyktning. Der andre palestinere lever i hungersnød og desperasjon i sitt eget og mange andre land nyter Khaled sin rikmannstilværelse i Florida. Men, der artister som Mos Def, The Roots, Talib Kweli, Public Enemy[i] og Sadat X har gitt høyst nødvendige lyriske tilskudd til palestinernes kamp er det stille fra arabiske Khaled. Helt stille. Ikke et ord. Ikke et tegn. Ikke et symbol. På kamp. Bare pupper, biler og smykker.

Kanskje er han redd for sionismens sterke grep i den amerikanske underholdningsindustrien. Kanskje føler han seg for god for sine nasjonale likemenn. Kanskje er han en av dem som jobber hardt for sin egen velferd, men snur ryggen til andres kamp og fortvilelse. Kanskje er alt dette grunnen til at presseskriv fra Khaled snakker om en arabisk arv og ikke en palestinsk. Arabisk? Pøh. Som om jeg til stadighet skulle snakket om min nordiske bakgrunn. Det hele er synd og skam fordi palestinerne desperat trenger flere forbilder. De trenger beviser på at de kan lykkes. At det finnes flere veier til lykke og velstand enn islamistiske mafialiknende organisasjoner.

”Jeg skulle ønske at du kunne konsentrere deg om andre ting enn Palestina” (sitert etter egen hukommelse) sa moren til den palestinske akademikeren og forfatteren Edward Said da hun lå på dødsleiet. ”Jeg er redd for hva sionistene vil gjøre med deg.” Said fulgte aldri morens råd, men fortsatte istedenfor kampen mot Israels blodige okkupasjon og krigføring. Khaled derimot ber Koch Records om at identiteten hans skal gjemmes bak en arabisk fellenevnelse, mens han selv repper den ubetydelige amerikanske bydelen Dade County. For et mot, for en ære, for en… blæh.

Der Sammy Lee Lewis gjemte seg i hvitmans-festers hjørner for å gjøre en innsats, der Audun gjemmer seg i kroker i usmakelige sammenkomster for å observere og der SV gjemmer seg i regjeringen for å kunne bidra til mer enn idealisme, gjemmer Khaled seg i den sionistiskstyrte platebransjen for å kunne boltre seg i Terror Squads overdådige velstand. Samtidig drukner Gaza i blod og den palestinske stat smuldrer opp.

Betegnelsen ’palestinsk flyktning’ er en hedersbetegnelsen få av oss kan få tildelt. Det gir kanskje svært sjelden den store velferden, vel ærlig talt så gir det ikke engang de mest grunnlegende menneskelige behov. Men, en gang i fremtiden, da rettferdigheten har seiret for nok et folk og nok en konflikt, vil verden med stor ærefrykt og respekt se tilbake på de palestinske flyktningenes minne. Alle som en. Med et lite unntak av en feig DJ i Florida.

“When a soldier ends his life with his own gun
Beef is tryin' to figure out what to tell his son
Beef is oil prices and geopolitics
Beef is Iraq, the West Bank, and Gaza Strip
Some beef is big and some beef is small
But what y'all call beef is not beef at all
Beef is real life happenin' everyday
And it's realer than them songs that you get at Kay Slay”
Mos Def

[i] Det skal vel sies at Public Enemy, dessverre, er mer kjent for sin anti-semitisme enn sin anti-sionisme.

Audun bedømmer årets festivaler – Del 1. Roskilde Festivalen – 5 til 8 juli.

www.roskilde-festival.dk

Roskilde Festivalen er festivalen over alle festivaler... heller? Alle sier så i hvert fall. Jeg har en av verdens mest skammelige festivalhistorier og vet egentlig ikke en dritt om verken Roskilde, Quart, Hove eller Woodstock. Uansett; Roskilde kan forføre med overraskende mye bra i år, og kombinert med alt det utenommusikalske som danskene kan by på burde Roskilde være et must for mange.

X-Alfonso: Jeg vet ikke en dritt om denne cubanske hiphoperen, annet enn at han er en cubansk hiphoper. Cuba og hiphop er to flotte ting; sammen blir det helt sikkert fantastisk.



The Who: Halvparten av The Who er bedre enn ikke noe The Who.



Timbuktu & Damn!: ”Ja, men jeg har sett Timbuktu så mange ganger før...” I heite forpulte helvete? Åja, du har sett en (eller ti) fantastisk Timbuktu-konsert før, så derfor kan du ikke dra på en ny konsert med det funky kollektivet fra Skåne? Jeg gidder ikke engang å fortelle sånne folk hvor teite de er, for det burde de allerede vite.



Suspekt: ”Dansk pornorap – strengt forbudt for børn og sarte sjæle.” Du må bare elske det...



Stones Throw Records Presents Peanut Butter Wolf, J. Rocc, Aloe Blacc, Percee P & Guilty Simpson (US): Kommentarer blir overflødige.



Red Hot Chili Peppers: Ok, RHCP har kjørt den California-greia litt for langt, men det er fortsatt et av historiens beste band!



Queens of the Stone Age: Hvis du ikke liker QOTSA er det en viss sansynlighet for at du er en vannvittig kjedelig person.


Nostalgia 77 Octet: Ikke sov på Nostalgia 77!

My Chemical Romance: Brenn i helvete… Dette får meg til å styre unna Roskilde.

Mapei: I følge Timbuktu så er Mapei sveriges neste stjerneskudd. Man bør høre på Timbuktu, akuratt som man bør høre på mammaen sin.



Lazee: Det andre svenske stjerneskuddet.



K’Naan: Flink fyr, som hadde solgt i bøtter og spann hvis han var amerikansk.



John Legend: Fordi den andre skiva hans var bedre enn den oppskrytte debutten...



Gadens Historie: Svensk-dansk teaterstykke om hiphop. Øh, det hørtes ganske kjipt ut egentlig...

Thomas Dybdahl: Dybdahl er alltid hyggelig...



Dizze Rascal: JAAAAAAAAAAA. JAAAAAAAAAAAAAA. JAAAAAAAAAAAAA. (Sett før… Og det var fuckings fantastisk!)



DJ Diplo: Tja?



CSS: Æsj...



Bonde Do Role: Se kommentar over. Eller nei… det nødvendige kan aldri gjentas ofte nok: Æsj.



Clipse: "Haters I spot you from a far, and I'm the deer hunter/They be thinking nice car, nice crib/I be thinking, how long will these niggaz let me live/I understand, cause people need things/And they will take it from you, and take you from your seedlings/So even with the mumble is talk,/I still walk the most humblest walk/And one day, they may even catch up with me man/But till then, I'm Leonardo, Catch Me If You Can!"



Blacksmith presents: Talib Kweli & Jean Grae: Noen sier at Talib ikke er flink live, mens andre sier at Jean Grae er oppskrytt. Jeg sier at dere skal holde kjeft alle sammen.





Björk: Jeg har faktisk begynt å like Björk. Hatet på henne voldsomt før, men det er faktisk ganske kul musikk...



Big Bang: Ja, som dere sikkert ser, så hører jeg faktisk på andre ting enn rap.



Beastie Boys: Jeg har sett Mix Master Mike før. Bare det var jævlig stort liksom... Nå kommer faen meg hele gjengen! (Vel, jeg vet jo ikke om de har med seg Mix Master Mike da...)



Arctic Monkeys: Artic Monkeys har kanskje årets kombo i låta med Dizze. Dizze skal også til Roskilde. Hmm...



Anthony B: En av få artister fra Jamaica som jeg kan tolerere...



Jøden: Vel, artistnavnet hans har i hvert fall en kulhet ut av en annen verden.



Nils med Skills: ”Freestyler fra Norges undergrunn” melder Roskilde. Er det noe norsk hiphop som ikke er undergrunn?


Greit, Roskilde er Roskilde, og programet der er heller ikke så verst. Men jeg har så jævla lyst til å dra til Tyskland i steden for...

For kun 69 euro kan du feste sammen med 40 000 tyske gutter, 5000 tyske jenter og 5000 forvirede utlendinger til verdens beste festivalprogram. Mer om alt dette neste gang…

Old, boring ass, news.

Jeg trodde aldri jeg skulle si noe slikt; men Robert Kellys vers på remiksen av "Make It Rain" er til å drepe for. Tenke seg til altså...

Fuck nyanser.

Det er mye man skulle ønske man kunne skrevet. Akkurat nå er det jævlig mye. Men vi får heller vente. (Er det egentlig noen i det hele tatt som sjekker denne bloggen regelmessig?) Uansett, her er et innlegg som nylig mystisk forsvant… Jeg vil for øvrig påpeke at det er merkelige at et innlegg som hevder at Stillmatic er tidenes beste skive og at ”What Goes Around” er tidenes beste raplåt får en kritikk som spesialiserer seg på Nas sine gjestevers…

Tirsdag, 29.mai.

Det har gått mange år, bookinger, skuffelser og tårer, men plutselig så sto han der. Helt alene på Sentrum Scene. Han har vært verdens beste og viktigste rapper siden sitt første vers, for å stjele litt fra en viss annen blogg, og tirsdag den 29.mai i 2007 lagde han historie i Oslo. I paradis var han nok ikke, det var det jeg som var, men storkoste seg gjorde han tydeligvis. Han har avlyst fem tidligere konserter i Norge. I Kroatia kom han til scenekanten før han snudde seg og gikk. Han er et rasshøl av dimensjoner, har et ego ut av en annen verden og er til tider hykleriets far. Men, han er, som tidligere nevnt, også verdens beste rapper. Verdens beste rapper skal være litt annerledes. Verdens beste rapper skal ikke gå på jobb hver dag. Verdens beste rapper skal drite i avtaler. Verdens beste rapper trenger ikke å si mer enn fem ord i løpet av en konsert. Verdens beste rapper skal oppfylle 1700 menneskers drømmer og forhåpninger foran et gigantisk banner som erklærer hiphopens død. Dette gjorde han.

Jeg har opplevd en del i livet mitt. Jeg har oppdaget og erfart gledene ved å onanere, jeg har pult, vært full, vært edru, sittet i fengsel, blitt banket opp og gått på trynet. Ingenting kan sammenlignes med følelsen jeg hadde da Nasty Nas entret scenen på min 23årsdag. Ingenting.

Nasir Jones har ikke energien til Busta Rhymes eller karismaen til Dizzee Rascal, men han har låtene. Han har verdens beste katalog. En katalog som det hersker mye missforståelser og feiloppfatninger rundt. La oss ta det enkle først: Illmatic er tidenes beste debutskive. Det er vi alle enige om. Så til det vanskelige - Stillmatic er tidenes beste album. Uansett sjanger. Punktum. ”What Goes Around” er tidenes beste rap-låt. På ”Road to Zion” gjør Nas sin beste gjesteopptreden. På Bravehearts sin ”Quick to Back Down” avgjorde han konflikten med Jay-Z. Ikke før og ikke etter. På ”Black Republican” er han en del av det som er teoretisk sett, ikke i praksis, den beste koalisjonen noensinne. Sånn, da har vi lagt alle diskusjoner døde. Han dro verken ”What Goes Around” eller verset fra ”Road to Zion”... Dette kunne være en skuffelse hvis det ikke hadde vært for at jeg hørte “Got Ur Self A Gun”, “You’re Da Man”, ”One Mic”, ”Nas is Like”, ”Affirmative Action”, ”The World is Yours”, ”If I Ruled the World”, ”Hip Hop is Dead” og ”N.Y. State of Mind”. Man kan ikke be om mer, men det gjorde man. Og plutselig ble vi lønnet med en helvetes avsluttning kalt ”Made You Look”.

Det er ikke vits i å prøve å omtale dette noe mer. De som var der vet. Til alle dere som ikke var der og til de som ble kastet ut på grunn av litt hasjrøyking: Kjipt det! Dere får leve med skammen…

Etter konserten fikk mange av oss litt ekstra underholdning i form av et masseslagsmål. Dagbladet kunne opplyse oss om at en mann hadde fått bitt av deler av øret og at Nas ikke var involvert. Kjekt å vite for oss som var usikre på om verdens beste rapper var interessert i å slåss med 20 somaliske kids.

Bonus!

Lørdag, 02.juni.

Saïan Supa Crew er guder. Sly Johnson. For en mann! For en konsert! Halvparten av det Mic Buddah holdt på med skjønte jeg ikke bæret av, men det var faen meg legendarisk for det. Først så surret han med lydmannen i en halvtime. Akkurat det var kanskje ikke legendarisk. Så gjorde han masse rart. Beatboxa, rappet og sang. På engelsk og fransk. Jeg skjønte ingenting. Men koste meg, det gjorde jeg. Saïan Supa Crew, er som nevnt guder.