(Da jeg ikke kan finne reisebrevene fra Montreal, får vi ta New York først. Helvetes rot!)
New York, New York – Del 1
New York er en svær by med masse rare mennesker, og for oss som foretrekker kvalitet fremfor kvantitet kan det være en ganske slitsom by. I New York er det masse rotter overalt, de kryper opp av kroker, kommoder og konditorier. Mari mener at man skal drepe rottene med rottegift, men da det også er masse uteliggere overalt, som også kryper opp av kroker, kommoder og konditorier, synes jeg at det høres ut som en vanvittig dårlig idé. Man vet aldri hva som kan spises, og hva som ikke kan spises i et syre-flashback, og drap på mennesker uten penger er aldri noe hyggelig. Dessuten er det mer vesentlige ting enn rotter som plager meg, som for eksempel pengejaget. De som har mye penger vil veldig gjerne vise det frem og de som ikke har penger vil veldig gjerne se på (godt illustrert i den mer hjernedøde delen av hip-hop). Ro ned for faen... Jeg blir ikke imponert, ingen kule mennesker blir imponert! Mongiser... Andre ting som irriterte meg var jødemafiaen i Willamsburgh, fæle skrik og menn som går med balltre om natta, men det skal vi la ligge for nå.
Mari (som du kan lese mer om her: http://audun84.blogspot.com/2006/04/portrett-nummer-2-dagens-portrett-kan.html) bor i New York og var altså min støttekontakt for denne delen av ferien. Av og til drikker Mari som en gutt:
http://photos1.blogger.com/hello/62/10168/640/NYC22.jpg
Og av og til klager Mari som en jente over konsekvensene av å drikke som en gutt (uten at vi andre i verden nødvendigvis ser noen konsekvenser). Dette var jævlig vanskelig å illustrere...
Før, under og etter at Mari har drukket går hun inn i en dansemaraton med det som godt mulig er Trinidad og Tobagos største mann i det som er godt mulig Brooklyns mest innrøyka reggaeklubb... Deres kjære undertegnede er derimot verken så eksotisk eller utadvendt, og går inn i en sittemaraton med en meget god barkrakk, og en fantasi som begrenser seg til bestillinger av typen «Whatever he/she is drinking». Dette eskalerer videre i mange røde drinker med vannmelon og sprit. Røde drinker utvikler seg videre i hyggelig sympati fra to bartendere som ikke har forståelse for at dette er min oppfatning av å ha det morsomt. Sympatien ender opp i to gratis drinker med de to nøkkelingrediensene; vannmelon og sprit. Disse to drinkene tipper videre min alkoholtoleranse opp i begrepet overstadig beruselse. Overstadig beruselse fører til et av mine øyeblikk som jeg aldri helt klarer å huske hva jeg har tenkt, men hvis jeg skulle tippe så er det noe slikt: Nå skal jeg gå ett sted uten mål og mening! Vanligvis så pleier det å skje noe morsomt når jeg skal gå ett sted uten mål og mening i fylla, men dessverre for dere har jeg blitt så kjedelig og New York har blitt så trygt at jeg ender opp ganske begivenhetsløs på hotellet mitt to timer senere... Hotellet derimot er verdt en historie for seg selv!
Del 2 kommer snart da vet...