Jeg orker ikke å skrive mer om det rasistisk motiverte drapet på Obiora. Saken gjør meg rett og slett for kvalm. Er det sånn alle dere rotter i Akersgata også tenker? Siden dere ikke velger å dekke den største skandalen i manns minne liksom… Uansett, jeg har jo skrevet om dette før: Her er en latterlig lang kronikkserie om alt det som er viktig her i livet.

Jo, også vil jeg gjerne oppfordre alle politimenn om å dra til helvete…


Dette er det første innlegget i en kronikkserie på tre. Det første innlegget drøfter hvorfor det er en mangel på god journalistikk rundt urban kultur i Norge. Det andre innlegget vil se på den økende mistilliten til politiet blant urban ungdom, hvordan aktører innen urban kultur bruker dette og hvor misvisende mediene har omtalt dette. Den tredje kronikken min vil bruke en hendelse for å vise årsaken til at enkelte ungdommer og grupper i samfunnet har en sunn skepsis til politiet, hvordan denne skepsisen øker på grunn av medienes overfladiske omtale av vold og rasisme i politiet og Politiets Fellesforbunds uheldige behandling av denne hendelsen.

Hvorfor er god journalistikk fraværende rundt urban kultur i Norge?

At unge skribenter generelt er underrepresentert i norsk media, er ikke spesielt overraskende, og kanskje heller ikke skuffende, derimot er mangelen på yngre folk til å dekke kultur som retter seg hovedsaklig mot ungdom, definitivt provoserende. Derfor skal Aftenposten og Knut Olav Åmås ha ros for sitt forsøk på å inkludere yngre mennesker i sin avis. Spesielt da så alt for mange av dagens eldre journalister blotter en så voldsom mangel på kunnskap innen ulike emner. Slik som urban kultur, et felt som har måttet ”lide” spesielt mye. Ikke bare er det en mangel på kunnskap og respekt blant de fleste journalister som skal dekke urban kultur, det er også tilsynelatende ingen interesse for å tilegne seg ny kunnskap eller i det minste å gjøre en respektabel andel research i det man faktisk må skrive om. Urban kultur er noe som må bli, og blir, dekket på grunn av sin enorme popularitet her til lands. Det er ingen som klager over mangel på pressedekning, derimot kan det virke som om det ikke settes noen redaksjonelle krav overhodet for hva det skal skrives om og hvordan emnet skal dekkes. Faktafeil på faktafeil, samme kjedelige vinklinger, reportasjer fylt opp av de mest utslitte klisjeer og debatter, som alltid går på kritikernes premisser, er noe av det alle som er interessert i urban kultur må slite seg gjennom i de fleste store norske aviser og tidsskrifter. Urban kultur er noe relativt nytt og unorsk, og kanskje derfor ser norsk presse det som uinteressant å sørge for at noen ansatte tilegner seg kompetanse, eller, enda mer utenkelig, slipper til talentfulle mennesker med peiling. Men vi snakker om noe som har vært verdens og Norges største ungdomskultur i flere år… har vi ikke snart gjort oss fortjent til noe bedre?

På de få årene urban kultur virkelig har preget norsk ungdoms livsstil har pressen klart å opparbeide seg en bemerkelsesverdig rik historie på dårlig journalistikk! Dette er selvfølgelig en negativ prestasjon, men en prestasjon er det for det. En prestasjon som er god nok til nå og da å ta fra meg pusten… For opp gjennom årene har jeg ofte spurt meg selv hvilke kriterier som må oppfylles for å få lov til å anmelde urban musikk, intervjue aktuelle mennesker eller diskutere graffiti i en stor norsk presseaktør. Skremmende mange ganger konkluderer jeg med at det tydeligvis ikke er noen kriterier… Den delen av norsk presse som har en kritikkverdig dekning av urban kultur kan deles i to: De som ikke vil dekke det, noe som kan perfekt illustreres med hvordan Morgenbladet, i 2003, blankt avviste kanskje Norges fremste kulturjournalist med den krasse beskjeden om at ”tegneserier og hiphop er ikke felter vi dekker”. Den andre delen velger å ikke ignorere urban kultur i kvantitet, men omtaler kulturen på en ignorant måte. Her har vi gjerne den samme historien som går igjen og igjen i forskjellige norske medier. De så seg etter hvert nødt til å tilfredsstille et marked for urban musikk og ansatte derfor en tilfeldig noksagt som kunne skryte av å ha noen Public Enemy og Beastie Boys-skiver i cd-samlinga. Ingenting kan illustrere dette så bra som Thomas Strzelecki og hans herjinger i Dagbladet mellom 1997 og 2004. Noe av det første Strzelecki uttalte var at legendene Notorious B.I.G. og 2Pac ikke var annet enn henholdsvis en feit narkolanger og en talentløs gangster. For de av dere som ikke har så stor kunnskap til disse to artistene vil jeg gjerne sitere Chris Rock sin ironisering av hvor store symboler de har blitt for minoritetssamfunnene i USA. ”Når vi ikke har noen ledere, når noe skjer… så gjør vi det til en større sak enn det er. Det er stort, men ikke gjør det til noe større enn det er. Jeg ser på nyhetene, og liksom: Tupac Shakur ble likvidert. Biggie Smalls ble likvidert. Nei, det ble de ikke! Martin Luther King ble likvidert. Malcom X ble likvidert. John F. Kennedy ble likvidert. De to negerne ble bare skutt. ”

Bare en feit narkolanger og en talentløs gangster? Det er bra å være kontroversiell, men det er utilgivelig å være så respektløs overfor afroamerikansk kultur når du er ansatt som ”ekspert” på området i en av Norges største aviser. Biggie og 2Pac var imidlertid ikke de eneste som fikk føle Strzeleckis harme. Generelt var det meste som kom ut på slutten av 90-tallet ille nok til at han ”kjedet seg i hjel”, men heldigvis fantes det da også redningsmenn! Den 23.juni i 1998 kunne vi lese om Jurrasic 5 sin debutplate under overskriften ”Ræppens Redning”, mens fire-fem måneder senere var det RZA sin As Bobby Digital In Stereo som fikk overskriften ”Rappens redningsmann”. Disse to skivene vil imidlertid huskes for lite annet enn at Strzelecki endelig forsto at det ikke skrives ”ræpp”! En skrivefeil forøvrig mange av hans kollegaer sliter med den dag i dag. Jeg har imidlertid lyst til å trekke frem noe mer ved hans anmeldelse av RZA:

”Karakteren Bobby Digitals urovekkende univers representerer amerikansk hipphopp på sitt mest skremmende tiltalende. Skremmende fordi innholdet - i det minste det du klarer å tyde - tidvis beveger seg bortenfor voldspornografi og etterlater seg en tillokkende desperat følelse. … Å ta innholdet for alvorlig vil ødelegge lytteropplevesen, så det gjelder å trå varsomt med de politisk korrekte følerne. RZAs Bobby Digital, også en kommende film, gir i ekstremt sterke ordelag blanke i annet enn essensielle gettotilbehør som penger, damer og biler. Bobby og ikke RZA.”

Dette er ille nok skrevet i seg selv, men la oss sammenligne det med hans anmeldelse av den hvite sjokkbomben Eminem: ”Eminem (initialene M.M.) forsvarer seg med at det bare er den halvt selvbiografiske karakteren Slim Shady som voldtar, dreper, doper, mishandler barn, og ja, hater alle andre. Man må skille mellom rollefiguren Slim og ham selv, påpekes det. Dette er det sedvanlige og syltynne ”det er jo bare et speilbilde av gettoen”-argumentet alle ræppere kommer med når de skal overbevise verden om at de liksom er harde gangstere.” Hadde det vært mulig å skrive noe så hyklersk om et annet tema i en såpass seriøs avis som Dagbladet? Og hvorfor kan ikke journalister som er ansatt for å skrive om urban musikk i det minste lære seg at det skrives hiphop, ikke hipphopp, og rap, ikke ræpp eller rapp… The Slim Shady LP har siden Thomas sin slakt blitt en av verdens viktigste skiver uansett sjanger. Hans avskrivning av Marshal Matters som et fenomen for «sossete verstinger» må være norsk journalistikk største skivebom siden Aftenposten hyllet de tyske konsentrasjonsleirene i 1937. I 2004 sluttet Strzelecki i Dagbladet, og hadde det vært rettferdighet i verden hadde jeg kunne avsluttet min kronikk her, men istedenfor å sette et punktum for et meget mørkt kapittel i norsk musikkjournalistikk, ble den flaue arven viderefulgt av en lang rekke talentløse personer. I spissen: VGs musikkredaktør Stein Østbø.

Noe av det som er mest bemerkelseverdig med Stein og gjengen er deres ekstremt unyanserte syn. For som en saueflokk løper pressegjengen etter alle verdens superlativer, og når det kommer til norsk hiphop, er det alltid enten dommedag eller oppstandelse. Det var først en tid da journalistene gjerne ville hype enhver norsk rapper til høyder som de selv ikke forsto noe av. Shit, flere av dem forsøkt til å med å si ifra om at, vel så gode er vi ikke, men nå handler jo heller ikke norsk musikkjournalistikk om å høre på artistene, dessverre…

Musikkjournalistikken handler verken om artistene eller sunn fornuft. Den handler om store ord, som krise og frelse! At det finnes mellomting, eller et nyansert bilde virker utenkelig, ja til og med for bransjebladet FaroJournalen. Man skulle tro at i hvert fall et bransjeblad hadde fått med seg helt elementære ting, slik som forskjellen på å selge plater gjennom et av de store plateselskapene og å komme ut som uavhengig artist. Men hypen var over, helomvendingen hadde startet, og nå var det klart for den langtekkelige og uinteressante debatten om mangel på salgstall. Man kunne håpet på at det i det minste kunne vært en litt nyansert diskusjon, men isteden ble det nok en påminnelse om at de levereglene vi er kjent med fra planeten jorda, ikke gjelder der våre kulturjournalister befinner seg… Og, som nevnt, ikke engang FaroJournalen så noen betenkeligheter med å likestille salget til EMIs Cast og Get Down Musics Kleen Cut. Det er fristende å spørre hvordan i all verden er det de tenker, men jeg tror jeg har svaret: De verken tenker eller bryr seg om det de er betalt til å dekke, dessverre.



Har den dårlige journalistikken noen særlig påvirkning på samfunnet?


Et eksempel på hvordan dårlig journalistisk dekning av urban kultur påvirker samfunnet kan finnes i Stein Østbøs faste spalte i VG. 16.mai brukte han denne spalten til å skrive innlegget ”Klovner i KAMP” for å kategorisere norske rappere som lite intelligente. Herr Østbø hadde funnet løsningen på hvorfor norsk rap ikke selger! Halleluja! Oppslaget kom etter at SA-G hadde kalt sin nye mixtape for N.O.K.A.S. Det kan sies mye om den omstridte mixtapen, og jeg er heller ikke spesielt positiv til å bruke en såpass nylig hendelse til å selge skiver. Men det er et paradoks at ikke Østbø overhodet fattet interesse i hiphopens historiske drag mot diverse anti-helter. Men, enda viktigere: Østbø overså helt hvorfor det tilsynelatende var et hat mot politiet blant aktører innen urban kultur og hvorfor de hos enkelte lyttere fikk en ekstra popularitet blant ungdom ved å vise denne misnøyen. Østbø valgte altså å ikke ta denne debatten, men nøyde seg med atter en gang å konkludere at Oslo ikke var Compton eller Bronx. At det er grums også i det norske politiet, er hevet over enhver tvil, likevel virker det som om verken politiet eller media er interessert i en debatt. Da de mest utsatte grupperingene for trakassering fra politiet, slik som innvandrere, urban ungdom og narkomane, også er lite representert i media, kan det være vanskelig å stille politimenn som har gjort overgrep til ansvar for sine handlinger. Kanskje like ille som å bli trakassert av politiet, er det å ikke ha muligheten til å klage på trakasseringen verken høyere opp i politiet eller i media. Gjennom to barnslige hendelser, SA-G sin mixtape og Cast sin hyllest til David Toska, hadde man muligheter til å ta denne diskusjonen, men interessen var der altså ikke. Mangel på debatt rundt hendelser der politiet har bemerket seg negativt, sammen med en rekke andre faktorer, gjør at stadig flere ungdommer ser på politiet som en trussel snarere enn en sikkerhet, og det bidrar samtidig til en økt generasjonskonflikt.

Hvorfor det kan virke så appellerende for mange i Norge når for eksempel en amerikansk artist som Kanye West rapper ”Fuck the police, that’s how I treat em’. We buy ourselves out of jail, but we can’t buy freedom”, er et interessant spørsmål. Da dette sitatet på ingen god måte kan oversettes til en norsk kontekst, og politiets brutalitet og rasisme i henholdsvis USA og Norge ikke er sammenlignbart. Så hvilke paralleller kan vi egentlig trekke til urbane artister i Norge? Vi har en musikkgenre der snart alle norske artister har sagt noe negativt om politiet, måtte det være Gatas Parlaments råd om avhørsteknikker, Pass-Its hyllest av David Toska eller SA-G sin N.O.K.A.S.-mixtape. Dette behøver nødvendigvis ikke ha en direkte sammenheng med politiets oppførsel, og det kan like gjerne være noe norske artister gjør for å få mer oppmerksomhet eller for å virke tøffere enn de er. Men jeg vil hevde at mange unge i Norge definitivt har en ekte og til dels rettferdig skepsis til politiet i Norge. Det er i hvert fall sikkert at det er alt for enkelt å konkludere med at disse mishagsytringene kun har et grunnlag i ”et ønske om å være svart” som høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem utrolig nok klarte å hevde i Klassekampen i 2004, eller et tegn på lavere intelligens som var Stein Østbøs latterlige konklusjon i VG tidligere i år.

Vi kan snakke mye om kopiering, for stor innflytelse eller usunne idealer i den kommersielle delen av amerikansk urban kultur, godt mulig er det også mange gode poenger her, men det tar uansett fokuset bort fra årsakene til at så mange norske ungdommer og deres forbilder er misfornøyde med politiet. Istedenfor å få en debatt om dette har vi fått en lang rekke innlegg fra journalister uten kjennskap til verken den norske eller amerikanske hiphopkulturen. De som har spalteplass i norske aviser er som oftest fjernt fra dem urban musikk henvender seg til, og derfor kan en nøytral og saklig diskusjon virke som en umulighet. Det vi fikk, for eksempel etter at Cast rappet ”Jeg er en flott kar, som David Toska, eller han som poppa han snuten. Sånn blir det props av.” i Stavanger, var en diskusjon på premissene til to aktører som begge hadde en mulighet til å profittere på det tragiske drapet på Arne Sigve Klungland:
Mediene, som ikke viet et sekunds oppmerksomhet i de månedene Cast hadde fremført denne teksten før han kom til Stavanger, og TV2 som bevisst begynte å filme fra denne konserten i Stavanger i det denne låta startet. Få aktører viste så lite hensyn til Klunglands etterlatte som mediene i Norge. Selv om enkelte journalister forsøkte å vise at de var på et nobelt oppdrag for å avdekke en musikers ”skamløse” tekster, er det selvfølgelig ikke noe annet enn et bevist spill på et tragisk drap som dessverre fenger opinionen. Mest sannsynlig gjorde også Cast dette for å få mer oppmerksomhet fra opinionen, men å latterliggjøre enhver lytter som ikke tar avstand fra Cast sine uttalelser blir feil.

Vi fikk altså et mediebilde der to aktører deltar i en diskusjon der begge i bunn og grunn har de samme hensiktene. Norsk media vil ha lesere og seere, mens Pass-It vil selge skiver. Igjen misser man totalt poenget, som ikke handler om Cast sin tekst var idiotisk eller ikke, poenget var hvorfor dette har appell hos ungdommer. Mye av appellen er hos ungdom som vokser opp i trygge kår og som aldri har hatt noen form for problemer med autoriteter, mye av appellen ligger sikkert hos radikal ungdom som ville blåst ethvert eksempel på polititrakassering ut av proporsjoner, men mye av appellen ligger også hos ungdommer som har opparbeidet seg en rettferdig skepsis til politiet. Hvorfor kommer aldri debatten inn på sistnevnte? Er norske media så feige at de alltid trekker seg til grupperingene med ”thugs” fra Bærum, eller Rød Ungdom og deres desperasjon over mangel på nasjonale ting å klage over, da de skal omtale klager fra ungdom mot politiet? Alle vet at disse to grupperingene er enkelt, og ærlig talt ganske morsomt, å gjøre narr av, men det er de som har blitt utsatt for trakassering som trenger hjelp til å få i gang en diskusjon. Hvorfor er det ikke mulig å trekke frem han som uten grunn blir spurt om pass på gata på Grønland, en talentfull graffitimaler som unødvendig blir kriminalisert eller de 168 personene som sendte inn klager om politietaten til Senter Mot Etnisk Diskriminering de siste seks årene? Disse hadde faktisk fortjent å få være med i en diskusjon, men til og med når det er en så god mulighet til nettopp å ta en slik diskusjon, blir fokuset på helt andre og uviktige ting. At det som i utgangspunktet bare er et barnslig rim får så mye medieoppmerksomhet, viser hvor enkelt det hadde vært å ta en offentlig debatt om trakassering og vold fra politiets side. Da dette ikke kommer, kan politiet fortsette å vise en arroganse og mangel på vilje til dialog rundt de virkelige problemene innad i organisasjonen. For de virkelige problemene er ikke hva en rapper sier i tekstene sine… de viktigste problemene ligger i det anstrengte forholdet mellom politiet og urban ungdom.

I mitt tredje innlegg går jeg spesifikt inn på en hendelse for å vise et problem som faktisk er reelt for forholdet mellom urban ungdom og politiet, og hvordan medienes stillhet ytterligere forverrer dette forholdet.


Hvordan politiet, media og Politiets Fellesforbund svikter i å håndtere en mulig rasistisk hendelse utført av en politimann.

Jeg ønsker i denne kronikken å trekke frem et eneste eksempel for å vise hvordan politivold, Politiets Fellesforbunds hånlige uttalelser og pressens stillhet øker raseriet blant mange unge i Norge. Dette gjør jeg ikke fordi jeg mangler eksempler, selv om denne enkelthendelsen er i særklasse ekstrem, men fordi Aftenposten har lagt en ramme på maksimalt 7000 tegn med mellomrom for denne kronikken. Hadde jeg hatt mulighet skulle jeg gjerne fylt opp hele Aftenposten med negative hendelser de siste årene…

Saken jeg sikter til er det tragiske drapet på en 48 år gammel norsk-nigerianer i Trondheim tidligere i år. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at denne saken kjenner dere vel allerede. At dere hadde blitt foret med massivt medieomtale om saken. At saken hadde ført til en storstilt debatt om hvordan noe slikt kunne skje. Men jeg kan ikke det, dessverre. Dette som muligens er en av de mest sjokkerende enkelthendelsene i moderne tid i Norge, har blitt forbigått i stillhet og dysset ned av mediene og forsvunnet fra dagsorden. Igjen sitter utallige mennesker, jeg vil driste meg til å si at flertallet av disse faller inn under kategorien urban ungdom, og funderer på hvorfor det er slik. Noe klart svar får de ikke, og det lille de kan lese i media om saken heller bare bensin på bålet. Men det kan jeg komme tilbake til. For jeg glemte jo å forklare hva som har skjedd! Shit, jeg antar at sjokket over at mediene brukte mer tid på hva SA-G kalte mixtapen sin enn at en politimann muligens har begått et rasistisk motivert drap ble litt for stort for meg…

I 1999 var den mørkhudede jenta Sophia Baidoo i ferd med å avslutte sin vaskehjelp hos SpareBank1 på Heimdal i Trondheim da alarmen i lokalet ble utløst ved en feiltakelse. Men selv om Baidoo hadde vaskefirmaets logo på skjorta, kunne vise frem ansettelsesbevis og oppgi koden man bruker for å stoppe alarmen, ble hun behandlet som en kriminell av de utrykte politimennene. Merkelig nok ble hun irritert! Så irritert ble faktisk den 19 år gamle jenta på 150 centimeter og 55 kilo at hun var en trussel mot både vekterne og politimennene som hadde kommet til SpareBank1. Etter å ha blant annet blitt kalt ”svarte faen” av politimannen, som har den tvilsomme æren av å være hovedpersonen i denne kronikken, ble Baidoo arrestert. Baidoo skal ifølge riksadvokaten ha bitt denne politimannen, men som han merkelig nok fastslår så hadde Baidoo god grunn til å gjøre dette! Hvis ikke det sier alt om politimannens oppførsel, så vet ikke jeg. Politimester Per Marum ba da også jenta om unnskyldning og ga henne blomster, men noen suspensjon av den rasistiske politimannen var tydeligvis ikke på tale.

Hvis du er en av få nordmenn som faktisk har klart å få med deg noe som helst av denne saken, så sier du kanskje, ja, men saken mot Sophia Baidoo ble da henlagt. Jada, saken ble til slutt det. I likhet med 96 % av alle anmeldelser mot politifolk. Du får velge selv om du tolker dette som at de fleste anklagene mot politiet ikke har noe for seg, eller om båndet mellom SEFO og politiet er for sterkt…

7 år senere smeller det igjen, bare denne gangen med en, akk, så voldsommere konsekvens. Den 7.september døde Eugene Ejike Obiora etter et møte med den samme politimannen som hadde trakassert Baidoo. Obiora døde etter å ha blitt holdt i halsgrep av politimannen, med andre ord kveling. Det er vanskelig å si for mye om saken av to grunner. For det første skal jeg være forsiktig med å si for mye siden saken er under etterforskning. For det andre, uansett hvor utrolig det måtte høres, mistet norsk presse totalt interesse etter et par uker. Jeg nøyer meg med å bruke Arne Johannessen, leder i Politiets Fellesforbund, sine ord om rasisme i politiet: ”Det finnes politifolk som aldri burde vært det. Vi har et uttakssystem hvor man blir testet psykologisk, men det er alltid noen som klarer å snike seg igjennom. Dette må bli bedre.”

Jeg tror de fleste urbane ungdommer har forståelse for dette, og i rettferdighetens navn skal jeg innrømme at det virker som vi er bedre i Norge enn i de fleste andre land i å utelukke folk som ikke har noe i politiet å gjøre. Det er ikke dette som skremmer meg. Saken er tragisk, men det er ikke klart hva som skjedde, og uansett hvor trist det måtte være så kan slike hendelser skje. Det som gjør meg skremt er måten Johannessen og høytstående i politiet har håndtert denne saken. Den siktede har fortsatt ikke blitt suspendert. Hver dag må unge mennesker med mørk hudfarge, som utgjør en stor del av den urbane ungdommen i Norge, leve sitt liv med tanken om at politimenn som er etterforsket for rasistisk motivert vold kontrollerer gatene i Norge. De samme politimennene som leste i Politihøyskolens undervisningsmaterielle at "En afrikaner er i seg selv en motsigelse, og tar ofte på seg kameleonens drakt i henhold til virkelig situasjon."

Istedenfor å roe den ampre stemningen som oppsto i det nigerianske miljøet etter dødsfallet til Obiora, gjorde Johannessen det motsatte. ”Det er opp til den som skal pågripes hvor mye makt politiet skal bruke”, sa han til Nettavisen. Jeg merker at håret på ryggen min reiser seg i skrekk. Husker du ikke lenger ”at det finnes politifolk som aldri burde vært det”? Bestemte også Baidoo hvor mye makt den samme politimannen måtte bruke? ”Per i dag er det ingenting som tyder på annet enn at dette er et helt ordinært politioppdrag der politiet har brukt den makt som var nødvendig”, sier lederen i Politiets Fellesforbund i Sør-Trøndelag. Hallo? Det var en ubevæpnet mann som ble konfrontert av tre politimenn! Mener du å si at det er standard prosedyre at tre politimenn tar livet av en mann hvis han er hissig? Kan dere tenke dere at en annen fagorganisasjon eller en annen hovedrepresentant ville opptrådt like arrogant hvis det hadde vært en så grov anklage som et rasistisk motivert drap i deres rekker? Hvis en lærer hadde vært anklaget for et drap på en elev, kan dere tenke dere hvilket oppstyr det hadde blitt hvis Utdanningsforbundet og en rektor hadde avvist enhver anklage med at det er opp til eleven som er urolig hvor mye makt læreren skal bruke, eller hvis rektoren ved skolen hadde sagt at det ikke var noe rart ved at tre ansatte kvelte i hjel en ubevæpnet elev?

Flere høytstående politifolk og politikere har klaget på at det har vært et ”sterkt” fokus på andre ting rundt politimannen enn selve hendelsen. Det hindrer en rettferdig rettsprosses sier de, kanskje med rette. Den 16.mai ryddet Stein Østbø plass i Norges største avis for å latterliggjøre en distributør(!) av N.O.K.A.S.-mixtapen som klagde på at de siktede i Nokas-saken kanskje ikke hadde fått en rettferdig rettssak. Ifølge Østbø hadde ikke distributøren baller, og visstnok var ”det slike reflekterte folk noen burde sponse studieturer på, muligens uten returmuligheter. For eksempel til Guantánamo.” Mon tro om Østbø hadde hatt baller til å skrive det samme om de høytstående herrer i Trondheim?