På Blindern på en lørdag og svært så fornøyd med meg selv... Her er en oppgave jeg skrev tidligere i år om myter, og som jeg er nokså godt fornøyd med:

Gjør rede for begrepet historisk myte, og drøft hvilken funksjon eller funksjoner slike myter har i dagens samfunn.

Innledning:
Jeg vil i denne kvalifiseringsoppgaven forsøke å definere og drøfte historisk myte og dens funksjon i dagens samfunn. Teksten er derfor til en viss grad todelt. I den første delen ønsker jeg å gjøre rede for begrepet historisk myte ved hjelp av ulike definisjoner av begrepet og ved bruk av forskjellige eksempler. Jeg vil ta for meg en klassisk opphavsmyte, myten om Promethevs, og en nyere historisk myte som har hatt som funksjon å tjene et bestemt formål, myten om de amerikanske indianernes mangel på menneskelighet. Oppgavens andre del vil drøfte hvilke funksjoner slike myter har i dagens samfunn. Jeg vil her se på to symboler på nasjonal motstand, eller frigjøringskamp, popularisert gjennom populærkultur, filmene om William Wallace og den norske motstandsmannen Max Manus, og drøfte hvorvidt dette virkelig er eksempler på historiske myter og hvilken påvirkning det kan ha på den nasjonale tankegang. Det er benyttet et hyppig bruk av faglitteratur for den første delen av oppgaven for å kunne sikre en objektivitet og faglig tyngde bak mitt forsøk på å definere historiske myter. I oppgavens andre del er det imidlertid lagt langt sterkere vekt på aviser og internett som kilder, dette for å vise til den kontinuerlige debatten som foregår i det offentlige rom rundt de to eksemplene som trekkes frem i del to av min oppgavebesvarelse.

Hva betyr historisk myte?
Historiske myter kan defineres som fortellinger om fortiden som gir seg ut for å være sanne, men som ikke nødvendigvis er det. I historisk sammenheng er gjerne skapelsesmytene de første markante mytene; tanken om hva som ligger bak grunnlaget for vårt samfunn og for menneskeheten. Disse mytene var ofte, naturlig nok, knyttet til religion. Bibelen har sin versjon, indiske Rigveda har en annen, mens dette emnets hovedbok viser til den greske opphavsmyten om Promethevs. (Jordheim, Rønning, Sandmo og Skoie, 2008) (Kjeldstadli, 1992: 46) Felles for dem alle er at de har, eller har hatt, sterk symbolsk verdi: ”Mytene forteller ikke bare hvorfor vårt folkeslag er privilegert, men gjør også rede for verdens opprinnelse. I mange opphavsmyter er Navngiveren identisk med Skaperen; den guddommelige kraften som skaper språket og distinksjonene, som definerer verden.” (Hylland Eriksen, 1996: 27) Dette ser vi også i nevnte Rigveda, der vi ifølge Kjeldstadli ser at myten ”fungerer som en legitimering av kastesystemet, og binder det opp til sjølve fundamentet”. (Kjeldstadli, 1992: 47) I myten om Promethevs får vi en forklaring på menneskets opprinnelse, og en advarsel mot kvinnens evne til negativ påvirkning. (Sandmo og Skoie, 2008: 23) Slike myter har i et historisk perspektiv altså fungert både som en forklaring på det menneskene har hatt problemer med å forstå, men også som en politisk og sosial faktor, ”De har en moral som gjør gangen fra fortid til nåtid både begripelig og meningsfylt”, som Hylland Eriksen beskriver dem. (Hylland Eriksen, 1996: 29)

For å forstå mytenes rolle som en politisk og sosial faktor kan europeernes oppdagelse av Amerika være et godt eksempel. Helge Jordheim og Erling Sandmo beskriver europeerne som kom til Amerika som mennesker med egne forestillinger og frykt for kannibalisme. (Jordheim og Sandmo, 2008: 53-54) Med forutinntatte konklusjoner var veien til å degradere de innfødte til en lavere rang av mennesker, om i det hele tatt mennesker, langt enklere. Den historiske arven av litteratur som beskrev menneskene ”der borte”, hadde altså en direkte innflytelse på de overgrep som har blitt begått mot urbefolkningen frem til i dag. Vi ser her hvordan myter kan overdrive skillet mellom folkegrupper i ønsket om politisk gevinst eller politisk begrunnelse. Skillet mellom oss og dem er noe som går igjen i de fleste opphavsmyter, noe som man kan hevde at påvirker og i mange tilfeller forverrer situasjoner som er aktuelle også i dag. For eksempel vil enkelte jøder hevde at Det gamle testamentet viser at Abraham hadde to sønner, Isak og Ishmail, og at jødene nedstammer fra Isak, mens araberne nedstammer fra det utenomekteskapelige barnet Ishmail. (Hylland Eriksen, 1996: 31)Like lite som alle de historiske mytene som spiller på antisemittisme i den arabisk verden, som for eksempel skolebøker i Saudi-Arabia som likestiller jøder med aper, kan dette neppe regnes som konstruktive bidrag for fredlig sameksistens i Midtøsten. (Shea 2006 URL)
Dette er to eksempler på voldsomme historiske myter, som mange vil hevde at har negative motivasjoner eller påvirkningskraft. Det vil også være mulig å komme med gode argumenter mot at dette ikke er historiske myter, men mer en forvrenging av historiske myter. Målet mitt her har ikke vært å tilegne enhver historisk myte en obligatorisk negativitet, men eller et forsøk på å vise hvordan myter kan ha en effekt på aktuelle politiske og sosiale situasjoner. Senere i denne oppgaven vil jeg se på to tilfeller som i utgangspunktet kan virke som mer harmløse og nære eksempler.

Utvikling i vitenskapens syn på historiske myter:
I utviklingen av forholdet mellom vitenskapen og historiske myter er det spesielt to tidsperioder og bevegelser jeg mener er viktig å trekke frem hvis vi ønsker å forstå hvilken funksjon historiske myter har i dagens samfunn.
Først er det den nye empiri på 1500- og 1600-tallet som gjennom ny kunnskap basert på nye observasjoner i fremmede land, bøker og disseksjonssaler fører med seg en sterkere kritikk mot datidens etablerte sannheter. Det vokser her frem et krav at kunnskap kommer fra observasjon, studier og undersøkelser og ikke ved at man utleder de etablerte tanker. Det skjedde altså et brudd med den tidligere sannhetsforståelsen om at kunnskap kom fra videre utforskning av Bibelen og antikke forfattere. Også gamle sannheter burde utprøves empirisk mente stadig flere vitenskapsmenn. (Jordheim og Sandmo, 2008: 54-56)
Den andre viktig bevegelsen skjer etter min mening da humanistisk vitenskap blir et grunnleggende kritisk og offentlig prosjekt på 1900-tallet. Uten å si at historiske myter ikke eksisterer i forskning og vitenskap i dag, gjorde erfaringene med krig, nasjonalisme og det mange vil betegne som et misbruk av filosofien, for eksempel nazistenes misbruk av Nietzsche, og teknologien, for eksempel utvikling av atomvåpen, til at kritikk ble et tredje paradigme i humanistisk forskning og humanistiske studier. (Jordheim og Sandmo, 2008: 83-99) En kildekritikk og et offentlighetens lys som vokste frem gjorde det, etter undertegnedes mening, vanskeligere å forklare eller forsvare handlinger ut fra fortellinger om fortiden som gir seg ut for å være sanne, men som ikke nødvendigvis er det. Altså ble det vanskeligere å bruke historiske myter til å forklare eller forsvare akademisk tenkning.

Historiske myter i populærkultur: Nasjonalbygging eller ren underholdning?
Samtidig; så lenge diskusjonen av det menneskelige hører hjemme i offentligheten, vil ikke historiske myter nødvendigvis bygge sin kraft på vitenskap. Den kan for eksempel like gjerne springe ut av religiøse samfunn eller oppleve en grobunn gjennom fremstilling i populærkultur. Et eksempel på sistnevnte er den historiske personen William Wallace fra Skottland. En person vi vet lite fakta om, men som i dagens samfunn har blitt et symbol på skotsk uavhengighet og motstand mot engelsk okkupasjon. (BBC History 2009 URL) Heltedyrkelsen av Wallace hos skotske nasjonalister har til en viss grad et utgangspunkt i at han ledet et opprør mot Edward den første av England på slutten av 1200-tallet, men mer betydelig for hans myteskikkelse i dagens skotske kultur skylles at han ble udødeliggjort i filmen Braveheart i 1995. Braveheart ble noe mer enn en film argumenterte Hugo Rifkind og Kenny Farquharson i The Sunday Times i 2005, den ble et kulturelt og politisk fenomen. (Rifkind og Farquharson 2005 URL) Med et kunstnerisk syn på tilgjengelig fakta rundt William Wallace skapte filmen, eller i det minste forsterket populariteten til, en helteskikkelse for de skotske separistene i Scottish National Party, så vel som for fascistiske grupperinger som amerikanske Ku Klux Klan og italienske Northern League. Noen av de følger en slik umenneskelig mytefiksering hadde var klart av negativ art. Blant annet hadde opprettelsen av rasistiske grupperinger, som Settler Watch og Scottish Watch, angrep på engelske politimenn og diskriminering mot engelskmenn, eller etterkommere av engelskmenn, i Skottland på 90-tallet tegn til å være et direkte resultat, eller handlinger med en sterk innflytelse, av den amerikanske storfilmen. (Rifkind og Farquharson 2005 URL) (Burrell 1999 URL)

Det har de siste månedene vært en debatt i Norge rundt filmatiseringen av Max Manus med enkelte likhetstrekk med den debatten som var om Braveheart på 90-tallet, og selv om verken forholdet til dokumentert historie eller konsekvenser av de to filmene kan sammenlignes, er det enkelte paralleller som kan være interessante å se nærmere på. Filmen om den norske motstandsmannen har av enkelte forskere og forfattere blitt kritisert for å glorifisere den norske motstandskampen under andre verdenskrig og skape et mytebilde om en viktighet for krigens utfall som ikke kan historisk forsvares. Forfatter Erling Fossen har fått følge av blant annet historikerne Tore Pyser og Harald Berntsen i en påstand om at den norske krigshistorien er preget av unyanserte, ensidige og nasjonalistiske myter og glorifisering. Mens hovedgrunnen for en glorifisering av motstandsbevegelsen i følge Fossen har sin motivasjon i å pynte på norsk krigshistorie, eller ”for å dekke over den bedrøvelige norske krigsinnsatsen” som han selv skriver, er bakgrunnen for en myteomspunnet krigshistorie en del av norsk nasjonalbygging ifølge Pryser. (Fossen 2008 URL) (Mjaugedal 2008 URL) Pryser peker videre på at et slik ensidig syn på historien kan ha fått konsekvenser, blant annet i at enkelte emner rundt krigen har blitt lite uforsket, slik som norske jødeaksjoner og økonomiske samarbeid med det nazistiske Tyskland. (Mjaugedal 2008 URL) Mange vil også hevde at en slik glorifisering av enkelte deler av motstandskampen, som av Kompani Linge, har hindret oppmerksomhet, frembringelse av historiske nøyaktigheter og kompensasjon for andre grupperinger som led tap under krigen, her er norske sjømenn i Nortraship et hyppig brukt eksempel blant kritikere.

Det er en vesentlig forskjell mellom disse to filmene i graden de baserer seg på historiske kilder. Der skaperne av Braveheart kan sies å ha sett et godt grunnlag for heltematerial med den begrunnelsen at det faktisk er lite faktisk informasjon om selve helten, går skaperne av Max Manus inn i et veldokumentert område. Det kan likevel oppfattes som rettferdig å spørre seg om populærkultur i begge disse tilfellene skaper historiske myter gjennom å ta seg friheter til å omskrive og pynte på historiene de forteller. Det virker selvfølgelig å tro at motivasjonen bak fødsler og videreførelser av historiske myter i dag ofte, spesielt i tilfeller som med Braveheart og Max Manus, først og fremst har et økonomisk og underholdningsmessig aspekt. Men, de vil også i mange tilfeller ha en funksjon som brikker i bygging eller vedlikeholding av ulike nasjonale og etniske identiteter. Måtte det være for å distansere, overdrive eller nedvurdere skillet mellom ulike samfunnsgrupper.

Konklusjon:
Jeg har i denne oppgaven forsøkt å redegjøre for begrepet historisk myte og vise noen av funksjonene slike myter har i dagens samfunn. Jeg har forsøkt å forklare begrepet gjennom å bruke eksempler både fra klassiske skapelsesmyter og fra mer moderne historiske myter med mer sosiale og politiske undertoner. For å vise hvilke funksjoner slike myter kan ha, har jeg sett på et par eksempler fra populærkulturen på 1990- og 2000-tallet og drøftet hvorvidt filmene Braveheart og Max Manus bygger opp eller på historiske myter. Her har jeg forsøkt å vise at slike filmer kan ha en direkte påvirkning på menneskers nasjonale tankegang og deres syn på utenforstående. Med dette ønsker jeg å ha vist at historiske myter fortsatt spiller en solid funksjon i dagens samfunn, selv gjennom en kommersiell filmatisering av en historisk relativt ubeskrevet skikkelse.



Kilder:

BBC History, bidragsytere. 2009. “Historic Figures – William Wallace” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] bbc.co.uk/history Tilgjengelig på:
http://www.bbc.co.uk/history/historic_figures/wallace_william.shtml

Burrell, Ian. 1999. “Most race attack victims ‘are white’: The English Exiles” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] The Independent. Tilgjengelig på:
http://www.independent.co.uk/news/most-race-attack-victims-are-white-the-english-exiles-1069506.html

Fossen, Erling. 2008. ”Motstand glorifiseres” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] Aftenposten. Tilgjengelig på: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2822127.ece

Hylland Eriksen, Thomas. 1996. Kampen om fortiden. – Et essay om myter, identitet og politikk. Oslo: Aschehoug Argument

Johansen, Elin Reffhaug. 2008. ”- Ren fiksjon” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] Budstikka
Tilgjengelig på: http://www.budstikka.no/sec_kultur/article218298.ece

Jordheim, Helge; Rønning, Anne Birgitte; Sandmo, Erling og Skoie, Mathilde. 2008. Humaniora. – En innføring. Oslo: Universitetsforlaget.
- Jordheim, Helge og Skoie, Mathilde. ”Innledning”.
- Jordheim, Helge og Sandmo, Erling. ”Kapittel 1 – Humanioras historie”.
- Sandmo, Erling. ”Kapittel 5 – Historie”.

Kjeldstadli, Knut. 1992. Fortida er ikke hva den en gang var. – En innføring i historiefaget. Oslo: Universitetsforlaget.

Mjaugedal, Tollef. 2008 ”- Har skapt et glansbilde” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] Klassekampen. Tilgjengelig på: http://www.klassekampen.no/55478/article/item/null

Rifkind, Hugo og Farquharson, Kenny. 2005. ”Braveheart battle cry is now but a whisper” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] Times Online. Tilgjengelig på: http://www.timesonline.co.uk/tol/news/uk/scotland/article546776.ece?token=null&offset=0&page=1

Shea, Nina. 2006. ”This is a Saudi textbook. (After the intolerance was removed.)” [Nettside] [Oppsøkt mars 2009] The Washington Post. Tilgjengelig på: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2006/05/19/AR2006051901769.html