Hodepine og frykten for å falle.
- Et essay om meg selv på en tirsdags ”morgen”.

I går var jeg ute en tur for å feire Kim og for å drikke øl. De som kjenner meg vet at jeg, sånn generelt sett, var god til å drikke øl. De som kjenner meg vet også at det talentet har falt fra meg. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig var jeg ikke noe flink til å drikke øl. Det er litt som med kondisen, den ble også plutselig borte. En gang i tiden, faktisk er det ikke mer enn fem, seks år siden, kunne jeg løpe en mil på under 40 minutter og var en brukbar og (ikke minst) jævlig ivrig fotballspiller. Så, en morgen var alt dette borte. Jeg kunne ikke gå opp trappene til min daværende leilighet på Grønland uten en pust i bakken. Bunnpunktet kom da jeg en dag forsøkte å løpe etter en buss med oppkast og tårer som eneste resultat. Oppkast ble det i går også.

Nå er det slik at jeg kan forstå dette med forsvunnet kondis. Det er logisk, jeg byttet ut form med en usunn livsstil. Men, hvorfor kan jeg ikke drikke slik jeg en gang kunne drikke. Alder? I utgangspunktet skulle vel erfaring tilsi at man blir bedre? Jeg synes det er en merkverdig tanke at jeg skal ha blitt betydelig dårligere på noe så enkelt som å drikke alkohol fordi jeg har blitt et par år eldre.

Uansett. Min kjære Ina er i København, og jeg klarer ikke å komme meg opp av senga. Jeg er generelt veldig dårlig på å få i meg mat når jeg er alene. Ikke det at jeg ikke kan lage mat. På Bjølsen praktiseres et moderne samboerskap der mannen lager mat. Problemet er at jeg glemmer å spise når jeg er alene. Det må nesten kunne sies å være et talent, hvordan jeg til tider kan unngå å få i meg føde. En gang da jeg gikk på Kirkeby barneskole, måtte jeg på leirtur. Jeg hatet alltid slike utfarter, blant annet fordi jeg var en relativt kresen unge. Frem til jeg var, tja, 18 år hadde jeg en voldsom skepsis mot mat som enten ikke var laget av mine foreldre eller av profesjonelle kokker. Slik sett fremsto tanken om leirskole seg som meget ubehagelig da jeg var 12 år gammel, siden det verken er foreldre eller profesjonelle kokker på et slikt sted. Naturlig nok. Løsningen ble da å ikke spise, på en uke… Slik tankegang fortsatte jeg med ganske lenge, og denne irrasjonelle oppførselen gjorde at jeg i 2007, da jeg var 23 år gammel og 184 centimeter høy, veide 56 kilo. Siden den gang har jeg, vel, vokst opp, og bedriver som regel en relativt sunn oppførsel, men ikke i dag. I dag er jeg tilbake på gamle synders vei. I dag klarer jeg ikke å komme meg opp av senga, jeg klarer ikke å få i meg noe mat og jeg klarer i hvert fall ikke å starte på en av de utallige bøkene jeg både må og vil lese. Alt jeg klarer er å høre på melankolsk rap, mens jeg kjenner hodet banker og magen vrir seg. I denne tilstanden, som for alle andre må betone seg som en ubetydelighet, men som for meg er et smertehelvete, klarer jeg ikke å la være å tenke på at jeg kan miste alt, det blir som drømmen da man bare faller, faller og faller. Det er hevet over tvil at jeg fortsatt kan fyllesyke som få andre. Akkurat det å være fyllesyk kan jeg, men hvis det er slik at det å være fyllesyk nå har blitt mitt mest fremtredene talent så er det i seg selv grunn nok til å lade revolveren.

Oslo - for et jævla revhøl!

Det medfører ikke riktighet at Norges hovedstad er et høl. Oslo er 150 høl, og har vært det i hele mitt liv. Det spørres lite og graves mye i denne dypt uelskelige byen.
Oslo er en forbannet løgnhals. Ingenting stemmer i byens historie. Femti år efter at Oslo feiret sitt 900-årsjubileum, markerte byen sin tusenårsdag. Men verst er det likevel at byen feiret sitt 300-årsjubileum i 1924. Byen ble simpelthen 700 år eldre på 76 år. Det er en kjensgjerning at uheldig livsstil påskynder aldringsprosessen. Om man da ikke står overfor nok et uheldig utslag av nivåsenkningen ved byens skoler. Minst like sannsynlig er det at man har begynt å beregne oslofolks liv efter de samme prinsipper som man beregner hundeliv.
Hver bidige dag frykter jeg å bli kontaktet av en utlending som ber meg fremvise Norges hovedstad. Allerede under oversettelsen av byens mange grufulle stedsnavn, kan det tenkes at gjesten vil fatte mistanke om at ikke alt er som det skal. Jeg tenker på navn som Lortelva, Galgeberg, Dasslokket, Styggedalen, Rauløkka, Røverkollen, Voldsløkka, Slemdal, Spikersuppa og Mærradalen. – Niels Geelmuyden, i Morgenbladet 2005.

Oslo er ingen fin by. Noen har sagt at det er den verste småbyen i Norge. Noen har kalt den en borgelig by. Den er merket av århundre med dårlig arkitektur, dårlig byplanlegging og dårlig markedsliberalistisk politikk. Den er innflytternes by, så å si ingen i Oslo er fra Oslo. Som Geelmuyden skriver: ”Ingenting kommer fra Oslo. Wergeland ble født i Kristiansand, Wessel på Vestby, Undset i Kalundborg og Ibsen i Skien. Selv ikke byens skytshelgen, Sankt Hallvard, kommer fra Oslo. Hallvard var en bondetamp fra Lier som kom i skade for å beskytte en angrepet kvinne. På dette grunnlag ble han drept med pilskudd og kastet i Drammensfjorden med en møllesten om halsen. Hvilket forklarer møllestenen, den nakne damen og de tre pilene på byens våpenskjold”. Men, Oslo er også proteksjonismens by. Få internasjonale ”storbyer” tar imot sine nye så dårlig som Oslo; måtte de komme fra Skjetten, Nittedal, Irak eller Meløy. Oslo er konstant boligkrise, mangel på kultur, historie og stolthet. Edvard Grieg mente at Oslo ”består av krypdyr, uten idé om hva kunst er”, men han var da også bergenser. Det blir verre å bortforklare da selveste Edvard Munch beskrev Oslo som en smertens by og et motbydelig hull. Går vi til Bjørnson, får vi vite at Oslo er ”Tigerstaden”, fordi det er der fienden bor. Kanskje ikke så rart, både Bjørnson og Wergeland hadde jo blitt åpent beskyldt for landsforræderi av byen vår.

Men, likevel: Jeg liker Oslo. Her kan jeg være i sentrum og samtidig være usynlig. Her kan jeg føle en viss tilhørighet. Alle som har bodd i Oslo over en lengre periode blir glad i den lille, stygge, uforståelige byen vår. Vi har bare litt problemer med å innse det. Unntatt Mulla Krekar, han har forstått det: ”Måtte Gud forby at noen skulle sprenge seg midt på den travleste handlegaten i Oslo. Hvem kunne vel ikke blitt drept der? Det kunne være Brynjar Meling, Geir fra Nettavisen eller min datter.”

P.S. Pluss at nå flytter tassen hjem! En slik berikelse burde alle borgere av Oslo glede seg over.