Audun - oppfyller dine villeste fantasier!: 16. okt. 2007

New York, New York.

Torsdag:
Jeg vet ikke helt hva det er med trynet mitt, men noe alarmerende er det. Det finnes ikke et sikkerhetspersonell i hele verden som lar meg gå uforstyrret rundt på en flyplass. I hver eneste sikkerhetsjekk blir jeg dratt til side, utspurt og trakassert. Kim vandrer smilende rett igjennom hver gang, mens jeg blir pekt ut ikke mindre enn fem ganger på en tur fra Oslo til New York. Verden er urettferdig.

Mmm. flymat!

Vi bor på Chelsea Hostel. Ikke det beste stedet i verden, men langt fra det verste. Nabolaget er, tja, homofilt. A gay man here and a gay man there, fuck it, gay people everywhere. Det er imidlertid viktig å presisere at det er forskjell på homofile: Du har de feminine småhomsene, du vet, sånne 60 kilo tunge fløtepusser som får de meste feminine jentene til å minne om traktorlesber, også har du biffhomsene. Biffhomsene har bicepser på størrelse med fotballer, ekstremt trange skinnbukser og, mest sannsynlig, en penis som vil gjøre en allerede uønsket penetrering ikke bare ubehaglig, men også invalidiserende. I min fordomsfulle verden er småhomsene klart å foretrekke, og skuffelsen var derfor noe stor da jeg oppdaget at Chelsea utelukkende består av biffhomser. Biffhomser gjør meg redd og rasistisk i fylla… Chelsea er også kjemisk fritt for lesber. Det er et homofilt område, men lesbiske jenter er tydeligvis et uønsket element. Skremmende.

Din lokale butikk for alle dine dagligdagse behov.

Kim, min eminente reisepartner, møtte jeg for første gang våren 2005. Jeg hadde akkurat kommet hjem på helgeperm fra fengselsoppholdet på Dillingøy og stresset opp til en dead prez-konsert på Cosmopolite. Her møtte jeg daværende bekjent Andreas, som for kvelden lekte med Kim og andre venner. Kim brukte urovekkende mye tid på å se stygt på undertegnede. Andre gangen jeg møtte Kim, heretter kjent som Gladgutt, var cirka et halvt år senere. Da dyttet han meg inn i glassveggen på SAS-hotellet. Sjarmerende type.

Gladgutt:

Fredag:
Gladgutt har en rørende, for ikke å snakke om idiotisk, tro på undertegnedes stedsans. Dette, kombinert med at vi begge synes bruk av kart og det å spørre folk om veien er nedverdigende, gjør at vi bruker 7 timer av den første dagen på å lete etter Brooklyn Bridge. Greia er den at jeg har en sinnssyk god hukommelse, hvis jeg har vært et sted husker jeg hvordan det ser ut, men stedsans har jeg altså ikke. Det hjelper heller ikke leteaksjonen vår at jeg tror Williamsburg Bridge er Brooklyn Bridge. Vi ender uansett opp med å gå over Manhatan Bridge… som for øvrig er en kjip drittbro…
Utslitte og ganske brisende drar vi på utestedet APT. APT skal være et bra utested der ringrever som Bobbito, Spinna og Prince Paul regelmessig spiller flott musikk. I dag er det imidlertid ikke annet enn drittmusikk, også kjent som house, som kommer ut av høytalerne. Jeg hater house, men jeg tror jeg hadde det morsomt der for det.

Do it, do it!

Lørdag:
Den andre dagen drar vi opp til Williamsburg i Brooklyn. På 70-tallet var Williamsburg et av de absolutt billigste stedene du kunne bo i New York, og kunstnere floket seg derfor rundt gaten Bedford Avenue. I dag er det jævlig dyrt å bo i Williamsburg, og ”kunstnerne” er for det meste hipstere som aldri har hatt en ærlig arbeidsdag, men som likevel føler seg overlegene resten av menneskeheten fordi de hører på et eller annet obskurt, les ræva, indieband som resten av verden ikke har hørt om. Menneskene er altså ofte til å stikke fingeren i halsen av, men du kan fortsatt ha det morsomt der… Vi skulle egentlig se GZA, men klarte aldri å finne konsertlokalet. Vi ender istedenfor opp på en ganske hyggelig pub, men på grunn av ekstrem fyllesyke drar vi tidlig hjem.

Søndag:
Denne dagen viser jeg respekt for mine røtter. (Som dere alle vet er jeg et produkt av en hvit thailandsk mor og en svart irsk far.) Vi kjøper plater av Gil Scott-Heron og The Last Poets, besøker Lenox Avenue, Martin Luther King Boulevard og Malcom X Boulevard i Harlem, ser på African American Day Parade og besøker Nubian Heritage Art Gallery. Black Power!
Etter å ha sett 5-0 marsjere oppover Harlem til pipekonsert og nesten kjøpt hiphop-inspirerte kunstverk drar vi igjen på fylla. Etter å ha vært innom diverse puber og snakket med diverse bartendere ramler vi inn på New Yorks mest fantastiske vannhull. Jeg har ingen anelse om hva stedet heter, så ikke spør om det. Jeg vet heller ikke hvor det ligger, annet enn at det er et eller annet sted på Manhattan, så ikke spør om veibeskrivelse. Det jeg vet er at stedet er kamuflert som en irsk pub, selv om det egentlig ikke er en irsk pub. Genialt sted er det i hvert fall. Vi får gratis øl og Jägermeistere og blir fantastisk fulle. Telefonnummeret til bartenderen får jeg til og med. (Ja, jeg er litt stolt over det.) Jukeboksen har den beste platesamlingen jeg noen gang har sett. Helt rått! På veien hjem mobber Gladgutt meg og jeg blir derfor fast bestemt på å ta t-banen bort fra Gladgutt. Gladgutt tar t-banekortet mitt sånn at jeg ikke kommer noen vei. Bra tenkt!

Chris Rock: "What’s sad is: Martin Luther King Junior stood for non-violence. But I don't care what city you may be in, in America, if you are on Martin Luther King Boulevard, there is violence going on everywhere you look!”

Mandag:
Jeg husker ikke så mye av dagene, men jeg tror vi gjorde jævla mye konstruktivt altså. På kvelden blir vi med to engelske romkamerater ut… de er veldig opptatt av jenter og fitter. Ikke et vondt ord om verken jenter eller fitter, men Kim er gift og jeg mangler seksualdrift. Dessuten er det noe brekningsfremkallende over kombinasjonen engelskmenn og sexprat. Etter å ha snublet oss gjennom en pub som vi i ettertid misstenker for å være et homsested, en jazzbar og et typisk amerikansk high school-utested mister vi engelskmennene. Vi ender istedenfor opp på vår nye favorittpub. Jada, samme sted som dagen før! Ganske vannvittig da ingen av oss ante hva stedet het, hvordan det så ut eller i hvilket område det ligger. (Nei, vi vet fortsatt ikke det.) Vi snubler intetanende inn på verdens beste pub og blir entusiastisk og overveldende møtt velkommen av verdens beste bartender (YOU CAME BACK!!!). Jeg, som den idioten jeg er, klarer ikke å få stammet frem noe annet enn; ”What the fuck?! How the hell did we end up here? This is the worst shit…” Ja, jeg tar selvkritikk. Uansett, vi sitter vel her til sånn 7 om morgenen, mens vi drikker gratis pils og spiller poker om barkassens mynter. New Yorks beste vannhull, lett. På veien hjem mobber Gladgutt meg og jeg blir derfor fast bestemt på å gå en annen vei hjem. Gladgutt tar nøklene mine sånn at jeg må følge etter han. Bra tenkt, men et noe farlig mønster!

Tirsdag:
Tirsdag var vi på SOB’s, et såkalt hiphopsted som spiller såkalt hiphopmusikk. (Dagen etter slo for øvrig Saigon til Prodigy på scenen her.) Stedet er ikke det beste i verden, jævlig dyrt, men for en kveld det var! Det som begynner med å være en kveld for nye artister, Cool & Dre, Crime Mob, Willie Joe og annet faenskap, ender opp i en orgie av fantastiske rappere. Helt vilt var det. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve noe lignende. Først kommer en fyr som hetter Jae Ellis opp på scenen, han var den eneste av de ”nye” artistene som virkelig imponerte, og på slutten av hans sett løper faen meg Freeway opp på scenen. Jeg er, som mange av dere sikkert vet, en ganske stor fan av Roc-A-Fella (hvem er ikke det?), men jeg har faktisk aldri sett noen fra selskapet live… unødvendig å si; det var stort! Freeway og Jae Ellis etterfølges av alle fornuftige menneskers nye favorittrapper... Joell Ortiz. Ortiz blir like gjerne etterfulgt av kveldens host Noreaga sammen med Red Cafe. Kveldens høydepunkt er likevel M.O.P., som faktisk er de eneste som klarer å lage litt live blant kresne New York-unger. M.O.P. blir etterfulgt av Remy Ma, Craig G og Jeru The Damaja. Herregud. Jo, også battla Mistah F.A.B. og Royce da 5’9… grei kveld altså! Kvelden avslutter vi som levende argumenter mot døgnåpent alkoholsalg. Etter et lite show for våkne og sovende gjeste på hostellet og et-par-ti telefonsamtaler hjem kommer man seg til slutt i seng i 9-tida…

Se masse videoer her: http://audun84.blogspot.com/2007_10_01_archive.html

Onsdag:
Alkoholforbud, grønn park og frisk luft…

Torsdag:
Denne dagen husker jeg faktisk litt av! Vi tok båten ut til Frihetsgudinnen, og tok masse bilder, og til Ellis Island, og tok masse bilder av alt det norske vi måtte finne på det flotte innvandringsmuseet. Vi dasset også rundt i Financial District og beundret stjernene til ulike massemordere, diktatorer og annet godtfolk. Amerikanere har enten en ganske syk form for humor, en litt rar virkelighetstilnærmelse eller, mest sannsynlig, begge deler.
Vi ble også denne kvelden veldig fulle. Det var på ingen på måter planen, men det bare ble sånn. Først var vi på en kul, og schizofren, pub langt nede på Manhattan, men så stengte den og bartenderen sendte oss videre til Williamsburg. Her møtte vi Chords, Promoe, Supreme og Timbuktu. Med unntak av Timbuktu var de latterlig kjipe folk. Det var i det hele tatt ingen kjempesuksess. Vi dro innom et par kjipe steder, før vi tok taxi tilbake til vårt kjære hostell. Mange av taxiene i NY har faen meg touchscreen i baksete, med haugevis av god underholdning. Er dere klar over hvilket inntrykk dette kan sette på fulle nordmenn? Vi bestemte oss så for å holde et nytt show for alle hostellets gjester. Denne gangen bestående av seks pils, diverse nye telefonsamtaler til Norge og en halvtimes lang videoinnspilling av dokumentaren ”Audun snakker ut om sitt hat mot backpackerrappere og alt annet i verden.” Filmen selges til høystbydende. Vi går og legger oss sånn cirka 08.58.

Men i helvete da....

Turister jo!

Fredag
Kim er den gladgutten han er og holder seg våken frem til 09.01. Han bestemmer seg så for å vekke Audun. Audun er den fylliken han er og er overbevist om at han har sovet i mange timer. Audun nekter å innse at han har kun sovet i tre minutter. Etter en relativt lang samtale med en del slående logikk innser Audun at Kim har rett. Audun er ikke lenger den fylliken han var, men er nå den optimisten som han også innimellom kan være… og etter en rask dusj, en kort gåtur og en jævla lang kø er Audun offisielt den fulleste mannen som noen gang har nådd toppen av Empire State Building.

Jeg er imidlertid ikke så alt for glad i høyder. Ikke så mislikende som at jeg vil kategorisere det som skrekk, men bare ikke så glad i det. Pluss på med at tårnet svaier og at det er jævla mange mennesker på jævla liten plass, og man skjønner raskt at dette ikke er noe ideelt sted å være når du befinner deg i grenselandet mellom full og fyllesyk. Planen om å få mest mulig ut av den siste hele dagen er offisielt ødelagt. Man går til sengs i tre-tida og skuffer dermed så vannvittig mange mennesker. Oss selv, alle dere lesere, vår favoritt bartender som vi hadde en avtale med, en annen bartender som hadde lovet oss gratis drikke hvis vi kom tilbake og ikke minst Talib Kweli som skulle ha konsert. Fredagen blir en svart dag i vår New York-historie…

Lørdag
På lørdag er man i kjempeform, men New York er dessverre ikke spesielt samarbeidsvillige. Vi finner frem til tre platesjapper, alle er stengt, vi kjøper lasagne som smaker dårlig rømmegrøt (amerikanere kan faen meg ikke lage italiensk mat) og for første gang på turen begynner det å regne. Etter litt nødshopping haster vi oss til flyplassen. Eplet har råtnet opp og vi er mer enn fornøyde med å forlate det…