Til minne om Dave Funkenklein.

Dave Funkenklein var en eksentrisk mann. Hans plateselskap, Hollywood BASIC Recordings, besto av Boo-Yaa Tribe, en rapgruppe av livstidsdømte fanger, Zimbabwe Legit, DJ Shadow og Organized Konfusion. Plateselskapet med tidenes artiststall var eid av Disney, og derfor arrangerte Funkenklein fra tid til annen temadag i Disney World for Boo-Yaa, Pharoah Monch og de andre. Det var en ganske surrealistisk gjeng som ruslet rundt i familieparken i Florida.

Funkenklein var også journalist i The Source og The Bomb. I førstnevnte magasin skrev han setningen: Fuck a TLC cover. TLC prydet The Source sin forside i dette nummeret… kanskje ikke helt tilfeldig, og Funkenklein fikk sparken. Han fortsatte imidlertid å skrive i The Bomb helt frem til hans siste dag her på planet Jorden kom i 1995. Jeg har ikke lest spesielt mye av fyren, og derfor skal jeg ikke sitter her å rangere eller bedømme Funkenklein. Det ville vært ignorant. Men, jeg vil gjerne påpeke at en mann som leverer nedenstående sitat som sitt siste skriveri fortjener både den ene og den andre hedersbetegnelsen. Slikt som gal og geni.

”I’m not quite dead yet. 45 King thought I was. Anyway here’s the partially pain killer-free report I promised following more brain surgery. They gave me morphine. (Who said I wear Bermuda shorts when I’m maxin’ in hell?) I was happy. (Who could keep the average dancer hyper than a heart attack?) For about 6 hours. (Ice T should backmask something like “Benny Medina drives a Hyundai”) Thought it was more than a coincidence that the Pope was also having surgery within 24 hours of mine. (Eric B is managing Kool G Rap.) Doc said my condition was “life threatening.” (Father MC was doing a show at the Quality Inn on the NJ side of the Holland Tunnel.) UCLA cafeteria specializes in oatmeal and mashed potatoes. (Fruitkwan has a single called “Let Me Squeeze Your Bagpipes.”) Wardrobe consists of some fly snowflake pajamas with a tie string. (Finally met Tweety Bird Loc.) Had a dream about two helicopters crashin’ on Long Island. (What the f’ck…) Somethin about a guy with an orange hat. (… is on the cover of Divine Styler’s album?)

I think I’m gonna have to leave Robocop 3 alone.

Gotta maintain.”

Si hva du vil om hiphop, men få andre kulturer har klart å levere så mange interessante karakterer på sine først 30 år som det nettopp hiphop har prestert. Yeah, og fuck et TLC-cover… eller en Mira Craig-forside for den saks skyld!

Klokken hadde nettopp passert 12 og jeg hadde ingen forhåpninger om å kunne overleve resten av arbeidsdagen. Det var 7 timer igjen og jeg hadde allerede brukt opp lunsjpausen min. Jeg var sekunder fra å gråte der tidenes fyllesyke krøp seg sakte, men sikkert, inn på kroppen min. Dagen før hadde jeg vært på fylla på den måten man ikke skal være på fylla på. 6 i promille, 0 i sjarm og oppførsel. Hodet var i ferd med å eksplodere, oppkastet sånn cirka midt i halsen, skammen gnagde i hjernebarken og hvis Olga på 73 ikke snart ble ferdig med å sutre over sin uteblitte avis kunne det fort ha sett stygt ut for mine siste to uker hos Aftenposten AS.

Det jeg prøver å forklare er at jeg ikke hadde det særlig bra. Jeg hadde det faktisk helt jævlig… Jobben min gjorde jeg heller ikke på en særlig tilfredsstillende måte. Arbeidstiden ble heller brukt på å søke gjennom det som måtte være av interessante internettsider, og det var sånn mitt liv ble forandret. Skobutikken kunne nemlig melde om at MOS DEF var på vei til Norge. MOS DEF. Selveste Mos Def, kanskje bedre kjent som mannen i mitt liv. Tornado, takk.

Å fytti helvete som man gleder seg!





Ellers så er det bare å beklage at denne bloggen har vært litt dårlig oppdatert i det siste. Jeg jobber ræva av meg, drikker meg halvt i hjel og dealer med litt personlige problemer. Vi kommer sterkere tilbake neste uke da vet du...