Sosialpornografi - Part 26!
Altså, dette har jeg ingen planer om å kjøre noen som helst stavekontroll på... Det er ille nok å skrive det her, skittent er det faen meg! Så dere får bite i dere skrivefeil og dårlige settninger...
Anyways... Dette skjer i det fantastiske livet mitt!
For det første har jeg fått studielån. Riktignok tre måneder for sent, men pengene har i hvert fall kommet. 28000 kr, jeg tror det er det meste jeg har hatt på kontoen min i over to dager... Haken er selvfølgelig at jeg må spare mest mulig av dette til den planlagte Afrika-turen. (11000 for en enveisbillet? Are you fucking kidding me?) Jeg må vel ærlig innrømme at jeg ikke har vært så jævlig flink til å spare denne uka, men det kommer. Kjøpte en skive med japansk rap i dag for eksempel; rimelig elendig pengebruk. (Vel jeg kjøpte ti andre skiver også, men de var mer ordinære) Greia er at jeg ser denne skiva på Platekompaniet. Cacthy cover tenker jeg... Teriyaki Boys! Det ringte en bjelle langt inni hodet mitt, men det gjør det hele tida, så det behøver ikke å bety så mye. Baksiden er dekket av produsentsnavn som Just Blaze, DJ Shadow, DJ Premier og Neptunes for å nevne noen. Faktisk er det kanskje den beste produsentslista jeg noen gang har sett, og hadde det vært et instrumental-album så hadde jeg glatt kjøpt det igjen. Men, det var nå ikke et instrumental-album, så langt ifra. Teriyaki Boyz er faktisk et japansk hiphopkollektiv(?), jeg er fristet til å si boyband, som av en eller annen grunn har avtale med Pharell og Bape. Hadde det ikke vært for at jeg hadde skjønt at Pharell har blitt stormannsgal for leeenge sia, så hadde jeg spurt hva i helvete det er han driver med! Guttene Ryo-Z, Verbal, Nigo, Ilmari og Wise kaster bort de mest fantastiske beats med rim som "She got me screamin'/I must be dreamin'/I'm going crazy/SOME BODY HELP! COME ON!" eller "You got beef?/Well my bad/I got chicken/Keep digin'." Pluss på med masse japanske gloser og du er i helvete. Eller nei, du er ikke i helvete, du er i Audun Aahlins liv i 2001. Du er i mine sko da jeg besøkte en nedlagt Verdensutstilling i en eller annen liten by i Sør-Korea. (Pusan hvis jeg ikke husker helt feil. Noe som jeg sikkert gjør. Dessuten var det vel en millionby.) Koreanere og japanere har ingen musikkhistorie, og alt som er populært er en rar rip-off av vestlig musikk blandet med asiatisk galskap. Resultatet er, som du sikkert har skjønt, så jævlig grufult. En fange som skriker under tortur høres bedre ut. Tenk deg at du går helt alene i en gigantisk park fylt opp med masse teknologi til den øresprengende lyden av noe som kan minne om et barn knullet frem av Ravi og Jessica Simpson, adoptert av Sputnik og Spice Girls og gått i lære av en koreansk versjon av Nick Carter, så skjønner du hvorfor jeg aldri har kommet meg tilbake til den virkelige verden etter sommeren 2001. Men, nok om det... Det jeg virkelig lurer på er hvorfor verdens beste produsenter har gitt beats til dette her? Og hvorfor i helvete kommer det ut på Def Jam? Jeg kunne i hvert fall ha skyldt på USA-boikotten min om det ikke hadde vært for at også denne skiva kom ut på et amerikansk plateselskap. Når jeg endelig klarer å kjøpe noe ikkeamerikansk musikk så går penga faen meg til USA for det. Menmen, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. I forbindelse med min Afrika-tur har jeg lekt med tanken om å gjøre en liten world-special for Kingsize. Det hadde vært veldig kult egentlig å gi litt Norwegian-shine til noen få artister som er jævla flinke, men ikke får noe internasjoal annerkjennelse siden de ikke er fra statene... Vel, Japan er utelukket fra denne reportasjen!
Jeg fortsatte min USA-boikott med å se en fransk film på kino sammen med verdens bleikeste iraner, også kjent som Siawash. Vi kan nå skryte av å være de eneste single guttene i verden som har sett Paris je t'aime på kino. Jeg vet ikke om det er en bra eller dårlig ting, men vi burde kanskje skjønt tegningen på forhånd når vi går på en fransk kulturfilm om kjærlighet i Paris. Grei nok film altså, men jeg har ingen planer om å bli den eneste single gutten som også har sett Paris je t'aime to ganger... Dessuten hater jeg jo faen meg franskmenn!
Tja, hva mer kan man si. Jeg er jævla lei av sofaen på Karihaugen. Det er offisiellt den vondeste sofaen i verden. Jeg har ligget mer komfortabelt langs Akerselva enn jeg gjør her. Ikke det at jeg klager altså, det er hyggelig av folket å la meg bo her. Skal legge opp noen bilder snart jeg.
Hva mer?
Jim Jones vs. Jay-Z... jeg greier ikke å bry meg altså. Jay-Z er Jay-Z. Jim Jones er en morsom klovn. Det er som om Krusty the Clown skulle hatt beef med James Bond!
lørdag, november 18, 2006
fredag, november 17, 2006
Låttips 10 – Nas – I Can – God’s Son
Oioioi, Audun trakk frem den kommersielle, ”unreal”, ”sellout” låta ”I Can”! Oioioi, Audun er lite teit da. Vel, jeg sier som Nas i en annen klassiker, ”Hate Me Now”! Det er et uttrykk som går slik ”mer katolsk enn Paven”. Dette uttrykket brukes om folk som overanstrenger seg for å bevise hvor religiøse, nasjonale, ekte eller whatever de er, slik at det ikke kan stilles spørsmålstegn hvorvidt de har en plass i kulturen, nasjonaliteten eller religionen de søker seg til. Det er mange av disse forferdelige menneskene rundt omkring i verden. Eksempel 1: I Israel er det masse jødiske arabere. Disse har alltid hørt av en del av de mektige europeiske jødene at de ikke er ekte israelere. Dette føler til at mange av de mest voldelige og brutale israelske soldatene er arabiske jøder, som føler et ekstra behov for å bevise at de er lojale mot staten Israel. Eksempel 2: Frem til USAs invasjon av Irak har shia-muslimene alltid vært underrepresenterte i alle former for maktutøvelse. Et av virkemidlene for å opprettholde denne maktbalansen var å så tvil om shia-muslimenes nasjonale selvfølelse. Spesielt Saddam Hussein elsket å gjøre dette. Dog, da shia-muslimene fikk sin sjanse til å bevise sin nasjonale stolthet fremfor en felles religiøs identitet med shia-muslimene i Iran var resultatene ekstreme. Ingen var nemlig så krigshissige som Iraks shia-muslimer, til tross for at Saddam fortsatt holdt på med å slakte shia-stammer over en lav fot. Merkelig? Vel, noe av det beviser at det er en sterk nasjonal tilhørighet i Irak, men litt av historien har bakgrunn i ”mer katolsk enn Paven”-teorien. Eksempel 3: Norske hiphopere har heller liten tilknytting til hiphopens originale kontekst. Resultatet er at vi får veldig mange nasjonale tilhengere som skal bevise hvor ekte de er og skal fortelle deg hva som er riktig å drive med i hiphop og hva som ikke er det. Ofte har de mange gode poenger, men som regel er de imidlertid bare slitsomme. Det er fint å ha meninger og alt det der, men innimellom kan det være greit å påminne seg selv hvem man er og hvor man kommer fra. Jeg liker egentlig ikke å klage på disse norske hiphoperne, for på en måte så har de jo hjerte på rett sted. Selv om det er litt komisk å møte en 17 år gammel kid som snakker om betydningen Death Certificate hadde for han da den kom ut i 1991, er det minst like irriterende og uforklarlig med nordmenns fascinering for Young Jeezy og Snømannen Kalle... Moralen er at alle har feil, bør holde kjeft og begynne å høre på meg. Jeg vet at jeg burde slutte å si så mye bastante negative ting om alle andre, men jeg er nå i et sånt humør om dagen. Så alle dere som leser dette må bare finne dere i at jeg påpeker meg retten til å skrive at jeg er bedre enn alle andre. På en eller annen måte føles det ut som at jeg ble pushet over den siste steinen for et par måneder siden... Før har jeg nemlig bare nøyd meg med å være irritert, men nå er jeg eitrende forbanna på alt fra Israel til JC Decaux... Jeg må virkelig komme meg til Afrika nå. Men, før jeg sitter på flyet til Senegal må jeg få ut litt mer aggressivitet om en annen, unnskyld om to andre personer som jeg har lagt for å hat! Nasty Nas, og for å ikke glemme den forferdelige kona hans, Kelis... Fy faen jeg hater Nas, og fy faen jeg hater Kelis! Finnes det et døvere ektepar i verden? Den forpulte låta de har sammen...”Blindfold me”? Blindfold me? Nuke oss, skulle den faen meg ha hett. Men så var det det med at ingen ville høre på meg da... Nas er nå en ting, men Kelis.. .fy faen jævla skrikekjerring. Åssen i helvete kan noen mene at hun er talentfull? ”I’m the girl that made the boys run to the yard”? Du er jenta som fikk Auduns blodårer omsider til å sprekke... Også sjarmerende var det faen meg en eller annen journalist som klarte å skrive! Kelis? Sjarmerende? Fyttihelvete.
Nas skal jeg imidlertid ikke begynne å skrive at er talentløs, for det er han jo ikke. Fyren er særdeles talentfull, og har laget masse fine låter. Men fy faen for en ekstremt kjip fyr. Hvem i helvete er det som sier ja til å ha konserter fem ganger i Norge og avlyser alle sammen? Hvis du ikke har lyst til å komme hit så drit i å book et show her! Simple as that, din forbanna horeunge. Også det here revolusjonære-imaget han plutselig begynte å kjøre på? Negro please, sigøynerne som selger ”gull” på Grønland har mer troverdighet enn deg som revolusjonær. Jeg sier som Jay-Z så flott sa det: ”Is it Oochie Wally Wally or is it One Mic? Is it Black Girl Lost or Shorty owe you for ice?” Dessuten; “Won't we build our own airline, state and highways. Fly to Africa, do some trades with Zimbabwe.” Ja, dra til Zimbabwe og støtt Mugabe, din helvetes klovn! Vet du i det hele tatt hva du rapper om? Tror du folket i Zimbabwe hadde vært fornøyd da? Du trenger ikke å studere det her vet du Nas, bare google landet hvis du absolutt skal rappe om det... Jævla hobby-politikk. Fuck Nas!
Uansett. ”I Can” er en veldig fin låt, men den har fått mye kritikk av ”keping it real”-folka. Jeg leste blant annet et eller annet nerd som skrev at en sånn ”enkel” beat kunne han lage hver dag... Øh, så gjøre det da, ikke sitt på internett og skriv om det, gjør det isteden for, ditt fuckings nerd! Å nei, du har ikke tenkt til det sier du? Nei, fordi du ikke hadde klart å mekke en så catchy beat om det så hadde vært din livsoppgave. Teksten er hyggelig og beaten er hyggelig. Ferdig med den saken. Dessuten, prøver du å fortelle meg at det er noe galt med søte små unger som synger om å streve til seg ny kunnskap? Det er en vakker ting skal jeg fortelle dere! Slutt å lat som dere er noe annet enn det dere egentlig er... ”I know I can. Be what I want to be. If I work hard at it, I’ll be where I wanna be...”
Oioioi, Audun trakk frem den kommersielle, ”unreal”, ”sellout” låta ”I Can”! Oioioi, Audun er lite teit da. Vel, jeg sier som Nas i en annen klassiker, ”Hate Me Now”! Det er et uttrykk som går slik ”mer katolsk enn Paven”. Dette uttrykket brukes om folk som overanstrenger seg for å bevise hvor religiøse, nasjonale, ekte eller whatever de er, slik at det ikke kan stilles spørsmålstegn hvorvidt de har en plass i kulturen, nasjonaliteten eller religionen de søker seg til. Det er mange av disse forferdelige menneskene rundt omkring i verden. Eksempel 1: I Israel er det masse jødiske arabere. Disse har alltid hørt av en del av de mektige europeiske jødene at de ikke er ekte israelere. Dette føler til at mange av de mest voldelige og brutale israelske soldatene er arabiske jøder, som føler et ekstra behov for å bevise at de er lojale mot staten Israel. Eksempel 2: Frem til USAs invasjon av Irak har shia-muslimene alltid vært underrepresenterte i alle former for maktutøvelse. Et av virkemidlene for å opprettholde denne maktbalansen var å så tvil om shia-muslimenes nasjonale selvfølelse. Spesielt Saddam Hussein elsket å gjøre dette. Dog, da shia-muslimene fikk sin sjanse til å bevise sin nasjonale stolthet fremfor en felles religiøs identitet med shia-muslimene i Iran var resultatene ekstreme. Ingen var nemlig så krigshissige som Iraks shia-muslimer, til tross for at Saddam fortsatt holdt på med å slakte shia-stammer over en lav fot. Merkelig? Vel, noe av det beviser at det er en sterk nasjonal tilhørighet i Irak, men litt av historien har bakgrunn i ”mer katolsk enn Paven”-teorien. Eksempel 3: Norske hiphopere har heller liten tilknytting til hiphopens originale kontekst. Resultatet er at vi får veldig mange nasjonale tilhengere som skal bevise hvor ekte de er og skal fortelle deg hva som er riktig å drive med i hiphop og hva som ikke er det. Ofte har de mange gode poenger, men som regel er de imidlertid bare slitsomme. Det er fint å ha meninger og alt det der, men innimellom kan det være greit å påminne seg selv hvem man er og hvor man kommer fra. Jeg liker egentlig ikke å klage på disse norske hiphoperne, for på en måte så har de jo hjerte på rett sted. Selv om det er litt komisk å møte en 17 år gammel kid som snakker om betydningen Death Certificate hadde for han da den kom ut i 1991, er det minst like irriterende og uforklarlig med nordmenns fascinering for Young Jeezy og Snømannen Kalle... Moralen er at alle har feil, bør holde kjeft og begynne å høre på meg. Jeg vet at jeg burde slutte å si så mye bastante negative ting om alle andre, men jeg er nå i et sånt humør om dagen. Så alle dere som leser dette må bare finne dere i at jeg påpeker meg retten til å skrive at jeg er bedre enn alle andre. På en eller annen måte føles det ut som at jeg ble pushet over den siste steinen for et par måneder siden... Før har jeg nemlig bare nøyd meg med å være irritert, men nå er jeg eitrende forbanna på alt fra Israel til JC Decaux... Jeg må virkelig komme meg til Afrika nå. Men, før jeg sitter på flyet til Senegal må jeg få ut litt mer aggressivitet om en annen, unnskyld om to andre personer som jeg har lagt for å hat! Nasty Nas, og for å ikke glemme den forferdelige kona hans, Kelis... Fy faen jeg hater Nas, og fy faen jeg hater Kelis! Finnes det et døvere ektepar i verden? Den forpulte låta de har sammen...”Blindfold me”? Blindfold me? Nuke oss, skulle den faen meg ha hett. Men så var det det med at ingen ville høre på meg da... Nas er nå en ting, men Kelis.. .fy faen jævla skrikekjerring. Åssen i helvete kan noen mene at hun er talentfull? ”I’m the girl that made the boys run to the yard”? Du er jenta som fikk Auduns blodårer omsider til å sprekke... Også sjarmerende var det faen meg en eller annen journalist som klarte å skrive! Kelis? Sjarmerende? Fyttihelvete.
Nas skal jeg imidlertid ikke begynne å skrive at er talentløs, for det er han jo ikke. Fyren er særdeles talentfull, og har laget masse fine låter. Men fy faen for en ekstremt kjip fyr. Hvem i helvete er det som sier ja til å ha konserter fem ganger i Norge og avlyser alle sammen? Hvis du ikke har lyst til å komme hit så drit i å book et show her! Simple as that, din forbanna horeunge. Også det here revolusjonære-imaget han plutselig begynte å kjøre på? Negro please, sigøynerne som selger ”gull” på Grønland har mer troverdighet enn deg som revolusjonær. Jeg sier som Jay-Z så flott sa det: ”Is it Oochie Wally Wally or is it One Mic? Is it Black Girl Lost or Shorty owe you for ice?” Dessuten; “Won't we build our own airline, state and highways. Fly to Africa, do some trades with Zimbabwe.” Ja, dra til Zimbabwe og støtt Mugabe, din helvetes klovn! Vet du i det hele tatt hva du rapper om? Tror du folket i Zimbabwe hadde vært fornøyd da? Du trenger ikke å studere det her vet du Nas, bare google landet hvis du absolutt skal rappe om det... Jævla hobby-politikk. Fuck Nas!
Uansett. ”I Can” er en veldig fin låt, men den har fått mye kritikk av ”keping it real”-folka. Jeg leste blant annet et eller annet nerd som skrev at en sånn ”enkel” beat kunne han lage hver dag... Øh, så gjøre det da, ikke sitt på internett og skriv om det, gjør det isteden for, ditt fuckings nerd! Å nei, du har ikke tenkt til det sier du? Nei, fordi du ikke hadde klart å mekke en så catchy beat om det så hadde vært din livsoppgave. Teksten er hyggelig og beaten er hyggelig. Ferdig med den saken. Dessuten, prøver du å fortelle meg at det er noe galt med søte små unger som synger om å streve til seg ny kunnskap? Det er en vakker ting skal jeg fortelle dere! Slutt å lat som dere er noe annet enn det dere egentlig er... ”I know I can. Be what I want to be. If I work hard at it, I’ll be where I wanna be...”
onsdag, november 15, 2006
I forbindelse med at The Legendary Roots Crew atter en gang er i Norge gjør vi 15.november til Roots-dagen! Ta deg fri fra jobb og dra på konsert! Hvis du har billett da, for det har faen ikke jeg klart å skaffe meg...
The Next Movement:
Seed (2.0) (feat. Cody Chestnutt):
Don’t Say Nothin’:
Game Theory (medley):
Boom (fra Dave Chappelle’s Block Party):
Star:
The Next Movement:
Seed (2.0) (feat. Cody Chestnutt):
Don’t Say Nothin’:
Game Theory (medley):
Boom (fra Dave Chappelle’s Block Party):
Star:
onsdag, november 08, 2006
Men, hvem bryr seg så lenge vi har forsiden i Norge? I dette nummeret av Kingsize har jeg altså hatt en særdeles lang og interesant samtale med Vinni fra Paperboys. Blant annet om pressen, monstere og Young Jeezy... Dette i seg selv er grunn til å bruke 50 kr på å kjøpe Kingsize på Narvesen! Men hvis du fortsatt ikke er overbevist, så håper jeg at du blir det nå: I tilleg til Vinni har jeg nemlig snakket med fire ganske så kjente New York-gutter. Fat Joe fra Terror Squad fortalte meg om rumpa til J-Lo, Agallah fra Purple City (kun i den svenske utgaven) snakket om moderne slaveri, Sadat X fra Brand Nubian pratet om å forbrede seg til et år i fengsel og Rack-Lo fra Lo-Life snakket om å terrorisere kjøpesentre!
Løp og kjøp...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
